8 Da hørte de Herren Gud som vandret i hagen i den svale kveldsvinden. Og Adam og hans hustru gjemte seg for ham mellom trærne i hagen. 9 Men Herren Gud ropte på Adam og sa til ham: «Hvor er du?» 10 Han svarte: «Jeg hørte deg i hagen. Da ble jeg redd fordi jeg var naken, og jeg gjemte meg.»
22 Så snudde mennene seg og gikk av sted til Sodoma. Men Herren ble fremdeles stående hos Abraham.
...For jeg, Herren din Gud, er en nidkjær Gud. Jeg lar straffen for fedrenes synd komme over barn i tredje og fjerde ledd, når de hater meg, 6 men jeg viser miskunn i tusen ledd mot dem som elsker meg og holder mine bud.
7 Moses tok et telt og slo det opp utenfor leiren, et godt stykke ifra. Han kalte det møteteltet. Alle som ville søke råd hos Herren, gikk til dette teltet utenfor leiren. 8 Hver gang Moses gikk ut til teltet, reiste hele folket seg, stod hver i sin teltdør og så etter ham til han var kommet inn. 9 Og når Moses var kommet inn i teltet, senket skystøtten seg og ble stående i teltdøren, og Herren talte med Moses. 10 Når folket så skystøtten stå i teltdøren, reiste de seg alle sammen og bøyde seg til jorden, hver i sin teltdør. 11 Så talte Herren med Moses ansikt til ansikt, som en mann taler med en annen.
24 For Herren din Gud er en fortærende ild, en nidkjær Gud.
30 Derfor lyder ordet fra Herren, Israels Gud: Jeg har nok sagt at din ætt og din fars ætt skal gjøre tjeneste for mitt åsyn for alltid. Men nå lyder ordet fra Herren: Det skal ikke skje! Jeg vil ære dem som ærer meg, men de som ringeakter meg, skal bli til skamme.
22 Men filisterne drog ut enda en gang og spredte seg i Refa’im-dalen. 23 Da bad David Herren om råd, og han svarte: «Du skal ikke dra rett opp mot dem. Ta en omvei så du kommer bakenfor dem. Gå så på dem rett foran balsamtrærne. 24 Når du hører lyden av fottrinn over tretoppene, skal du storme fram. For da har Herren dratt ut foran deg for å slå filisterhæren.»
11 Tjen Herren med ærefrykt og glede, 12 kyss skjelvende jorden for hans føtter,
så han ikke skal bli vred
og dere gå til grunne på veien!
For lett kan hans vrede bli tent.
13 For han har sagt:
«Dette har jeg gjort med min sterke hånd,
og i min visdom, for jeg er klok.
Jeg utslettet grenser mellom folkeslag
og plyndret deres skatter.
Som en kjempe styrtet jeg fyrster fra tronen.
13 Herren drar ut som en helt,
som en kriger vekker han sin stridslyst;
han lar hærropet runge
og viser sin styrke for fiendene:
14 I lange tider har jeg vært rolig,
har tidd og holdt meg tilbake.
Nå skriker jeg som en fødende kvinne,
jeg fnyser og snapper etter været.
8 Da hørte de Herren Gud som vandret i hagen i den svale kveldsvinden. Og Adam og hans hustru gjemte seg for ham mellom trærne i hagen. 9 Men Herren Gud ropte på Adam og sa til ham: «Hvor er du?» 10 Han svarte: «Jeg hørte deg i hagen. Da ble jeg redd fordi jeg var naken, og jeg gjemte meg.»
16 Så drog Kain bort fra Herren og slo seg ned i landet Nod, øst for Eden.
1 Dette er boken om Adams ætt. Den dagen Gud skapte mennesket, skapte han det i Guds bilde.
22 Enok vandret med Gud i 300 år etter at han hadde fått Metusjalah, og han fikk sønner og døtre. 23 Hele Enoks levetid ble 365 år. 24 Enok vandret med Gud. Så ble han borte; for Gud tok ham til seg.
5 Herren så at menneskenes ondskap var stor på jorden. Alle tanker som rørte seg i deres hjerter, var onde dagen lang. 6 Da angret Herren at han hadde skapt menneskene på jorden, og han var full av sorg i sitt hjerte. 7 Han sa: «Jeg vil utrydde fra jorden menneskene som jeg har skapt, ja, ikke bare menneskene, men også feet og krypdyrene og fuglene under himmelen. For jeg angrer at jeg har skapt dem.» 8 Men Noah fant nåde for Herrens øyne.
...
13 Da sa Gud til Noah: «Jeg har satt meg fore å gjøre ende på hver levende skapning; for de har fylt jorden med lovløshet. Nå vil jeg utrydde dem fra jorden.
...
17 Nå vil jeg la storflommen komme over jorden og utrydde alle skapninger som det er livsånde i. Alt som lever på jorden, skal omkomme.
9 Dette er historien om Noah og hans ætt. Noah var en rettferdig og hederlig mann blant sine samtidige. Noah vandret med Gud.
16 Hann og hunn av alt som lever, kom inn til ham, slik Gud hadde sagt. Så lukket Herren døren etter ham.
1 Men Gud kom i hu Noah og alle ville dyr og alle husdyr som var med ham i arken. Gud lot en vind blåse over jorden, og vannet begynte å synke.
20 Noah bygde et alter for Herren og tok noen rene dyr og noen rene fugler og ofret brennoffer på alteret. 21 Da Herren kjente den behagelige duften, tenkte han med seg selv: «Jeg vil aldri mer forbanne jorden for menneskenes skyld; for menneskehjertets tanker er onde like fra ungdommen av. Aldri mer vil jeg drepe alt som lever, slik som jeg nå har gjort det.
5 Da steg Herren ned for å se på byen og tårnet som menneskene bygde.
7 Herrens engel fant henne ved en kilde ute i ødemarken, ved kilden på veien til Sjur. 8 Han sa: «Hagar, Sarais trellkvinne, hvor kommer du fra, og hvor skal du hen?»
22 Da Gud hadde sluttet å tale med Abraham, fór han opp fra ham.
17 Da tenkte Herren: «Skulle jeg skjule for Abraham det jeg vil gjøre?
20 Så sa Herren: «Sannelig, det lyder høye klagerop over Sodoma og Gomorra; deres synder er overmåte store. 21 Nå vil jeg gå ned og se om de har båret seg så ille at som det høres etter den klagen over dem som er nådd opp til meg; og har de ikke det, vil jeg vite det.»
22 Så snudde mennene seg og gikk av sted til Sodoma. Men Herren ble fremdeles stående hos Abraham.
23 Abraham trådte nærmere og sa: «Vil du virkelig rive bort de rettferdige sammen med de ugudelige? 24 Om det nå er femti rettferdige i byen? Vil du rive dem bort da? Vil du ikke spare stedet av hensyn til de femti rettferdige som er der? 25 Det er da ikke din vis å gjøre slikt, å la rettferdige dø sammen med ugudelige, så det går den rettferdige likedan som den ugudelige. Nei, det er ikke din vis! Han som er hele jordens dommer, skulle ikke han gjøre det som rett er?» 26 Da sa Herren: «Finner jeg femti rettferdige i Sodoma, vil jeg spare hele byen for deres skyld.»
...
32 Da sa Abraham: «Herren må ikke bli harm om jeg taler en eneste gang til! Enn om det finnes bare ti?» Han svarte: «For de tis skyld skal jeg ikke ødelegge den.»
33 Da Herren hadde talt ut med Abraham, gikk han bort, og Abraham gikk hjem.
1 De to englene kom til Sodoma om kvelden, mens Lot satt i byporten. Da Lot fikk se dem, reiste han seg og gikk imot dem, bøyde seg til jorden 2 og sa: «Gode herrer, ta inn i huset til deres tjener, bli der i natt og vask føttene! Så kan dere stå tidlig opp i morgen og dra videre.» De svarte: «Nei, vi vil være ute på torget i natt.» 3 Men han nødde dem så sterkt at de tok inn hos ham. Og da de kom inn i huset, laget han til et måltid for dem. Han bakte usyret brød, og de spiste.
1 En tid etter at dette hadde hendt, ville Gud sette Abraham på prøve. Han sa til ham: «Abraham!» Og Abraham svarte: «Ja, her er jeg.» 2 Da sa han: «Ta Isak, din eneste sønn, som du er så glad i, og dra til Moria-landet! Der skal du ofre ham som brennoffer på et av fjellene som jeg vil vise deg!»
...
9 Da de kom til det stedet Gud hadde sagt, bygde Abraham et alter der og la veden til rette. Så bandt han Isak, sønnen sin, og la ham på alteret, oppå veden. 10 Og Abraham rakte ut hånden og tok kniven for å ofre sin sønn.
...
15 Enda en gang ropte Herrens engel til Abraham fra himmelen 16 og sa: «Jeg sverger ved meg selv, lyder ordet fra Herren: Fordi du gjorde dette og ikke sparte din eneste sønn, 17 vil jeg velsigne deg rikt og gjøre din ætt så tallrik som stjernene på himmelen og som sanden på havets strand. Dine etterkommere skal ta byene fra sine fiender, 18 og i din ætt skal alle folk på jorden bli velsignet fordi du lød mitt ord.»
24 Jakob var nå alene tilbake. Da kom det en mann og kjempet med ham, helt til det grydde av dag. 25 Da mannen så at han ikke kunne vinne over Jakob, gav han ham et slag over hoften, så den gikk av ledd mens de kjempet. 26 Og han sa: «Slipp meg, for morgenen gryr!» Men Jakob svarte: «Jeg slipper deg ikke uten at du velsigner meg.» 27 «Hva heter du?» spurte mannen. «Jakob,» svarte han. 28 Da sa mannen: «Du skal ikke lenger hete Jakob, men Israel skal være ditt navn. For du har kjempet med Gud og mennesker og vunnet.» 29 Da bad Jakob: «Kjære, si meg navnet ditt!» Han svarte: «Hvorfor spør du etter navnet mitt?» Så velsignet han ham der.
30 Jakob kalte stedet Peniel. «For jeg har sett Gud ansikt til ansikt og enda berget livet.»
2 Da talte Gud til Israel i et syn om natten. «Jakob, Jakob!» sa han. Og Israel svarte: «Ja, her er jeg.» 3 Så sa han: «Jeg er Gud, din fars Gud. Vær ikke redd for å dra til Egypt; for der vil jeg gjøre deg til et stort folk! 4 Jeg skal selv dra med deg dit ned; og jeg skal føre deg opp igjen også.
23 Så gikk det lang tid, og kongen i Egypt døde. Israelittene sukket og klaget under trelldommen, og deres nødrop steg opp til Gud. 24 Gud hørte hvordan de sukket, og kom i hu den pakten han hadde sluttet med Abraham, Isak og Jakob. 25 Gud så til israelittene og tok seg av dem.
1 Moses gjette småfeet for svigerfaren Jetro, presten i Midjan. Da hendte det en gang at han drev feet over på den andre siden av ørkenen og kom til Guds fjell, Horeb. 2 Der viste Herrens engel seg for ham i en flammende ild, som slo opp fra en tornebusk. Med ett fikk han se at busken stod i lys lue, men den brant ikke opp. 3 Da tenkte Moses med seg selv: «Jeg vil bort og se dette underfulle synet, at tornebusken ikke brenner opp.» 4 Men da Herren så at han kom borttil for å se, ropte han ut av tornebusken: «Moses, Moses!» Og han svarte: «Ja, her er jeg.» 5 Da sa Gud: «Kom ikke nærmere! Ta dine sko av deg! For det stedet du står på, er hellig jord.» 6 Herren sa: «Jeg er din fars Gud, Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud.» Da skjulte Moses ansiktet; for han våget ikke å se på Gud.
13 Da sa Moses til Gud: «Men når jeg nå kommer til israelittene og sier til dem at deres fedres Gud har sendt meg, og de så spør etter hans navn, hva skal jeg da svare?» 14 Da sa Gud til Moses: «Jeg er den jeg er. Slik skal du svare israelittene: ‘Jeg Er‘ har sendt meg til dere.» 15 Så sa Gud til Moses: Du skal si til israelittene: Herren, fedrenes Gud, Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud, har sendt meg til dere. Dette skal være mitt navn til evig tid, og det skal de kalle meg fra slekt til slekt.
13 Men han sa: «Å Herre, send en annen, send hvem du vil!» 14 Da ble Herren harm på Moses og sa: «Har du ikke din bror Aron, levitten? Jeg vet at han kan tale. Nå kommer han og møter deg, og når han ser deg, blir han inderlig glad.
24 Mens Moses var underveis og overnattet et sted, kom Herren imot ham og ville ta hans liv. 25 Da tok Sippora en kvass stein og skar av forhuden på sin sønn. Hun berørte bena til Moses og sa: «Du er min blodbrudgom.» 26 Så lot Herren ham være. Det var omskjærelsen hun tenkte på da hun sa blodbrudgom.
42 Det var en våkenatt for Herren da han førte dem ut av Egypt. Derfor skal alle israelitter i slekt etter slekt våke for Herren den natten.
21 Herren gikk foran dem om dagen i en skystøtte som viste dem veien, og om natten i en ildstøtte som lyste for dem. På den måten kunne de dra fram både dag og natt. 22 Skystøtten vek ikke fra folket om dagen, og ildstøtten ikke om natten.
3 Herren er en stridsmann,
Herren er hans navn.
4 Faraos vogner og hans hær
kastet han i sjøen;
i Sivsjøen druknet hans djerveste stridsmenn.
5 Vannet fra havdypet skjulte dem,
de sank i dypet som stein.
6 Din høyre hånd, Herre, er herlig og sterk,
din høyre hånd knuser fiender, Herre.
7 I din velde slår du dine motstandere ned;
du slipper løs din brennende vrede,
og den fortærer dem som halm.
10 Så talte Aron til alle israelittene som var samlet. Da vendte de seg mot ørkenen, og Herrens herlighet åpenbarte seg i skyen.
...For jeg, Herren din Gud, er en nidkjær Gud. Jeg lar straffen for fedrenes synd komme over barn i tredje og fjerde ledd, når de hater meg, 6 men jeg viser miskunn i tusen ledd mot dem som elsker meg og holder mine bud.
9 Så gikk Moses og Aron, Nadab og Abihu og sytti av Israels eldste opp på fjellet. 10 Der fikk de se Israels Gud. Under hans føtter var det som et gulv av safirsten, klart som himmelen selv. 11 Men han løftet ikke sin hånd mot Israels gjeveste menn. De skuet Gud, og de spiste og drakk.
22 Der vil jeg møte deg. Alt det jeg pålegger deg å tale til israelittene, vil jeg si deg fra soningsstedet mellom de to kjerubene som er over lovkisten.
35 Denne kappen skal Aron ha på seg hver gang han gjør tjeneste, så det kan høres når han går inn i helligdommen og trer fram for Herrens åsyn, og når han går ut igjen for at han ikke skal dø.
42 Dette er det daglige brennoffer som deres etterkommere skal bære fram for Herrens åsyn ved inngangen til møteteltet, hvor jeg vil møte dere og tale til deg. 43 Der vil jeg møte israelittene, og teltet skal helliges ved min herlighet. 44 Både møteteltet og alteret vil jeg hellige; og Aron og hans sønner vil jeg vie, så de kan være prester for meg. 45 Jeg vil bo midt iblant israelittene og være deres Gud.
5 Men Herren sa til Moses: «Si til israelittene: Dere er et stridlynt folk. Om jeg bare et øyeblikk gikk i følge med deg, måtte jeg gjøre ende på deg.
7 Moses tok et telt og slo det opp utenfor leiren, et godt stykke ifra. Han kalte det møteteltet. Alle som ville søke råd hos Herren, gikk til dette teltet utenfor leiren. 8 Hver gang Moses gikk ut til teltet, reiste hele folket seg, stod hver i sin teltdør og så etter ham til han var kommet inn. 9 Og når Moses var kommet inn i teltet, senket skystøtten seg og ble stående i teltdøren, og Herren talte med Moses. 10 Når folket så skystøtten stå i teltdøren, reiste de seg alle sammen og bøyde seg til jorden, hver i sin teltdør. 11 Så talte Herren med Moses ansikt til ansikt, som en mann taler med en annen.
18 «La meg da få se din herlighet!» sa Moses. 19 Han svarte: «Jeg vil gå forbi deg i all min godhet og rope ut for deg mitt navn, Herren. For jeg er nådig mot den jeg viser nåde, og barmhjertig mot den jeg forbarmer meg over. 20 Du kan ikke få se mitt ansikt,» sa han, «for det menneske som ser meg, kan ikke leve.» 21 Siden sa Herren: «Se, her er et sted tett ved meg; still deg der på berget! 22 Når så min herlighet går forbi, vil jeg la deg stå i fjellkløften, og jeg vil dekke deg med min hånd til jeg er kommet forbi. 23 Så vil jeg ta min hånd bort; da kan du se meg bakfra; men mitt ansikt kan ingen se.»
5 Da steg Herren ned i en sky og gikk bort til ham. Og han ropte Herrens navn. 6 Herren gikk forbi rett foran øynene på ham og ropte: «Herren, Herren er en barmhjertig og nådig Gud, langmodig og rik på miskunn og sannhet! 7 Han lar sin miskunn vare i tusen slektledd; han tilgir synd og skyld og brott. Men han lar ikke den skyldige slippe straff. Han lar straffen for fedrenes synder komme over barn og barnebarn i tredje og fjerde ledd.»
29 Så gikk Moses ned fra Sinai-fjellet med de to lovtavlene i hånden. Da han kom ned, lyste det av ansiktet hans, fordi Herren hadde talt med ham; men selv visste han det ikke. 30 Aron og israelittene så at det strålte av ansiktet hans, og de var redde for å komme bort til ham. 31 Da ropte Moses på dem, og så kom Aron og alle lederne i menigheten til ham, og han talte med dem. 32 Siden kom alle israelittene borttil, og Moses bar fram alle de budene Herren hadde gitt ham på Sinai-fjellet. 33 Da Moses var ferdig med å tale til dem, la han et slør over ansiktet sitt. 34 Men hver gang han gikk fram for Herren og talte med ham, tok han sløret bort til han skulle ut igjen. Og når han kom ut, talte han til israelittene det han hadde fått påbud om. 35 Da så israelittene hvordan det strålte av ansiktet hans, og Moses la sløret over ansiktet igjen til han skulle inn og tale med Herren.
22 Dere skal ikke bære fram for Herren et dyr som er blindt eller har brukket et ben eller har sår eller lider av byller, skabb eller annet utslett. Dere skal ikke legge ildoffer av slike dyr på alteret for Herren. 23 En okse eller sau som har for lange eller for korte lemmer, kan du ofre som frivillig offer, men som løfteoffer blir de ikke vel mottatt av Herren. 24 Dyr som er gjeldet, enten pungen er klemt eller knust, revet eller skåret, skal dere ikke bære fram for Herren. Slike dyr må dere ikke ofre i deres land. 25 Heller ikke skal dere kjøpe slike dyr av utlendinger og bære dem fram som mat for deres Gud. Dyrene er skadet, det er lyte på dem. For deres skyld blir dere ikke mottatt av Herren.
32 Dere må ikke vanhellige mitt hellige navn, for jeg vil bli holdt hellig blant israelittene. Jeg er Herren, som helliger dere. 33 Det var jeg som førte dere ut av Egypt for å være deres Gud. Jeg er Herren.
52 Israelittene skal holde seg i hver sin leir, under hver sitt banner og i hver sin hæravdeling. 53 Men levittene skal ligge i leir rundt lovteltet, for at Guds vrede ikke skal ramme Israels folk.
17 For alle førstefødte i Israel, både av folk og fe, tilhører meg. Den dagen jeg slo i hjel alle førstefødte i Egypt, da vigslet jeg dem til min eiendom.
9 Når dere drar i krig i deres eget land mot en fiende som går til angrep, skal dere blåse alarm på trompetene. Da vil Herren deres Gud komme dere i hu, så dere blir berget fra fiendene.
1 Folket begynte å klage til Herren over at de hadde det så vondt. Da Herren hørte det, flammet hans vrede opp. Ild fra Herren brøt ut iblant dem og herjet i utkanten av leiren. 2 Da ropte folket til Moses om hjelp. Han gikk i forbønn for dem hos Herren, og ilden sloknet. 3 De kalte dette stedet Tabera, fordi ild fra Herren hadde brutt ut blant dem der.
18 Til folket skal du si: Dere må hellige dere til i morgen, så skal dere få kjøtt å spise. Dere har jo grått og klaget til Herren og sagt: «Å, om vi hadde kjøtt å spise! Vi hadde det så godt i Egypt.» Nå vil Herren gi dere kjøtt. 19 Dere skal ikke få det en dag eller to, ikke fem eller ti eller tjue dager. 20 Nei, en hel måned skal dere spise kjøtt, til det byr dere slik imot at det kommer ut av nesen på dere. Slik går det fordi dere ringeaktet Herren som er midt iblant dere, da dere gråt og klaget til ham og sa: «Å, hvorfor drog vi ut av Egypt!»
10 Hele forsamlingen truet med å steine dem. Men da viste Herrens herlighet seg i møteteltet for alle israelittene.
26 Siden talte Herren igjen til Moses og Aron: 27 Hvor lenge skal dette onde folket murre mot meg i misnøye?
12 Men Herren sa til Moses og Aron: «Fordi dere ikke trodde på meg og ikke æret meg som den hellige for israelittenes øyne, derfor skal dere ikke få føre dette folket inn i det landet jeg har gitt dem.»
3 Så sa Bileam til Balak: «Stå her ved siden av brennofrene dine mens jeg går bort en stund. Kanskje Herren kommer meg i møte. Og det han lar meg skue, skal jeg kunngjøre deg.» Så gikk han opp på en snau høyde. 4 Gud kom Bileam i møte, ...
34 Dere skal ikke gjøre det landet dere bor i, urent, for i det landet bor jeg selv. Jeg er Herren, som bor midt iblant israelittene.
...Herren deres Gud, 33 han som gikk foran dere på veien for å finne leirplass til dere, om natten i en ild for å vise dere den veien dere skulle gå, og om dagen i en sky.
7 Hvor fins det et folk, om aldri så stort, som har en gud som er sitt folk så nær som Herren vår Gud er oss, hver gang vi kaller på ham?
21 Men Herren ble vred på meg på grunn av dere og sverget at jeg ikke skulle få gå over Jordan og ikke komme inn i det gode landet som Herren din Gud vil gi deg til odel og eie.
24 For Herren din Gud er en fortærende ild, en nidkjær Gud.
4 Ansikt til ansikt talte Herren med dere ut av ilden på fjellet. 5 Jeg stod den gang mellom Herren og dere og kunngjorde Herrens ord for dere. Dere var jo redde for ilden og gikk ikke opp på fjellet.
21 La deg ikke skremme av dem, for Herren din Gud er hos deg, en stor og fryktinngytende Gud.
19 Jeg fryktet at Herren var blitt så brennende harm og vred på dere at han ville utrydde dere. Men Herren hørte min bønn også denne gang.
4 Herren skrev de samme ord på tavlene som første gang, de ti bud som han hadde forkynt for dere på fjellet, ut av ilden, den dagen dere var samlet. Og han gav dem til meg.
26 Jeg tenkte: «Jeg skal knuse dem,
utslette deres minne blant folk.»
5 Så døde Moses, Herrens tjener, der i Moab, slik som Herren hadde sagt. 6 Og han gravla ham nede i dalen i Moab, rett imot Bet-Peor. Men til denne dag har ingen visst hvor graven er.
10 Aldri mer stod det fram i Israel en profet som Moses, som Herren gav seg til kjenne for, ansikt til ansikt.
11 Da kom Herrens engel og satte seg under eiketreet i Ofra, der Joasj av Abieser-ætten rådde. Gideon, sønn av Joasj, holdt på å treske hvete i vinpressen, for å berge kornet fra midjanittene. 12 Herrens engel viste seg da for ham og sa: «Herren er med deg, du djerve kriger.»
18 Gå ikke herfra før jeg kommer tilbake med en offergave og får satt den fram for deg.» Herren svarte: «Jeg skal vente her til du kommer igjen.»
13 Vintreet svarte:
«Skulle jeg oppgi min druesaft,
som gjør guder og mennesker glade,
og gi meg til å svaie over skogen?»
21 Siden viste ikke Herrens engel seg mer for Manoah og hans kone. Da skjønte Manoah at det var Herrens engel, 22 og han sa til sin kone: «Nå må vi dø; for vi har sett Gud.» 23 Men hun svarte: «Dersom Herren hadde villet drepe oss, hadde han ikke tatt imot brennoffer og grødeoffer av oss og ikke latt oss se og høre alt dette.»
19 Neste morgen stod de tidlig opp, bøyde seg og tilbad Herren. Så gav de seg på hjemvei og kom til Rama. Og da Elkana igjen var sammen med sin kone Hanna, kom Herren henne i hu.
30 Derfor lyder ordet fra Herren, Israels Gud: Jeg har nok sagt at din ætt og din fars ætt skal gjøre tjeneste for mitt åsyn for alltid. Men nå lyder ordet fra Herren: Det skal ikke skje! Jeg vil ære dem som ærer meg, men de som ringeakter meg, skal bli til skamme.
1 Gutten Samuel gjorde nå tjeneste for Herren, og Eli hadde tilsyn med ham. I de dager kom det sjelden ord fra Herren, og av syner var det få.
10 Da kom Herren og stilte seg foran ham. Han ropte som før: «Samuel, Samuel!» Og Samuel svarte: «Tal, din tjener hører!»
21 Da Samuel hadde hørt alt det folket sa, la han det fram for Herren.
9 Men Saul og hans menn sparte Agag og det beste av småfeet og storfeet, gjøfeet og lammene. De sparte alt som var noe verd, og ville ikke bannlyse det. Men alt fe som var verdiløst og dårlig, slo de med bann.
10 Da kom Herrens ord til Samuel: 11 «Jeg angrer at jeg gjorde Saul til konge; for han har vendt seg bort fra meg og ikke gjort etter mitt ord.» Samuel ble harm og ropte til Herren hele natten.
28 Da sa Samuel til ham: «I dag har Herren revet kongedømmet over Israel fra deg og gitt det til en annen, en som er bedre enn du. 29 Han som er Israels ære, lyver ikke og angrer ikke. For han er ikke et menneske så han trenger å angre.»
...Men Herren angret at han hadde gjort Saul til konge over Israel.
9 David slo seg ned i borgen og kalte den Davids-byen. Han bygde rundt omkring, fra Millo og utover. 10 David fikk større og større makt; for Herren, Allhærs Gud, var med ham.
22 Men filisterne drog ut enda en gang og spredte seg i Refa’im-dalen. 23 Da bad David Herren om råd, og han svarte: «Du skal ikke dra rett opp mot dem. Ta en omvei så du kommer bakenfor dem. Gå så på dem rett foran balsamtrærne. 24 Når du hører lyden av fottrinn over tretoppene, skal du storme fram. For da har Herren dratt ut foran deg for å slå filisterhæren.»
4 Men samme natt kom Herrens ord til Natan, og det lød så: 5 Gå og si til min tjener David: Så sier Herren: Skulle du bygge et hus for meg til å bo i? 6 Jeg har jo ikke bodd i hus helt fra den tid jeg førte israelittene opp fra Egypt, og fram til denne dag. Jeg har vandret omkring med et telt som bolig.
11 Da kom Herrens ord til Salomo, og det lød så: 12 «Nå bygger du dette huset. Hvis du da ferdes etter mine forskrifter, holder mine lover, akter på alle mine bud og følger dem, så vil jeg oppfylle på deg det ordet jeg gav din far David. 13 Jeg vil bo midt blant israelittene og ikke forlate mitt folk Israel.»
10 Så hendte det da prestene gikk ut av helligdommen, at skyen fylte Herrens hus. 11 Prestene kunne ikke stå og gjøre tjeneste på grunn av skyen; for Herrens herlighet fylte templet.
22 Folket i Juda gjorde det som var ondt i Herrens øyne. Med syndene sine egget de ham til harme enda mer enn fedrene deres hadde gjort.
23 Arameerkongens menn sa til sin konge: «Deres Gud er en fjellgud. Det var derfor de vant over oss. Men dersom vi kjemper mot dem på slett mark, vil vi sikkert slå dem.
19 Mika sa: Så hør da Herrens ord! Jeg så Herren sitte på sin trone, og hele himmelens hær stod omkring ham, noen på høyre og noen på venstre side.
30 Herren sa til Jehu: «Fordi du til gagns har gjort det som er rett i mine øyne, og har utført alt det jeg hadde i sinne mot Akabs ætt, så skal dine ætlinger inntil fjerde ledd sitte på Israels trone.»
2 Joakas gjorde det som var ondt i Herrens øyne, og fortsatte med de syndene som Jeroboam, Nebats sønn, hadde fått israelittene med på. Han holdt ikke opp med dem. 3 Da ble Herren brennende harm på Israel. Han overgav dem gang på gang til arameerkongen Hasael og hans sønn Benhadad.
26 Likevel oppgav ikke Herren sin store vrede og harme som hadde flammet opp mot Juda, fordi Manasse gjorde så mye som krenket og harmet Gud. 27 Derfor sa Herren: «Også Juda vil jeg støte bort fra mitt åsyn, likesom jeg støtte Israel bort. Jeg forkaster Jerusalem, den byen jeg har utvalgt, og det huset jeg har sagt at mitt navn skal bo i.»
18 De tre heltene brøt seg gjennom filisterleiren. De øste opp vann fra brønnen ved byporten i Betlehem og kom til David med det. Men han ville ikke drikke det. Han øste det ut for Herrens ansikt...
3 Men samme natt kom Guds ord til Natan, og det lød så: 4 Gå og si til min tjener David: Så sier Herren: Du skal ikke bygge det huset jeg skal bo i. 5 Jeg har jo ikke bodd i hus helt fra den tid jeg førte israelittene hit opp, og fram til denne dag. Jeg har vandret omkring fra telt til telt, fra bolig til bolig.
13 Med ett stemte trompetblåserne og sangerne i, alle som én, til Herrens lov og pris. Til lyden av trompeter, cymbler og andre musikkinstrumenter priste de Herren fordi han er god, og hans miskunn varer evig. Da ble templet, Herrens hus, fylt av en sky. 14 Prestene kunne ikke stå og gjøre tjeneste på grunn av skyen; for Herrens herlighet fylte templet.
11 Da Salomo var ferdig med templet og slottet, og det hadde lykkes ham å fullføre alt det han hadde satt seg fore å gjøre både i Herrens hus og i sitt eget, 12 viste Herren seg for ham om natten og sa til ham: Jeg har hørt din bønn og har utvalgt meg dette sted til offersted.
27 Prestene og levittene reiste seg og velsignet folket. Deres røst ble hørt, og deres bønn nådde opp til himmelen, til Guds hellige bolig.
12 Du ledet dem i en skystøtte om dagen,
om natten lot du en ildstøtte lyse
på veien der de skulle gå.
13 Du steg ned på Sinai-fjellet
og talte med dem fra himmelen.
30 Du bar over med dem i mange år;
du advarte dem ved din Ånd
gjennom dine profeter.
Men da de ikke ville høre,
overgav du dem til fremmede folk.
32 Og nå, vår Gud, du store Gud,
mektig og fryktinngytende,...
12 Da sa Herren til Satan: «Alt det han eier, er i din makt. Men ham selv får du ikke legge hånd på.» Så gikk Satan bort fra Herren.
18 Gud stoler ikke engang på tjenerne sine,
selv hos englene finner han feil,...
15 Gud stoler ikke engang på sine hellige engler,
selv himmelen er ikke ren i hans øyne,...
13 Likevel spør du: «Hva vet Gud?
Kan han felle dom bak tette mørket?
14 Han er skjult av skyer og kan ikke se
der han vandrer ved himmelranden.»
2 Gud har velde og volder skrekk,
han skaper fred i sin høye himmel.
28 Og han sa til mennesket:
Å frykte Herren, det er visdom,
å holde seg fra ondskap, det er forstand.
15 Men nå, da Gud ikke straffer i vrede
og ikke bryr seg stort om synden,
16 da åpner Job munnen til ingen nytte
og kommer med mye uvettig snakk.
4 Han som troner i himmelen, ler,
Herren spotter dem.
5 Så taler han til dem i sin vrede,
med brennende harme skremmer han dem:
6 «Det er jeg som har innsatt min konge
på Sion, mitt hellige fjell.»
11 Tjen Herren med ærefrykt og glede, 12 kyss skjelvende jorden for hans føtter,
så han ikke skal bli vred
og dere gå til grunne på veien!
For lett kan hans vrede bli tent.
7 Reis deg, Herre, i din vrede,
stå opp mot dem som raser imot meg!
Våkn opp, min Gud, du som stevner til doms.
10 Frykten for Herren er ren,
den varer til evig tid.
8 For Herren må hele verden frykte
og alle som bor på jorden, skjelve.
3 Jeg roper til Gud, Den Høyeste,
til Gud som fullfører sin gjerning for meg,
4 at han må sende meg hjelp fra himmelen,
forvirre dem som vil meg til livs,
og vise meg miskunn og trofasthet.
La hyllingsrop lyde for Gud, hele jorden,
2 og syng om hans herlige navn!
Lovsyng Guds herlighet
3 og si til ham:
«Hvor fryktinngytende dine gjerninger er!»
2 Gud, vær oss nådig og velsign oss!
La ditt ansikt lyse hos oss,
16 Et gudefjell er Basan-fjellet,
Basan-fjellet med de mange tinder.
17 Fjelltopper, hvorfor ser dere skjevt
til fjellet som Gud har valgt seg til bolig,
der Herren vil bo til evig tid?
2 Kom i hu den menighet
som du vant deg i gammel tid,
den stammen du fridde ut
som din eiendom.
Tenk på Sion-fjellet,
hvor du har din bolig.
2 Gud er kjent i Juda,
hans navn er stort i Israel.
3 I Salem er hans hytte reist,
på Sion står hans bolig.
8 Deg må alle frykte, Gud.
Hvem kan bli stående for ditt åsyn
når du blir vred?
9 Du kunngjør din dom fra himmelen.
Jorden blir taus av frykt
10 når Gud står opp for å dømme
og frelse alle de arme på jorden.
59 Gud hørte det og ble harm,
han vraket Israel helt og fullt.
60 Han oppgav den bolig han hadde i Sjilo,
det teltet han bodde i blant menneskene.
65 Da våknet Herren som av en søvn,
lik en stridsmann som våkner av rusen.
Byen er grunnlagt på hellige fjell.
2 Herren elsker Sion
mer enn noe annet bosted i Jakob.
47 Hvor lenge, Herre? Vil du skjule deg for alltid?
Hvor lenge skal din harme flamme som ild?
23 Han sa at han ville utrydde dem,
men Moses, den mannen han hadde utvalgt,
la seg imellom for å hindre
at Gud i sin harme gjorde ende på dem.
11 Forakt ikke Herrens tukt, min sønn,
mist ikke motet når han refser.
12 For Herren tukter den han elsker,
som en far refser den sønn han har kjær.
24 Derfor sier Herren, Allhærs Gud,
Israels Veldige:
Ve, jeg vil la harmen
gå ut over mine motstandere
og hevne meg på mine fiender!
18 Se, jeg og de barn som Herren har gitt meg, er tegn og varsler i Israel fra Herren, Allhærs Gud, som bor på Sion-fjellet.
13 For han har sagt:
«Dette har jeg gjort med min sterke hånd,
og i min visdom, for jeg er klok.
Jeg utslettet grenser mellom folkeslag
og plyndret deres skatter.
Som en kjempe styrtet jeg fyrster fra tronen.
16 Den dagen skal egypterne være som kvinner. De skal skjelve av angst fordi Herren, Allhærs Gud, har løftet sin hånd og svinger den over dem.
8 For det er en hevnens dag for Herren,
et år med gjengjeld i striden for Sion.
13 Herren drar ut som en helt,
som en kriger vekker han sin stridslyst;
han lar hærropet runge
og viser sin styrke for fiendene:
14 I lange tider har jeg vært rolig,
har tidd og holdt meg tilbake.
Nå skriker jeg som en fødende kvinne,
jeg fnyser og snapper etter været.
1 Hvem er han som kommer fra Edom,
fra Bosra i blodrøde klær,
han som er så prektig kledd
og skrider fram i sin store kraft?
«Det er jeg, jeg som taler i rettferd,
jeg som har makt til å frelse.»
26 Jeg skal selv løfte slepet
opp over ansiktet på deg,
så din skam blir synlig,
1 Han sa til meg: «Menneske! Reis deg opp på føttene, så vil jeg tale med deg.» 2 Med det samme han talte til meg, kom det ånd i meg, og den reiste meg opp så jeg stod. Og jeg hørte på ham som talte til meg.
9 Da jeg så opp, fikk jeg øye på en hånd som var rakt ut mot meg, og i den var det en bokrull. 10 Han brettet den ut foran meg. Det var skrevet på den, både inni og utenpå. Og det som stod skrevet der, var klagesanger, sukk og verop.
8 Nå om en liten stund lar jeg min harme gå ut over deg og fullbyrder vredesdommen over deg. Jeg dømmer deg for din ferd og gir deg igjen for all din styggedom. 9 Jeg vil ikke ha medlidenhet med deg og ikke skåne deg. Du skal få igjen for din ferd, og din styggedom skal komme over deg selv. Da skal dere få sanne at det er jeg, Herren, som slår.
3 Menneske, tal til Israels eldste og si til dem: Så sier Herren Gud: Kommer dere hit for å søke råd hos meg? Så sant jeg lever, jeg lar ikke dere rådspørre meg, lyder ordet fra Herren Gud.
41 For den gode offerduftens skyld vil jeg vise min godvilje når jeg fører dere bort fra folkene og samler dere fra landene hvor dere er spredt, og åpenbarer min hellighet blant dere, mens de andre folk er vitne til det.
5 Ohola drev hor og var utro mot meg. Hun lengtet begjærlig etter sine elskere, assyrerne, som kom til henne, 6 stattholdere og styresmenn, kledd i fiolett purpur, staute unge menn alle sammen, ryttere høyt til hest. 7 Hun gav seg til dem i utuktig elskov; de var alle blant assyrernes gjeveste menn.
18 Siden hun drev sin utukt så åpenlyst og kledde seg naken, ble jeg lei av henne, likesom jeg før var blitt lei av hennes søster.
22 Derfor skal du si til israelittene: Så sier Herren Gud: Når jeg griper inn, israelitter, gjør jeg det ikke for deres skyld, men av hensyn til mitt hellige navn, som dere har vanæret blant de folkene dere kom til.
4 Hennes barn vil jeg ikke miskunne meg over,
for de er horebarn.
9 Jeg vil ikke følge min brennende vrede,
vil ikke legge Efraim øde igjen.
For jeg er Gud og ikke et menneske,
hellig midt iblant dere;
jeg kommer ikke med harme.
8 Jeg vil komme over dem som en binne
som er blitt fratatt sine unger,
og rive i stykker deres bryst.
Jeg vil ete dem opp som en løve,
markens villdyr skal slite dem sund.
Medlidenhet vet jeg ikke av.
22 Dere skal få sanne
at jeg er Herren deres Gud,
som bor på Sion, mitt hellige fjell.
Herren bor på Sion.
21 Jeg hater og avskyr de fester dere feirer,
de stevner dere holder, byr meg imot.
3 Men Jona gjorde seg klar til å rømme for Herren til Tarsis. Han drog ned til Jaffa og fant et skip som skulle dit. Så betalte han for reisen og gikk om bord. Han ville være med til Tarsis, bort fra Herren.
2 En nidkjær og hevnende Gud er Herren,
ja, Herren tar hevn og er full av harme.
Herren lar hevnen gå ut over motstanderne,
han holder på vreden mot sine fiender.
5 Se, jeg skal komme over deg,
lyder ordet fra Herren, Allhærs Gud.
Jeg løfter skjørtet opp for ditt ansikt
og viser folkene din nakenhet
og rikene din skam.
6 Jeg kaster skitt på deg og vanærer deg
og stiller deg til skue.
17 Vær stille for Herren, hver levende skapning!
For han har brutt opp fra sin hellige bolig.
For jeg er en stor konge,
sier Herren, Allhærs Gud,
og blant folkeslagene
står det age av mitt navn.
3 Se, jeg vil true deres ætt.
Avfall av offerdyr
etter festene deres
kaster jeg i ansiktet på dere,
og med det skal dere bæres bort.
