26 Da sa Gud: «La oss skape mennesker i vårt bilde, som et avbilde av oss!
1 Menneskene begynte å bli mange på jorden, og de fikk døtre. 2 Gudesønnene så at menneskedøtrene var vakre, og de tok noen av dem til koner, dem de helst ville ha. 3 Herren sa: «Min ånd skal ikke for alltid bo i menneskene; for de er bare svake skapninger. Deres levetid skal være 120 år.»
4 På den tiden, og siden også, var det kjemper på jorden. For gudesønnene levde sammen med menneskedøtrene og fikk barn med dem. Det var de veldige menn fra eldgammel tid, de navngjetne.
1 Siden viste Herren seg for Abraham i eikelunden i Mamre, en gang han satt i teltåpningen midt på heteste dagen. 2 Da han så opp, fikk han øye på tre menn som stod foran ham. Med det samme han fikk se dem, sprang han imot dem fra teltåpningen, bøyde seg til jorden 3 og sa: «Herre, dersom jeg har funnet nåde for dine øyne, så gå ikke forbi din tjener! 4 La oss få hente litt vann, så dere kan vaske føttene og hvile dere her under treet! 5 Så vil jeg komme med litt mat, som dere kan styrke dere med, før dere drar videre siden dere nå har lagt veien om deres tjener.» De svarte: «Ja, gjør som du sier!
6 Da skyndte Abraham seg inn i teltet til Sara og sa: «Skynd deg, ta tre mål hvetemel; kna det og bak kaker!» 7 Selv sprang han bort til buskapen og hentet en fin og god kalv; den gav han til tjenestegutten, som skyndte seg å lage den til. 8 Så tok han rømme og melk og den kalven som gutten hadde stelt til, og satte det fram for mennene. Og han stod hos dem under treet mens de spiste.
....
16 Nå brøt mennene opp og gikk i retning av Sodoma. Abraham gikk med; han ville følge dem på veien.
49 Herren vil sende mot deg et folk langt bortefra, fra jordens ende. De kommer flygende som ørner, og du skjønner ikke det språket de taler. 50 Det er et folk med harde ansikter; de tar ikke hensyn til de gamle og er ikke nådige mot de unge. 51 De eter opp det du får av buskapen og det du dyrker på jorden, til det er ute med deg. De tar fra deg siste resten av korn og vin og olje, ungdyrene blant ditt storfe og tilveksten til ditt småfe, til de får gjort ende på deg. 52 De kringsetter deg i alle dine byer, inntil de høye festningsmurene som du setter din lit til, styrter ned.
13 Mens Josva var i nærheten av Jeriko, hendte det en gang da han så opp, at han fikk øye på en mann som stod rett foran ham med løftet sverd i hånden. Da gikk Josva bort til ham og spurte: «Er du en av våre, eller hører du til fienden?» 14 Mannen svarte: «Nei, jeg er høvdingen over Herrens hær. Nå er jeg kommet.» Da falt Josva på kne, bøyde seg til jorden og sa: «Hva har min herre å si til sin tjener?» 15 Høvdingen over Herrens hær svarte: «Ta skoene av deg, for det stedet du står på, er hellig.» Og Josva gjorde så.
6 Så hendte det en dag at Guds sønner kom og trådte fram for Herren; blant dem var også Satan. 7 «Hvor kommer du fra?» spurte Herren. «Jeg har streifet omkring på jorden,» svarte Satan.
Gud står fram i gudenes forsamling,
blant guder holder han dom:
2 «Hvor lenge vil dere felle urett dom
og holde med de ugudelige?
6 Jeg har sagt: «Dere er guder,
Den Høyestes sønner er dere alle.
7 Men som mennesker skal dere dø,
som en av fyrstene skal dere falle.»
1 I det året da kong Ussia døde, så jeg Herren sitte på en høy og mektig trone, og slepet av hans kappe fylte templet. 2 Serafer stod omkring ham. Hver av dem hadde seks vinger. Med to dekket de ansiktet, med to dekket de føttene, og med to holdt de seg svevende. 3 De ropte til hverandre:
«Hellig, hellig, hellig er Herren Sebaot.
All jorden er full av hans herlighet.»
4 Boltene ristet i dørtersklene når ropet runget, og huset ble fylt med røk.
Se, der var det en mann som var lik bronse å se til. Han stod i porten og hadde en linsnor og en målestang i hånden. 4 Mannen sa til meg: Menneske, bruk øynene og ørene og legg merke til alt det jeg lar deg se. Du er ført hit for at jeg skal vise deg det. Alt det du ser, skal du fortelle til Israels ætt.
26 Da sa Gud: «La oss skape mennesker i vårt bilde, som et avbilde av oss!
22 Herren Gud sa: «Nå er mennesket blitt som en av oss og kjenner godt og ondt. Bare det nå ikke strekker hånden ut og tar av livstreet også og spiser og lever evig!»
1 Menneskene begynte å bli mange på jorden, og de fikk døtre. 2 Gudesønnene så at menneskedøtrene var vakre, og de tok noen av dem til koner, dem de helst ville ha. 3 Herren sa: «Min ånd skal ikke for alltid bo i menneskene; for de er bare svake skapninger. Deres levetid skal være 120 år.»
4 På den tiden, og siden også, var det kjemper på jorden. For gudesønnene levde sammen med menneskedøtrene og fikk barn med dem. Det var de veldige menn fra eldgammel tid, de navngjetne.
7 La oss stige ned og forvirre deres språk, så den ene ikke skjønner hva den andre sier!»
1 Siden viste Herren seg for Abraham i eikelunden i Mamre, en gang han satt i teltåpningen midt på heteste dagen. 2 Da han så opp, fikk han øye på tre menn som stod foran ham. Med det samme han fikk se dem, sprang han imot dem fra teltåpningen, bøyde seg til jorden 3 og sa: «Herre, dersom jeg har funnet nåde for dine øyne, så gå ikke forbi din tjener! 4 La oss få hente litt vann, så dere kan vaske føttene og hvile dere her under treet! 5 Så vil jeg komme med litt mat, som dere kan styrke dere med, før dere drar videre siden dere nå har lagt veien om deres tjener.» De svarte: «Ja, gjør som du sier!
6 Da skyndte Abraham seg inn i teltet til Sara og sa: «Skynd deg, ta tre mål hvetemel; kna det og bak kaker!» 7 Selv sprang han bort til buskapen og hentet en fin og god kalv; den gav han til tjenestegutten, som skyndte seg å lage den til. 8 Så tok han rømme og melk og den kalven som gutten hadde stelt til, og satte det fram for mennene. Og han stod hos dem under treet mens de spiste.
....
16 Nå brøt mennene opp og gikk i retning av Sodoma. Abraham gikk med; han ville følge dem på veien.
11 Hvem er som du blant gudene, Herre?
10 Jetro sa: «Lovet være Herren som berget dere fra egypterne og farao, og som fridde folket fra egypterveldet! 11 Nå vet jeg at Herren er større enn alle guder. Det viste han da egypterne fór overmodig fram mot Israel.»
16 Da ropte vi til Herren, og han hørte vår bønn. Han sendte en engel og førte oss ut av Egypt.
1 Mens israelittene oppholdt seg i Sjittim, begynte de å drive utukt med moabittiske kvinner, 2 som innbød folket til offerfest for sine guder. Folket deltok i måltidene og kastet seg ned for deres guder. 3 Da israelittene holdt seg til Ba’al-Peor, ble Herren brennende vred på dem.
4 Egypterne holdt nettopp på å gravlegge alle sine førstefødte, som Herren hadde slått i hjel hos dem. Herren hadde også holdt dom over gudene deres.
17 For Herren deres Gud er Gud over alle guder og Herre over alle herrer, den store, mektige og fryktinngytende Gud, som ikke gjør forskjell på folk og ikke tar imot bestikkelser.
31 Når du dyrker Herren din Gud, skal du ikke gjøre som de. Alt det som Herren avskyr og hater, gjør de for sine guder. De brenner til og med sine sønner og døtre for sine guder.
49 Herren vil sende mot deg et folk langt bortefra, fra jordens ende. De kommer flygende som ørner, og du skjønner ikke det språket de taler. 50 Det er et folk med harde ansikter; de tar ikke hensyn til de gamle og er ikke nådige mot de unge. 51 De eter opp det du får av buskapen og det du dyrker på jorden, til det er ute med deg. De tar fra deg siste resten av korn og vin og olje, ungdyrene blant ditt storfe og tilveksten til ditt småfe, til de får gjort ende på deg. 52 De kringsetter deg i alle dine byer, inntil de høye festningsmurene som du setter din lit til, styrter ned.
12 Herren alene førte ham,
ingen fremmed gud var med ham.
17 De ofret til ånder som ikke er guder,
til guddommer som de ikke kjente,
nye og nylig oppkommet,
guder som fedrene ikke visste om.
2 Herren kom fra Sinai,
fra Se’ir strålte han fram for dem.
I lysglans kom han fra Paran-fjellet
med titusener av hellige,
som strømmet fram på hans høyre side.
13 Mens Josva var i nærheten av Jeriko, hendte det en gang da han så opp, at han fikk øye på en mann som stod rett foran ham med løftet sverd i hånden. Da gikk Josva bort til ham og spurte: «Er du en av våre, eller hører du til fienden?» 14 Mannen svarte: «Nei, jeg er høvdingen over Herrens hær. Nå er jeg kommet.» Da falt Josva på kne, bøyde seg til jorden og sa: «Hva har min herre å si til sin tjener?» 15 Høvdingen over Herrens hær svarte: «Ta skoene av deg, for det stedet du står på, er hellig.» Og Josva gjorde så.
1 Herrens engel kom fra Gilgal opp til Bokim. Han sa: Jeg førte dere opp fra Egypt og lot dere komme til det landet som jeg med ed hadde lovt deres fedre. Jeg sa: «Jeg vil aldri bryte min pakt med dere.
11 Da gjorde israelittene det som var ondt i Herrens øyne. De dyrket Ba’al-gudene 12 og vendte seg bort fra Herren, deres fedres Gud, som hadde ført dem ut av Egypt. De holdt seg til andre guder, slike som folkene omkring dem hadde. De bøyde seg og tilbad dem, og således vakte de Herrens harme.
7 Israelittene gjorde det som var ondt i Herrens øyne. De glemte Herren sin Gud og dyrket Ba’al-gudene og Astarte-bildene.
33 Da Gideon var død, ble israelittene troløse igjen og holdt seg til Ba’al-gudene. De gjorde Ba’al-Berit til sin gud.
15 Da sa israelittene til Herren: «Vi har syndet. Gjør med oss det du finner for godt. Bare du vil hjelpe oss denne gangen!» 16 Så skilte de seg av med de fremmede gudene og tjente Herren. Da orket han ikke lenger å se på Israels nød.
24 Er det ikke så at det som din gud Kamosj lar deg vinne, det legger du under deg, og alt det som Herren vår Gud lar oss vinne, det legger vi under oss?
2 I Sora bodde det en mann av Dan-sønnenes ætt som hette Manoah. Hans kone var barnløs; hun kunne ikke få barn. 3 Herrens engel viste seg for henne og sa: «Jeg vet at du er barnløs og ikke kan få barn. Men nå skal du bli med barn og få en sønn.
.....
6 Kvinnen gikk da og sa til mannen sin: «Det kom en gudsmann til meg. Han så ut som Guds engel og var meget fryktinngytende. Jeg spurte ikke hvor han var fra, og han fortalte meg ikke hva han hette.
8 Da bad Manoah til Herren. «Hør meg, Herre,» sa han. «La den gudsmannen du sendte, komme hit igjen og lære oss hvordan vi skal bære oss at med det barnet som skal fødes.» 9 Gud hørte Manoahs bønn. Enda en gang kom Guds engel til kvinnen. Hun satt da ute på marken, og Manoah, mannen hennes, var ikke med henne. 10 Da skyndte hun seg og løp av sted og fortalte det til mannen sin. Hun sa: «Nå har han vist seg for meg igjen, den mannen som kom til meg her om dagen.» 11 Manoah reiste seg og fulgte sin kone. Da han kom ut til mannen, spurte han: «Er du den mannen som talte til min kone?» Han svarte: «Ja.»
15 Da sa Manoah til Herrens engel: «Kan vi ikke få deg til å bli en stund, så vi kan gjøre i stand et kje til deg?» 16 Herrens engel svarte: «Om du får meg til å bli, spiser jeg likevel ikke av maten din. Men vil du stelle til et brennoffer, skal du ofre det til Herren.» Manoah visste ikke at det var Herrens engel. 17 Derfor sa han til ham: «Hva er navnet ditt, så vi kan ære deg når det går som du har sagt?» 18 Da sa Herrens engel: «Hvorfor spør du om navnet mitt? Det er et underfullt navn!»
23 Filisterfyrstene kom nå sammen for å holde fest og bringe et stort slaktoffer til Dagon, guden sin.
27 Det kom en gudsmann til Eli og sa til ham: Så sier Herren: Jeg åpenbarte meg for din fars ætt da den var i Egypt og måtte trelle for farao og hans menn.
23 I det innerste rommet laget han to kjeruber av oliventre; de var ti alen høye. 24 Den ene kjeruben hadde en vinge som var fem alen, og den andre vingen var like ens fem alen. Det var ti alen fra vingespiss til vingespiss. 25 Den andre kjeruben var også ti alen mellom vingespissene. Begge kjerubene hadde samme størrelse og var like å se til. 26 Den ene kjeruben var ti alen høy, og det var også den andre. 27 Disse kjerubene satte han i det innerste rommet i huset. Og de bredte ut sine vinger, så vingen på den ene nådde bort til den ene veggen, og vingen på den andre nådde til den andre veggen, og de to andre vingene berørte hverandre midt i templet. 28 Han kledde kjerubene med gull.
5 Salomo holdt seg til Astarte, sidonernes gudinne, og til Milkom, ammonittenes styggedom.
20 Mens de satt til bords, kom Herrens ord til profeten som hadde fått ham med seg hjem, 21 og han ropte til gudsmannen som var kommet fra Juda: «Så sier Herren: Fordi du har vist trass mot Herrens ord og ikke holdt det budet som Herren din Gud gav deg, 22 men vendte tilbake og spiste og drakk på det stedet hvor han hadde sagt at du verken skulle spise eller drikke, så skal liket ditt ikke komme i dine fedres grav.»
17 Med det samme Akab fikk se Elia, sa han: «Er du her, du som fører ulykke over Israel?» 18 Elia svarte: «Det er ikke jeg som fører ulykke over Israel, men du og din ætt. For dere har sviktet Herrens bud og fulgt Ba’al-gudene.
5 Så la han seg til å sove under gyvelbusken. Da rørte en engel ved ham og sa: «Stå opp og spis!» 6 Og da han så seg om, fikk han øye på et lite nybakt brød og en krukke med vann like ved siden av hodet sitt. Han spiste og drakk og la seg igjen. 7 Men Herrens engel kom en gang til, rørte ved ham og sa: «Stå opp og spis! Ellers blir veien for lang for deg.» 8 Da stod han opp og spiste og drakk. Og styrket av maten gikk han førti dager og førti netter, til han kom til Guds fjell, Horeb. 9 Der gikk han inn i en hule, som han var i om natten.
10 Enda en gang sendte Benhadad bud til ham og sa: «Måtte gudene la meg bøte både nå og siden dersom det blir nok grus igjen av Samaria til å fylle nevene på alle som er med meg.»
20 Da spurte Herren: «Hvem vil dåre Akab så han gjør en hærferd til Ramot i Gilead og faller der?» En svarte så og en annen så. 21 Da gikk ånden fram, stilte seg for Herrens åsyn og sa: «Jeg skal dåre ham.» «Hvordan?» spurte Herren. 22 Den svarte: «Jeg vil dra av sted og være en løgnens ånd i munnen på alle hans profeter.» Da sa Herren: «Ja, du kan få dåre ham, og det skal også lykkes for deg. Dra av sted og gjør det!» 23 Så har da Herren lagt en løgnens ånd i munnen på alle disse profetene dine. Men han har varslet ulykke for deg.
2 Akasja falt ut gjennom gittervinduet i sin loftssal i Samaria og ble liggende syk. Da sendte han bud av sted og sa: «Gå og spør Ba’al-Sebub, guden i Ekron, om jeg skal komme meg av denne sykdommen.» 3 Men Herrens engel sa til Elia fra Tisjbe: «Stå opp og gå i møte med sendebudene fra kongen i Samaria og si til dem: Er det ingen Gud i Israel, siden dere går for å rådspørre Ba’al-Sebub, guden i Ekron?
7 Slik gikk det fordi israelittene hadde syndet mot Herren sin Gud, han som førte dem opp fra Egypt og fridde dem fra egypterkongen faraos vold. De fryktet andre guder 8 og fulgte skikkene hos de folkene som Herren hadde drevet ut for israelittene, og bar seg at som kongene deres hadde gjort.
16 De brydde seg ikke om alle de bud som Herren deres Gud hadde gitt dem. De laget seg støpte bilder, to kalver, og reiste en Asjera-pæl. De bøyde seg og tilbad hele himmelens hær og dyrket Ba’al. 17 De lot sine sønner og døtre gå gjennom ilden, tok varsler og drev med spådomskunster. Mot betaling gjorde de det som var ondt i Herrens øyne, og dermed vakte de hans harme.
26 Da var det noen som sa til assyrerkongen: «De folkene du førte bort og lot bosette seg i Samarias byer, de vet ikke hvordan landets gud skal dyrkes. Han har sendt løver inn iblant dem, og de dreper dem fordi de ikke vet hvordan landets gud skal dyrkes.»
29 Disse folkene hadde laget seg hver sin gud og satt dem i egne hus som mennene i Samaria hadde bygd på haugene. Det gjorde hvert folk i de byene hvor de bodde. 30 Mennene fra Babylon laget et bilde av Sukkot-Benot, mennene fra Kut et bilde av Nergal og mennene fra Hamat et bilde av Asjima. 31 Folk fra Avva laget bilder av Nibhas og Tartak, og de som kom fra Sefarvajim, brente sine sønner i ilden for Adrammelek og Anammelek, Sefarvajims guder. 32 De fryktet nok Herren, men gjorde også noen av sine egne folk til prester på haugene, og de ofret for dem i husene der. 33 Samtidig som de fryktet Herren, dyrket de sine egne guder på samme måte som de folkeslag de var bortført fra.
35 Herren sluttet en pakt med dem og gav dem dette bud: «Dere skal ikke frykte andre guder, ikke bøye dere og tilbe dem og ikke dyrke dem eller ofre til dem.
25 Men de ble troløse mot sine fedres Gud. I utroskap holdt de seg til de gudene som andre folk i landet dyrket, de som Gud hadde utryddet for dem.
5 Og det huset jeg vil bygge, skal være stort; for vår Gud er større enn alle guder.
3 I lang tid hadde Israel ingen sann Gud, ingen prest som kunne lære dem, og ingen lov. 4 Men når de kom i nød, vendte de om til Herren, Israels Gud. De søkte ham, og han lot seg finne av dem.
3 Herren var med Josjafat, fordi han gikk på de veier som hans ættefar David hadde fulgt i sin første tid. Han søkte ikke råd hos Ba’al-gudene, 4 men hos sin fars Gud. Han holdt hans bud og levde ikke slik som de gjorde i Israel. 5 Derfor sikret Herren kongemakten for Josjafat, og hele Juda kom til ham med gaver, så han fikk stor rikdom og ære.
14 Da Amasja kom tilbake etter seieren over edomittene, hadde han Se’ir-sønnenes guder med seg. Han satte dem opp som sine egne guder, kastet seg ned for dem og ofret til dem.
22 Selv i denne nødstid fortsatte han å være troløs mot Herren. Slik var kong Akas. 23 Han ofret til gudene i Damaskus, som hadde vunnet over ham, og sa: «Siden arameerkongenes guder har hjulpet dem, vil jeg ofre til dem for at de skal hjelpe meg.» Men de ble til ulykke for ham og for hele Israel.
6 Så hendte det en dag at Guds sønner kom og trådte fram for Herren; blant dem var også Satan. 7 «Hvor kommer du fra?» spurte Herren. «Jeg har streifet omkring på jorden,» svarte Satan.
1 Så hendte det en dag at Guds sønner kom og trådte fram for Herren; blant dem var også Satan. 2 «Hvor kommer du fra?» spurte Herren. «Jeg har streifet omkring på jorden,» svarte Satan.
22 Han er kommet graven nær,
hans liv møter dødens engler.
23 Er det da en engel ved hans side,
en eneste talsmann blant tusen,
som kan fortelle ham hva han skal gjøre,
24 så er han nådig mot ham og sier:
«Fri ham fra å gå ned i graven!
Jeg har fått løsepenger for ham.»
6 Hvor ble dens sokler senket ned,
og hvem la ned dens hjørnestein,
7 mens alle morgenstjerner jublet,
og alle Guds sønner ropte av fryd?
8 Herrens engel slår leir
til vern om dem som frykter Herren,
og frir dem ut av fare.
49 Han sendte mot dem sin brennende harme,
vrede, forbitrelse og nød,
en sendeferd av ulykkes-engler.
Gud står fram i gudenes forsamling,
blant guder holder han dom:
2 «Hvor lenge vil dere felle urett dom
og holde med de ugudelige?
6 Jeg har sagt: «Dere er guder,
Den Høyestes sønner er dere alle.
7 Men som mennesker skal dere dø,
som en av fyrstene skal dere falle.»
8 Herre, blant guder er ingen som du,
og ingen gjerninger er som dine.
1 Herren er konge, folkene bever;
jorden skjelver for ham
som troner over kjerubene.
1 I det året da kong Ussia døde, så jeg Herren sitte på en høy og mektig trone, og slepet av hans kappe fylte templet. 2 Serafer stod omkring ham. Hver av dem hadde seks vinger. Med to dekket de ansiktet, med to dekket de føttene, og med to holdt de seg svevende. 3 De ropte til hverandre:
«Hellig, hellig, hellig er Herren Sebaot.
All jorden er full av hans herlighet.»
4 Boltene ristet i dørtersklene når ropet runget, og huset ble fylt med røk.
Egypternes guder skjelver for ham,
og egypterne mister motet.
15 Hiskia bad til Herren og sa: 16 «Herre, Allhærs Gud, Israels Gud, du som troner over kjerubene, du alene er Gud for alle riker på jorden, du som skapte himmel og jord.
38 En gang mens han knelte i bønn i guden Nisroks tempel, kom hans sønner Adrammelek og Sareser og hogg ham ned med sverd.
19 Og når dere spør: «Hvorfor har Herren vår Gud gjort alt dette mot oss?» da skal du svare dem: «Likesom dere forlot meg og dyrket fremmede guder i deres eget land, skal dere nå tjene fremmede i et land som ikke tilhører dere.»
18 Barna sanker ved, fedrene gjør opp ild, og kvinnene knar deig for å bake offerkaker til Himmeldronningen, og de øser ut drikkoffer til andre guder, slik at de vekker min harme.
12 En herlig trone,
opphøyet fra den første tid,
er stedet hvor vår helligdom står.
15 Da tok de til orde mot Jeremia, alle mennene som visste at deres kvinner tente offerild for andre guder, likeså alle kvinnene som stod der i en stor flokk, og hele folket som bodde i Egypt, i Patros. De sa: 16 «Det ordet du har talt til oss i Herrens navn, vil vi ikke høre på. 17 Nei, vi vil gjøre alt det vi har lovt: ofre til Himmeldronningen og øse ut drikkoffer for henne, slik som vi og våre fedre, våre konger og stormenn gjorde i byene i Juda og på gatene i Jerusalem. Den gang hadde vi brød nok; vi var lykkelige og opplevde ikke noe ondt. 18 Men siden vi holdt opp med å ofre til Himmeldronningen og øse ut drikkoffer for henne, har vi manglet alt; sverd og sult gjør ende på oss.» 19 Og kvinnene sa: «Når vi ofrer til Himmeldronningen og øser ut drikkoffer for henne, er det vel ikke uten våre menns vitende og vilje vi lager offerkaker som avbilder henne, og øser ut drikkoffer for henne?»
25 Herren, Allhærs Gud, Israels Gud, sier: Nå vil jeg hjemsøke Amon fra No, farao og Egypt, landets guder og konger, både farao og dem som stoler på ham.
Så sier Herren Gud:
Hovmodig er ditt hjerte,
når du sier: «Jeg er en gud
og sitter på et gudesete i havet.»
Du er bare et menneske og ikke en gud,
likevel føler du deg som en gud.
14 Jeg gjorde deg til en strålende
og vernende kjerub.
Du var på det hellige gudefjell
og vandret mellom funklende steiner.
16 Din store handel førte med seg
at du ble fylt av vold og begynte å synde.
Da støtte jeg deg bort fra gudefjellet
og gjorde ende på deg,
du vernende kjerub,
mellom de funklende steiner.
13 Så sier Herren Gud:
Jeg vil gjøre ende på avgudene,
utrydde de gagnløse gudene i Nof;
det skal ikke lenger være
noen fyrste i Egypt.
Slik sprer jeg frykt i landet.
Se, der var det en mann som var lik bronse å se til. Han stod i porten og hadde en linsnor og en målestang i hånden. 4 Mannen sa til meg: Menneske, bruk øynene og ørene og legg merke til alt det jeg lar deg se. Du er ført hit for at jeg skal vise deg det. Alt det du ser, skal du fortelle til Israels ætt.
Både inne i templet og utenfor, rundt om på alle veggene inne og ute, var det felter med 18 utskårne bilder av kjeruber og palmer, én palme mellom to kjeruber. Hver kjerub hadde to ansikter. 19 Et menneskeansikt var vendt mot palmen på den ene siden og et løveansikt mot palmen på den andre siden. Slike bilder var det rundt omkring i hele templet.
18 Mannen sa til meg: Menneske, så sier Herren Gud:
11 Det kongen krever, er for vanskelig. Det er ingen andre enn gudene som kan fortelle kongen det han vil vite; men de har ikke sin bolig blant dødelige mennesker.»
47 Kongen tok til orde og sa til Daniel: «Sannelig, den guden dere dyrker, er gud over alle guder og herre over alle konger. Han åpenbarer hemmeligheter, siden du har greid å åpenbare denne hemmeligheten.»
24 Da ble kong Nebukadnesar forferdet. Han reiste seg brått og sa til sine rådsherrer: «Var det ikke tre menn vi kastet bundne ned i ilden?» «Jo visst, konge,» svarte de. 25 Så sa han: «Men jeg ser fire menn gå fritt omkring i ilden, og de har ikke tatt noen skade. Den fjerde ser ut som en gudesønn.» 26 Nå gikk Nebukadnesar bort til døren i den glødende ovnen og ropte: «Sjadrak, Mesjak og Abed-Nego, dere som er tjenere for Den Høyeste Gud, kom ut!» Og Sjadrak, Mesjak og Abed-Nego kom ut av ilden.
28 Da tok Nebukadnesar til orde og sa: «Lovet være Sjadraks, Mesjaks og Abed-Negos Gud, som sendte sin engel og frelste sine tjenere.
9 Beltsasar, du som er mester blant spåmennene, jeg vet at de hellige guders ånd er i deg, og at ingen hemmelighet er for vanskelig for deg. Hør hva jeg så i drømmen, og si hva det betyr!
9 Videre så jeg:
Tronstoler ble satt fram,
og en som var gammel av dager, tok sete.
Hans klær var hvite som snø
og håret på hans hode som ren ull.
Hans trone var flammende luer,
og dens hjul var luende ild.
10 En strøm av ild fløt fram,
og den gikk ut foran ham.
Tusen på tusen tjente ham,
ti tusen, ja, titusener stod foran ham.
Retten ble satt, og bøker ble åpnet.
15 Da jeg, Daniel, hadde hatt dette synet og forsøkte å forstå det, stod det brått foran meg en skikkelse som så ut som en mann. 16 Og over Ulai hørte jeg en menneskerøst som ropte: «Gabriel, forklar synet for denne mannen!» 17 Så kom han bort til det stedet hvor jeg stod, og da han kom, ble jeg redd og kastet meg ned med ansiktet mot jorden. Han sa til meg: «Hør, menneske! For synet gjelder endetiden.»
4 Den 24. dagen i den første måneden stod jeg ved bredden av Storelven, det er Tigris. 5 Da jeg så opp, fikk jeg øye på en mann som var kledd i lin og hadde et belte av Ufas-gull om livet. 6 Kroppen hans var som krysolitt, ansiktet skinte som lynet, og øynene var som flammer; armene og bena så ut som skinnende bronse. Når han talte, lød røsten hans som larmen av en stor folkemengde.
7 Jeg, Daniel, var den eneste som så synet. De mennene som var med meg, så det ikke, men det kom stor redsel over dem, og de løp og gjemte seg. 8 Så ble jeg alene tilbake. Og da jeg hadde dette store synet, ble jeg helt maktesløs. Jeg skiftet farge og ble likblek; all min kraft var borte. 9 Jeg hørte lyden av ordene hans, og da jeg hørte den, falt jeg sanseløs ned med ansiktet mot jorden. 10 Da var det en hånd som rørte ved meg og hjalp meg opp på hender og knær.
15 Mens han talte til meg på denne måten, vendte jeg ansiktet mot jorden og stod målløs. 16 Men se, en som lignet et menneske, rørte ved leppene mine. Da jeg åpnet munnen, kunne jeg snakke. Og jeg sa til ham som stod foran meg: «Herre, synet har tatt slik på meg at all min kraft er borte. 17 Hvordan skulle jeg, min herres ringe tjener, kunne tale med en herre som deg? Kreftene svikter, og jeg orker ikke lenger å puste.»
18 Han som lignet et menneske, rørte ved meg enda en gang og styrket meg. Han sa: «Vær ikke redd, du som er elsket av Gud. Fred være med deg! Vær frimodig og sterk!» Og mens han talte med meg, fikk jeg styrken tilbake, og jeg sa: «Tal, herre! For du har styrket meg.»
36 Kongen skal fare fram som han vil. Han er hovmodig og gjør seg større enn alle guder, og mot Den Høyeste Gud taler han uhørte ord. Han har fremgang inntil forbannelsen tar slutt. For det som er fastsatt, må fullføres. 37 Han bryr seg ikke om sine fedres guder, og heller ikke om kvinnenes yndlingsgud eller noen annen gud. Han gjør seg selv større enn dem alle. 38 I stedet ærer han borgenes gud. En gud som hans fedre ikke kjente, ærer han med gull og sølv, edle steiner og andre kostbare ting. 39 Folket til en fremmed gud gjør han til mannskap i borgene. Dem som dyrker denne guden, viser han stor ære. Han setter dem til å herske over mange, og deler ut jord til dem som lønn.
5 Da fikk jeg, Daniel, øye på to andre som stod der, en på hver side av elven. 6 En av dem sa til mannen som var kledd i lin, og som svevet over vannet i elven: «Hvor lenge varer det før disse underfulle ting har hendt?» 7 Mannen som var kledd i lin, og som svevet over vannet i elven, løftet høyre og venstre hånd mot himmelen, og jeg hørte at han sverget ved Den Evige: «Én tid og tider og en halv tid. Når det hellige folks makt er helt knust, kommer slutten på alt dette.»
10 Som druer i ørkenen
fant jeg Israel;
som tidligfrukt på det unge fikentre
valgte jeg ut deres fedre.
Men da de kom til Ba’al-Peor,
viet de seg til den avskyelige guden
og ble ufyselige som sin elsker.
2 Men jo mer jeg ropte på folket,
dess mer gikk de bort fra meg.
De ofret til Ba’al-gudene,
tente offerild for gudebilder,
10 De skal holde seg til Herren.
Han skal brøle som en løve.
Når han brøler, skal hans sønner
komme skjelvende fra vest.
11 Skjelvende skal de komme
som en fugl fra Egypt,
som en due fra Assur.
Jeg vil la dem bo i sine hus,
lyder ordet fra Herren.
Det kommer et stort og mektig folk
og brer seg som morgenrøden på fjellet.
Det har aldri hatt sin like
og skal heller ikke få det
fra slekt til slekt i alle år.
3 Foran det fortærer ild,
og bakom slikker flammen.
Foran er landet som hagen i Eden,
og bakom ligger en livløs ørken;
ingen berger seg unna.
4 Som hester er folket å se til,
som hingster farer de fram.
5 De sprenger fram over åsryggene
likesom larmende vogner,
lik ild som knitrer i halmen,
lik en veldig hær, beredt til strid.
6 Folkeslag skjelver for dem,
hvert ansikt er blussende rødt.
7 Som krigere styrter de fram,
som stridsmenn stormer de murer.
Hver går strake veien fram
og bøyer ikke av fra stien.
8 De trenger ikke hverandre bort,
hver mann holder sin plass.
De styrter fram mellom kastespyd
og lar seg ikke stanse.
9 De farer inn i byen,
de stormer opp på muren,
de trenger inn i husene.
Gjennom vinduet går de som tyver.
10 Jorden skjelver foran dem,
og himmelen rister.
Sol og måne formørkes,
og stjernene mister sin glans.
11 Herren løfter sin røst
foran den fylking han fører;
for veldig er hans hær
og tallrike de som lyder hans ord.
Ja, stor og skremmende er Herrens dag,
hvem kan holde den ut?
11 De får age for Herren
når han utrydder alle jordens guder.
De som bor på de fjerne kyster,
skal tilbe ham, hver på sitt sted.
9 Jeg spurte: «Hva betyr dette, herre?» Engelen som talte med meg, svarte: «Jeg vil vise deg hva det betyr.»
7 Og se, engelen som talte med meg, steg fram, og en annen engel gikk i møte med ham 8 og sa til ham: Løp bort og si til den unge mannen der:
Jerusalem skal ligge uten murer,
så mye folk og buskap skal det være der.
1 Deretter lot han meg se øverstepresten Josva, som stod for Herrens engel, mens Satan stod på hans høyre side og førte klagemål mot ham. 2 Herren sa til Satan: «Måtte Herren vise deg til rette, Satan! Ja, måtte Herren som har utvalgt Jerusalem, vise deg til rette! Er ikke denne mann en brann, revet ut av ilden?» 3 Josva var kledd i skitne klær der han stod foran engelen. 4 Og engelen sa til dem som stod foran ham: «Ta de skitne klærne av ham!» Til Josva sa han: «Se, jeg tar bort din syndeskyld og vil kle deg i høytidsklær!»
