20 Se, jeg sender en engel foran deg! Han skal vokte deg på veien og føre deg til det sted som jeg har utsett. 21 Gi akt på ham og hør på det han sier! Sett deg ikke opp mot ham! Han vil ikke bære over med de overtredelser dere gjør, for mitt navn er i ham. 22 Men hører du på det han sier, og gjør alt det jeg påbyr deg, da vil jeg være en fiende av dine fiender og en motstander av dine motstandere. 23 For min engel skal gå foran deg og føre deg til amorittene og hetittene, perisittene og kanaaneerne, hevittene og jebusittene, og jeg vil utrydde dem.
14 Moses var harm på befalingsmennene som kom tilbake fra felttoget, både tusenmannsførerne og hundremannsførerne. 15 Han sa til dem: «Har dere spart alle kvinnene? 16 Det var jo de som etter Bileams råd lokket israelittene til troløshet mot Herren den gangen ved Peor, så pesten rammet Herrens menighet. 17 Nå skal dere slå i hjel alle smågutter og alle kvinner som har hatt samleie med menn. 18 Men alle unge piker som ikke har hatt samleie med menn, skal dere spare.
50 På slettene i Moab, ved Jordan, rett imot Jeriko, talte Herren til Moses: 51 Tal til israelittene og si til dem: Når dere går over Jordan og kommer inn i Kanaan, 52 skal dere drive ut alle som bor i landet, og ødelegge billedstøttene deres. Dere skal gjøre ende på alle deres støpte bilder og utslette alle offerhaugene. 53 Så skal dere ta landet i eie og bosette dere der; for jeg har gitt dere det til odel og eie. 54 Dere skal skifte landet mellom dere ved loddkasting, ætt for ætt. En stor ætt skal få stor eiendom, en liten ætt skal få mindre. Hver ætt skal få det som tilfaller den ved loddkastingen, og dere skal få eiendom innenfor den stammen som dere tilhører. 55 Men dersom dere ikke driver ut innbyggerne i landet, da vil de dere lar være tilbake, bli som torner i øynene og brodder i sidene på dere. De kommer til å plage dere i deres eget land. 56 Og det jeg hadde tenkt å gjøre med dem, det vil jeg da gjøre med dere.
10 Når du rykker fram mot en by for å angripe den, skal du først tilby den fred. 11 Hvis folket i byen tar imot fredstilbudet og åpner portene for deg, skal de alle gjøre tvangsarbeid for deg. 12 Hvis de derimot ikke vil slutte fred, men føre krig med deg, skal du beleire byen. 13 Herren din Gud vil gi den i dine hender, og alle mennene der skal du hogge ned med sverd. 14 Men kvinnene, småbarna og husdyrene og alt annet bytte i byen kan du ta med deg. Du kan gjøre deg nytte av dette byttet som Herren din Gud lar deg ta fra dine fiender.
15 Slik skal du gå fram i alle byene som ligger langt borte fra deg og ikke tilhører folkene her. 16 Men i de byene som tilhører disse folkene og som Herren din Gud vil gi deg til eiendom, skal du ikke skåne en eneste skapning. 17 Du skal bannlyse hetittene, amorittene, kanaaneerne, perisittene, hevittene og jebusittene, slik som Herren din Gud har befalt deg. 18 Ellers kunne de lære dere å ta etter alle de avskyelige ting som de har gjort for sine guder, så dere synder mot Herren deres Gud.
19 Når du er i krig med en by og må beleire den i lang tid før du kan innta den, skal du ikke ødelegge trærne der ved å bruke øks på dem. Du kan spise av dem, men du må ikke hogge dem ned. Trærne på marken er da ikke mennesker, så du skulle angripe dem også. 20 Men trær som du vet ikke bærer spiselig frukt, kan du ødelegge. Dem kan du hogge ned og bruke til å bygge bolverk mot den byen du er i krig med, til den faller.
24 Da israelittene hadde drept alle innbyggerne i Ai ute i ødemarken, hvor de hadde fulgt etter dem, og de hadde falt for sverd, like til siste mann, da vendte israelittene tilbake til Ai, og de som var igjen der, hogg de ned med sverd. 25 Det var i alt tolv tusen som falt den dagen, både menn og kvinner, alle som bodde i Ai.
1 Herren lot disse folkeslagene bli igjen for å bruke dem til å sette Israel på prøve, alle som ikke hadde vært med i noen av kampene om Kanaan. 2 Han gjorde det bare for å lære de kommende slekter av israelitter å føre krig, siden de ikke hadde vært med før.
2 Så sier Herren, Allhærs Gud: Jeg vil straffe amalekittene for det de gjorde mot Israel, at de la hindringer i veien for israelittene da de drog opp fra Egypt. 3 Dra nå ut og slå amalekittene. Bannlys alt som hører dem til, og vis ingen barmhjertighet. Drep menn og kvinner, småbarn og spedbarn, okser og sauer, kameler og esler!»
35 Den natten gikk Herrens engel ut og slo i hjel 185 000 mann i assyrernes leir. Da folk stod opp om morgenen, fikk de se alle de døde som lå der.
14 Da judeerne snudde seg og fikk se at de hadde fiender både foran og bak seg, ropte de til Herren. Prestene blåste i trompetene, 15 og mennene satte i et høyt rop. Med det samme hærropet lød fra Juda-mennene, laget Gud det så at Jeroboam og hele Israels hær ble slått av Abia og judeerne. 16 Israelittene flyktet for judeerne, og Gud gav dem i deres vold. 17 Abia og hans folk hogg ned en mengde av israelittene. Av deres utvalgte menn var det fem hundre tusen falne. 18 Slik ble israelittene overvunnet den gang. Juda-mennene seiret fordi de satte sin lit til Herren, sine fedres Gud.
10 Dette er en gjengjeldelsens dag
for Herren Gud, Allhærs Gud,
da han tar hevn over motstanderne.
Sverdet får ete seg mett
og drikke seg utørst på blod.
For Herren Gud, Allhærs Gud,
holder offerslakting
i landet nord ved Eufrat.
20 Så vil jeg rekke ut hånden og slå egypterne med alle de under som jeg vil gjøre blant dem. Da skal han la dere fare. 21 Og jeg vil lage det slik at egypterne får godvilje for dette folket, så dere ikke skal dra tomhendt bort. 22 Hver kvinne skal be grannekonen eller den hun bor sammen med, om sølv og gull og klær. Det skal dere la sønnene og døtrene deres ta på seg. Slik skal dere ta bytte fra egypterne.
1 Siden sa Herren til Moses: 2 «Si til israelittene at de skal snu om og slå leir foran Pi-Hakirot, rett imot Ba’al-Safon, mellom Migdol og havet! Der skal dere slå leir nede ved sjøen. 3 Så kommer farao til å tenke at israelittene har gått seg vill i landet og ikke finner ut av ørkenen igjen. 4 Og jeg vil forherde ham, så han setter etter dem. Da skal jeg vise min guddomsmakt på farao og hele hans hær. Og egypterne skal sanne at jeg er Herren.» Israelittene gjorde som Herren sa.
8 For Herren forherdet farao, kongen i Egypt, så han satte etter israelittene, da de drog ut med fast forsett.
17 Jeg vil forherde egypterne så de setter etter dere. Og jeg skal vise min guddomsmakt på farao og hele hans hær, på vognene og hestfolket hans. 18 Egypterne skal få kjenne at jeg er Herren, når jeg viser min makt på farao og vognene og hestfolket hans.»
23 Egypterne satte etter dem med alle faraos hester, vogner og hestfolk og fulgte dem midt ut i sjøen. 24 Men tidlig om morgenen så Herren ned på egypterhæren fra ild- og skystøtten og skapte forvirring blant dem. 25 Han slo hjulene av vognene deres, så det var tungt for dem å komme seg fram. Da sa egypterne: «La oss flykte for Israel! Herren strider for dem mot egypterne.»
26 Da sa Herren til Moses: «Rekk hånden ut over sjøen, så skal vannet komme tilbake over egypterne, over vognene og hestfolket deres!» 27 Så rakte Moses hånden ut over sjøen, og da morgenen brøt fram, vendte vannet tilbake til sitt gamle leie. Egypterne flyktet rett imot det, og Herren drev dem midt ut i sjøen. 28 Vannet vendte tilbake og skylte over alle vognene og alt hestfolket i faraos hær, som hadde fulgt etter israelittene ut i sjøen. Ikke én mann kom fra det med livet. 29 Men israelittene gikk gjennom sjøen på tørre bunnen, mens vannet stod som en mur på begge sider.
30 Slik reddet Herren Israel fra egypterne den dagen. Israelittene så at egypterne lå døde på stranden. 31 Da de så det storverk Herren hadde gjort mot egypterne, fryktet de Herren, og de trodde på ham og på hans tjener Moses.
19 Da faraos hester fór ut i sjøen med vogner og menn, lot Herren vannet vende tilbake over dem. Men israelittene gikk gjennom sjøen på tørre bunnen.
8 Siden kom amalekittene til Refidim og begynte strid med israelittene. 9 Da sa Moses til Josva: «Velg deg ut mannskap, dra av sted og kjemp mot amalekittene! I morgen vil jeg stille meg øverst på haugen med gudsstaven i hånden.» 10 Josva gjorde som Moses sa, og tok opp kampen mot amalekittene. Samtidig steg Moses, Aron og Hur opp på toppen av haugen. 11 Da gikk det slik til at så lenge Moses holdt hånden i været, hadde israelittene overtaket. Men så snart han lot hånden synke, var amalekittene de sterkeste. 12 Men så begynte Moses å bli trett i hendene. Da fant de en stein og la den til rette for ham; den satte han seg på, og Aron og Hur støttet hendene hans, en på hver side. Så var hendene hans støe helt til solen gikk ned. 13 Slik vant Josva over amalekittene og deres hær med kvasse sverd.
14 Siden sa Herren til Moses: «Skriv dette opp i en bok, så dere ikke glemmer det, og gjenta det for Josva! For jeg vil utrydde minnet om amalekittene fra jorden.» 15 Da bygde Moses et alter og kalte det «Herren er mitt hærmerke». 16 Han sa: «En hånd er utrakt fra Herrens trone. Han skal stride mot amalekittene fra slekt til slekt.»
20 Se, jeg sender en engel foran deg! Han skal vokte deg på veien og føre deg til det sted som jeg har utsett. 21 Gi akt på ham og hør på det han sier! Sett deg ikke opp mot ham! Han vil ikke bære over med de overtredelser dere gjør, for mitt navn er i ham. 22 Men hører du på det han sier, og gjør alt det jeg påbyr deg, da vil jeg være en fiende av dine fiender og en motstander av dine motstandere. 23 For min engel skal gå foran deg og føre deg til amorittene og hetittene, perisittene og kanaaneerne, hevittene og jebusittene, og jeg vil utrydde dem.
27 Redsel for meg vil jeg sende foran deg og skape forvirring i alle de folk du kommer til; jeg vil la alle dine fiender flykte for deg. 28 Når jeg sender skrekk og forvirring foran deg, skal den jage bort for deg hevittene og kanaaneerne og hetittene. 29 Jeg vil ikke drive dem ut på ett år, for at landet ikke skal bli liggende øde og villdyrene bli for mange for deg. 30 Litt etter litt vil jeg drive dem ut for deg, til du blir så tallrik at du kan ta landet i eie. 31 Jeg skal la dine landegrenser nå fra Sivsjøen til Filisterhavet, fra ørkenen til Eufrat. For jeg vil gi innbyggerne i landet i din hånd, og du skal drive dem ut. 32 Du skal ikke slutte noen pakt med dem og deres guder. 33 De må ikke bli boende i landet ditt, så de får deg til å synde mot meg. For dyrker du deres guder, blir det til en snare for deg.
1 Siden sa Herren til Moses: «Dra bort herfra, både du og det folket du har ført opp fra Egypt, til det landet som jeg med ed lovte Abraham og Isak og Jakob da jeg sa: Din ætt vil jeg gi det. 2 Jeg sender en engel foran deg og driver ut kanaaneerne, amorittene, hetittene, perisittene, hevittene og jebusittene.
25 Israelittene tok alle disse amorittiske byene og bosatte seg i dem, i Hesjbon og alle byene omkring.
31 Nå slo Israel seg ned i amorittenes land. 32 Moses sendte folk som skulle speide ut Jaser. De erobret byene der omkring og drev ut amorittene som bodde der.
33 Så tok de en annen retning og drog oppover til Basan. Kong Og i Basan rykket ut mot dem med hele sin hær, og det kom til slag ved Edre’i. 34 Da sa Herren til Moses: «Vær ikke redd for ham! Jeg har overgitt ham og hele hans folk og land i dine hender. Du skal gjøre med ham som du gjorde med amorittkongen Sihon som bodde i Hesjbon.» 35 Israelittene slo kong Og og hans sønner og hele hans hær. Ingen ble igjen og slapp unna, og landet inntok de.
16 Siden sa Herren til Moses: 17 «Dere skal gå til angrep på midjanittene og slå dem ned; 18 for de gikk til strid og brukte list mot dere, da det hendte, dette med Peor og med Kosbi, datter av midjanitthøvdingen, hun som ble drept da pesten herjet etter hendingen med Peor.»
1 Herren sa til Moses: 2 «Ta hevn over midjanittene for det de har gjort mot israelittene. Siden skal du gå til dine fedre.»
3 Moses talte til folket og sa: «Noen av dere må ruste seg til strid. De skal kjempe mot midjanittene og fullbyrde Herrens hevn over dem. 4 Tusen mann av hver stamme, av alle Israels stammer, skal dere sende ut i hærferd.» 5 Så valgte de tusen mann fra hver stamme i hele Israel, i alt tolv tusen mann, rustet til strid.
7 De gikk til kamp mot Midjan, som Herren hadde befalt Moses, og drepte alle mennene der. 8 Blant dem som falt i slaget, var også Midjans konger, Evi, Rekem, Sur, Hur og Reba; det var de fem kongene i Midjan. Også Bileam, Beors sønn, drepte de med sverd. 9 Israelittene førte Midjans kvinner og barn bort som fanger. Og alle deres husdyr, hele buskapen, og alt det de eide, tok de som bytte. 10 Alle byene de bodde i, og alle teltleirene satte de ild på. 11 Alt byttet, alt de hadde tatt i krigen, både av folk og fe, tok de med seg. 12 Og fangene og krigsbyttet, alt de hadde tatt med seg, førte de til Moses og presten Elasar og til hele israelittenes menighet, som lå i leir på slettene i Moab, ved Jordan, rett imot Jeriko.
14 Moses var harm på befalingsmennene som kom tilbake fra felttoget, både tusenmannsførerne og hundremannsførerne. 15 Han sa til dem: «Har dere spart alle kvinnene? 16 Det var jo de som etter Bileams råd lokket israelittene til troløshet mot Herren den gangen ved Peor, så pesten rammet Herrens menighet. 17 Nå skal dere slå i hjel alle smågutter og alle kvinner som har hatt samleie med menn. 18 Men alle unge piker som ikke har hatt samleie med menn, skal dere spare.
31 Moses og presten Elasar gjorde som Herren hadde befalt Moses. 32 Krigsbyttet, det som var igjen av byttet krigerne hadde røvet, var i alt 675 000 småfe, 33 72 000 storfe 34 og 61 000 esler. 35 Av mennesker var det i alt 32 000 kvinner som ikke hadde ligget med menn.
4 dette landet som Herren har vunnet for Israels folk, ...
20 Moses svarte: «Hvis dere gjør dette, hvis dere ruster dere til strid for Herren, 21 og hvis alle våpenføre menn blant dere går over Jordan for Herren, til han får drevet sine fiender bort, 22 og ingen av dere vender tilbake før landet er underlagt Herren, da skal dere være skyldfrie både for Herren og for Israel, og Herren vil la dere ha landet her til odel og eie. 23 Men gjør dere ikke dette, da synder dere mot Herren, og dere skal få merke at dere ikke slipper unna syndens følger.
25 Da sa Gad-sønnene og Ruben-sønnene til Moses: «Dine tjenere skal gjøre som du befaler, herre. 26 Våre kvinner og barn og vårt fe, hele buskapen, skal bli her i Gileads byer. 27 Men vi, dine tjenere, alle som er rustet til strid, skal dra over Jordan og kjempe for Herren, slik som du, herre, har sagt.»
50 På slettene i Moab, ved Jordan, rett imot Jeriko, talte Herren til Moses: 51 Tal til israelittene og si til dem: Når dere går over Jordan og kommer inn i Kanaan, 52 skal dere drive ut alle som bor i landet, og ødelegge billedstøttene deres. Dere skal gjøre ende på alle deres støpte bilder og utslette alle offerhaugene. 53 Så skal dere ta landet i eie og bosette dere der; for jeg har gitt dere det til odel og eie. 54 Dere skal skifte landet mellom dere ved loddkasting, ætt for ætt. En stor ætt skal få stor eiendom, en liten ætt skal få mindre. Hver ætt skal få det som tilfaller den ved loddkastingen, og dere skal få eiendom innenfor den stammen som dere tilhører. 55 Men dersom dere ikke driver ut innbyggerne i landet, da vil de dere lar være tilbake, bli som torner i øynene og brodder i sidene på dere. De kommer til å plage dere i deres eget land. 56 Og det jeg hadde tenkt å gjøre med dem, det vil jeg da gjøre med dere.
30 Herren deres Gud går foran dere, og han vil kjempe for dere, slik som dere så han gjorde det i Egypt 31 og siden i ørkenen.
42 Men Herren sa til meg: «Si til dem at de ikke skal dra opp og kjempe. For jeg er ikke med dem, og da kommer de til å bli slått av sine fiender.»
20 Også dette regnes som et refaitt-land. Det bodde refaitter der før i tiden; ammonittene kaller dem samsummitter. 21 De var et stort og tallrikt folk og høye av vekst likesom anakittene. Men Herren utryddet dem for ammonittene. De drev dem bort og bosatte seg i deres land.
24 «Bryt nå opp, dra av sted og gå over Arnon-elven! Se, jeg gir amoritten Sihon, kongen i Hesjbon, og landet hans i dine hender. Ta fatt på erobringen og gå til kamp mot ham! 25 Fra i dag av vil jeg la redsel og frykt for deg komme over alle folk under himmelen. Bare de hører om deg, skal de skjelve av skrekk for deg.»
30 Men Sihon, kongen i Hesjbon, ville ikke la oss dra igjennom landet sitt. For Herren vår Gud hadde gjort ham stridlynt og hardhjertet for å gi ham i dine hender, slik det nå har skjedd. 31 Herren sa til meg: «Se, nå overgir jeg Sihon og hans land til deg. Ta fatt på erobringen, så du kan legge landet under deg.»
32 Sihon kom ut til Jahas med hele sin hær for å kjempe mot oss. 33 Men Herren vår Gud overgav ham til oss, og vi slo både ham og hans sønner og hele hans hær. 34 Vi inntok den gang alle hans byer og slo hver by med bann, både menn, kvinner og barn. Vi lot ingen bli tilbake eller slippe unna. 35 Bare buskapen tok vi som bytte sammen med hærfanget fra byene vi hadde inntatt.
1 Nå tok vi en annen retning og drog oppover veien til Basan. Ved Edre’i kom Og, kongen i Basan, ut imot oss med hele sin hær for å kjempe. 2 Herren sa til meg: «Vær ikke redd for ham! Jeg gir både ham og hele hans hær og hans land i dine hender. Du skal gjøre med ham som du gjorde med amorittkongen Sihon, som bodde i Hesjbon.» 3 Så gav Herren vår Gud også Og, kongen i Basan, og hele hans hær i våre hender. Vi slo ham og lot ingen bli tilbake eller slippe unna. 4 Vi inntok den gang alle hans byer; det fantes ikke en by som vi ikke tok fra dem. Seksti byer var det, hele Argob-området, Ogs kongerike i Basan. 5 Dette var alt sammen befestede byer med høye murer og med porter og bommer. Dessuten tok vi en stor mengde landsbyer. 6 Vi slo dem med bann, slik som vi hadde gjort med kong Sihon i Hesjbon. Hver eneste by bannlyste vi, både menn, kvinner og barn. 7 Men hele buskapen og hærfanget fra byene tok vi med oss.
18 Den gang gav jeg dere dette påbud: «Herren deres Gud har latt dere vinne dette landet. Rust dere nå, alle våpenføre menn, og dra videre i spissen for deres brødre, israelittene.
21 På samme tid sa jeg til Josva: «Med egne øyne har du sett alt det som Herren deres Gud har gjort med disse to kongene. Det samme vil Herren gjøre med alle de kongerikene som du nå er på vei til. 22 Vær ikke redd for dem! For Herren deres Gud vil selv kjempe for dere.»
16 Du skal gjøre ende på alle de folk som Herren din Gud overgir til deg, og ikke skåne dem.
22 Herren din Gud vil litt etter litt drive disse folkene ut for deg. På kort tid kan du ikke gjøre ende på dem; da kunne villdyrene bli for mange mot deg. 23 Herren din Gud skal overgi folkene til deg og slå dem med stor forvirring, til de blir utryddet. 24 Han skal gi deres konger i dine hender, og du skal utslette deres navn under himmelen. Ingen skal kunne stå seg mot deg, og snart er det ute med dem.
3 Men i dag skal du vite at Herren din Gud, som går foran deg som en fortærende ild, han vil utrydde dem. Han vil underkue dem for deg, så du på kort tid kan drive dem bort og gjøre ende på dem, slik som Herren har sagt deg.
22 Dersom dere legger vinn på å holde alle disse bud som jeg gir dere, og lever etter dem, så dere elsker Herren deres Gud, alltid går på hans veier og holder fast ved ham, 23 da skal Herren drive ut alle disse folkeslagene for dere, og dere skal jage bort folk som er større og sterkere enn dere. 24 Hvert sted som dere setter foten på, skal tilhøre dere. Fra ødemarken og Libanon, fra Storelven, Eufrat, til havet i vest skal deres grenser gå. 25 Ingen skal kunne stå seg mot dere. Herren deres Gud skal la hele landet som dere setter foten på, skjelve av redsel for dere, slik som han har lovt.
2 Dere skal ødelegge alle stedene hvor de folkene dere driver bort, dyrker sine guder, på høye fjell og hauger og under hvert frodig tre. 3 Riv ned altrene deres, slå i stykker steinstøttene, brenn opp Asjera-pælene, hogg ned gudebildene og utslett deres navn fra disse stedene.
29 Herren din Gud vil utrydde for deg de folkeslagene som du nå skal gå og drive bort. Når du har drevet dem bort og bosatt deg i deres land, ...
1 Når Herren din Gud utrydder folkeslagene i det landet Herren din Gud gir deg, og du driver dem bort og bosetter deg i deres byer og hus,
8 Dessuten skal tilsynsmennene si til hæren: «Er det noen som er redd og motløs, kan han dra hjem igjen, for at ikke hans våpenbrødre skal miste motet likesom han.»
10 Når du rykker fram mot en by for å angripe den, skal du først tilby den fred. 11 Hvis folket i byen tar imot fredstilbudet og åpner portene for deg, skal de alle gjøre tvangsarbeid for deg. 12 Hvis de derimot ikke vil slutte fred, men føre krig med deg, skal du beleire byen. 13 Herren din Gud vil gi den i dine hender, og alle mennene der skal du hogge ned med sverd. 14 Men kvinnene, småbarna og husdyrene og alt annet bytte i byen kan du ta med deg. Du kan gjøre deg nytte av dette byttet som Herren din Gud lar deg ta fra dine fiender.
15 Slik skal du gå fram i alle byene som ligger langt borte fra deg og ikke tilhører folkene her. 16 Men i de byene som tilhører disse folkene og som Herren din Gud vil gi deg til eiendom, skal du ikke skåne en eneste skapning. 17 Du skal bannlyse hetittene, amorittene, kanaaneerne, perisittene, hevittene og jebusittene, slik som Herren din Gud har befalt deg. 18 Ellers kunne de lære dere å ta etter alle de avskyelige ting som de har gjort for sine guder, så dere synder mot Herren deres Gud.
19 Når du er i krig med en by og må beleire den i lang tid før du kan innta den, skal du ikke ødelegge trærne der ved å bruke øks på dem. Du kan spise av dem, men du må ikke hogge dem ned. Trærne på marken er da ikke mennesker, så du skulle angripe dem også. 20 Men trær som du vet ikke bærer spiselig frukt, kan du ødelegge. Dem kan du hogge ned og bruke til å bygge bolverk mot den byen du er i krig med, til den faller.
3 Herren din Gud vil selv gå foran deg. Han vil utrydde disse folkeslagene for deg, så du kan ta landet fra dem. Siden skal Josva gå foran deg slik som Herren har sagt. 4 Så vil Herren gjøre det samme med folkene som han gjorde med amorittkongene Sihon og Og og deres land, da han utryddet dem. 5 Herren vil overgi dem til dere, og dere skal i ett og alt gjøre med dem slik som jeg har befalt dere.
3 Hvert sted dere setter foten på, gir jeg dere, slik som jeg lovte Moses. 4 Landet fra ødemarken og Libanon til Storelven, Eufrat, hele hetittlandet til Storhavet i vest, skal tilhøre dere. 5 Så lenge du lever, skal ingen kunne stå seg mot deg. Jeg vil være med deg, likesom jeg var med Moses. Jeg slipper deg ikke og svikter deg ikke. 6 Vær modig og sterk! For du skal hjelpe dette folket til å vinne det landet som jeg med ed lovte deres fedre å gi dem.
10 Av dette skal dere skjønne at den levende Gud er midt iblant dere, og at han vil drive bort for dere både kanaaneerne og hetittene, hevittene, perisittene, girgasjittene, amorittene og jebusittene:
13 Omtrent førti tusen mann, væpnet til strid, drog fram for Herrens åsyn til Jeriko-sletten for å kjempe.
16 Da prestene blåste i hornene for sjuende gang, sa Josva til folket: «Rop nå! For Herren har gitt dere byen. 17 Byen og alt som er i den, skal være bannlyst og tilhøre Herren. Bare skjøgen Rahab og alle som er i huset hos henne, skal få leve, fordi hun skjulte de mennene vi sendte ut. 18 Dere må vokte dere vel så dere ikke får trang til bannlyst gods og tar av det som er viet til undergang. For da fører dere bann og ulykke over Israels leir. 19 Men alt sølv og gull og alle saker av kobber og jern skal være viet til Herren og bringes til hans skattkammer.»
20 Så tok folket til å rope, mens prestene blåste i hornene. Så snart folket hørte hornlåten, satte de i et kraftig rop. Da styrtet muren sammen, og folket gikk rett inn i byen og inntok den. 21 Så slo de alt som fantes i byen, med bann. Både menn og kvinner, unge og gamle, storfe, småfe og esler hogg de ned med sverd.
24 Så satte de ild på byen og brente den opp med alt som var i den. Bare sølvet og gullet og det som var av kobber og jern, førte de til skattkammeret i Herrens hus.
Og mens vi flykter, 7 skal dere komme fram fra bakholdet og innta byen. Herren deres Gud vil gi den i deres vold. 8 Når dere har tatt byen, skal dere sette ild på den. Dere skal gjøre som Herren har sagt. Dette er min ordre til dere.»
22 Samtidig kom de som hadde inntatt byen, ut imot dem, så mennene fra Ai fikk israelittene mot seg på begge kanter. De ble hogd ned til siste mann; ingen ble igjen, og ingen slapp unna. 23 Bare kongen i Ai tok de levende til fange, og de førte ham til Josva.
24 Da israelittene hadde drept alle innbyggerne i Ai ute i ødemarken, hvor de hadde fulgt etter dem, og de hadde falt for sverd, like til siste mann, da vendte israelittene tilbake til Ai, og de som var igjen der, hogg de ned med sverd. 25 Det var i alt tolv tusen som falt den dagen, både menn og kvinner, alle som bodde i Ai.
26 Hånden med spydet som Josva hadde rakt ut, trakk han ikke tilbake før han hadde slått alle innbyggerne i Ai med bann. 27 Bare buskapen og det byttet israelittene tok i byen, beholdt de for seg selv, etter det påbud Herren hadde gitt Josva. 28 Josva brente opp Ai og lot den ligge som en ruinhaug for alltid, et øde sted, slik det er den dag i dag. 29 Kongen i Ai hengte han opp i et tre og lot ham henge der til kvelden. Da solen gikk ned, bød Josva at de skulle ta liket ned fra treet. De kastet det foran byporten og dynget opp over det en stor steinhaug, som er der den dag i dag.
8 Herren sa til ham: «Vær ikke redd for dem! Jeg gir dem i din hånd. Ikke én av dem skal greie å stå seg mot deg.» 9 Josva kom uventet over dem, etter at han hadde vært på veien fra Gilgal hele natten. 10 Herren skapte forvirring i rekkene da israelittene kom, så fienden led et stort nederlag ved Gibeon. Siden forfulgte Josva dem på veien oppover mot Bet-Horon, helt til Aseka og Makkeda, og hogg dem ned.
11 Mens de flyktet for israelittene og var kommet til bakken ved Bet-Horon, lot Herren store hagl falle ned over dem fra himmelen, hele veien fram til Aseka, så de falt døde om. De som ble drept av haglskuren, var flere enn de som israelittene drepte med sverd.
Solen ble stående midt på himmelen og drygde nesten en hel dag før den gikk ned. 14 Aldri, verken før eller siden, har det vært en dag som denne, da Herren bønnhørte en mann slik. For Herren kjempet for Israel.
20 Josva og israelittene tilføyde fiendene et stort nederlag og gjorde fullstendig ende på dem. Bare noen få av dem slapp unna og kom seg inn i de befestede byene. 21 Da slaget var over, vendte hele hæren uskadd tilbake til Josva i leiren ved Makkeda. Det var ingen som våget å kny mot israelittene.
25 Josva sa til dem: «Vær ikke redde, og mist ikke motet! Vær tapre og sterke! For slik vil Herren gjøre med alle fiender dere kommer i strid med.»
26 Siden hogg Josva dem ned. Han drepte dem og hengte dem opp i fem trær, og der ble de hengende til kvelden. 27 Men da solen gikk ned, befalte Josva folkene sine å ta dem ned fra trærne og kaste dem inn i den hulen hvor de hadde gjemt seg. Foran inngangen til hulen la de store steiner, og de ligger der den dag i dag.
28 Samme dagen inntok Josva Makkeda og slo byen og dens konge med sverd i hånd. Han bannlyste den og hver skapning som fantes i den, og lot ingen bli igjen eller slippe unna. Med kongen i Makkeda gjorde han likedan som han hadde gjort med kongen i Jeriko.
29 Fra Makkeda drog Josva og hele Israel med ham videre til Libna, og han gikk til angrep på byen. 30 Herren gav også Libna og kongen der i Israels vold. Josva slo byen med sverd i hånd og hogg ned hver skapning som fantes der. Han lot ingen bli igjen eller slippe unna. Med kongen gjorde han likedan som han hadde gjort med kongen i Jeriko.
31 Fra Libna drog Josva og hele Israel med ham videre til Lakisj. Han kringsatte byen og gikk til angrep på den. 32 Herren gav Lakisj i hendene på israelittene. Allerede andre dagen inntok de byen. De slo den med sverd i hånd og hogg ned hver skapning som fantes der, slik som de hadde gjort i Libna. 33 Da drog Horam, kongen i Geser, opp for å hjelpe Lakisj; men Josva slo både ham og hæren hans; ingen ble igjen eller slapp unna.
34 Fra Lakisj drog Josva og hele Israel med ham videre til Eglon. De kringsatte byen og gikk til angrep på den. 35 Samme dagen inntok de den og slo den med sverd i hånd. Hver skapning som fantes der, bannlyste de den dagen, slik som de hadde gjort i Lakisj.
36 Fra Eglon drog Josva og hele Israel med ham videre til Hebron og gikk til angrep på byen. 37 De inntok den og slo den med sverd i hånd. De hogg ned kongen i byen og folket i alle byene omkring, hver skapning som fantes der. De lot ingen bli igjen eller slippe unna, slik som de hadde gjort med Eglon. De bannlyste byen og hver skapning som fantes i den.
38 Josva og hele Israel med ham vendte seg nå mot Debir. De gikk til angrep på byen 39 og inntok den. Kongen der og alle byene omkring slo de med sverd i hånd. De bannlyste hver skapning som fantes i byen, og lot ingen bli igjen eller slippe unna. Likedan som de hadde gjort med Hebron og med Libna og kongen der, slik gjorde de nå med Debir og kongen der i byen.
40 Slik tok Josva hele landet, både fjellbygdene, Negev, Sjefela og liene. Han slo alle kongene der og lot ingen bli igjen eller slippe unna. Hver levende sjel bannlyste han, slik Herren, Israels Gud, hadde påbudt. 41 Josva tok alt landet mellom Kadesj-Barnea og Gasa og hele Gosen-landet til Gibeon. 42 På én gang slo han alle kongene der og tok deres land. For Herren, Israels Gud, kjempet for Israel. 43 Så vendte Josva og hele Israel med ham tilbake til leiren ved Gilgal.
6 Da sa Herren til Josva: «Vær ikke redd for dem! I morgen på denne tid skal jeg sørge for at de ligger falne foran israelittene. Du skal skjære over hasene på hestene deres og brenne opp vognene.» 7 Josva og hele hæren hans kom brått over fiendene ved Merom-elven og gikk til angrep på dem. 8 Herren gav dem i Israels vold. Israelittene slo dem og satte etter dem like til Stor-Sidon og Misrefot-Majim og til Mispa-dalen i øst. De hogg dem ned for fote og lot ingen av dem bli igjen eller slippe unna. 9 Og Josva gjorde med dem som Herren hadde sagt. Han skar hasene over på hestene deres og brente opp vognene.
10 Straks etter snudde Josva om, inntok Hasor og hogg ned kongen der. Hasor var før i tiden det fremste av alle disse kongerikene. 11 Hver skapning som fantes der, hogg Josva ned med sverd. Han slo dem med bann så ikke en levende sjel ble igjen, og byen Hasor brente han opp. 12 Siden inntok han alle de andre kongebyene, og kongene hogg han ned med sverd. Han slo dem med bann, slik som Moses, Herrens tjener, hadde påbudt. 13 Men israelittene satte ikke ild på noen av de andre byene, som lå der hver på sin haug. Det var bare Hasor Josva brente opp.
14 Alt byttet fra disse byene og all buskapen tok israelittene selv. Men menneskene hogg de ned med sverd. De utryddet dem og lot ikke en levende sjel bli igjen. 15 Det Herren hadde pålagt sin tjener Moses, det hadde Moses sagt til Josva, og Josva gjorde det slik. Han unnlot ikke å gjøre noe av alt det Herren hadde pålagt Moses.
16 Slik tok Josva hele dette landet: fjellbygdene, hele Negev og Gosen-landet, Sjefela og Jordan-dalen, fjell-landet i Israel og lavlandet der, 17 fra snaufjellet som stiger opp mot Se’ir, til Ba’al-Gad i Libanon-dalen ved foten av Hermon-fjellet. Alle kongene der tok han til fange og hogg dem ned. 18 I lang tid førte Josva krig mot disse kongene. 19 Det var ingen by som sluttet fred med israelittene, bortsett fra hevittene som bodde i Gibeon; alle de andre tok de i strid. 20 For Herren laget det så at de gjorde seg harde og møtte israelittene i kamp. Han ville at de skulle slå dem med bann og ikke vise dem nåde, men utrydde dem, slik som Herren hadde pålagt Moses.
21 På den tid drog Josva også opp i fjellbygdene og utryddet anakittene fra Hebron, Debir, Anab og alle de andre fjellbygdene i Juda og Israel. Han slo både dem og byene deres med bann. 22 Det ble ikke mange anakitter igjen i israelittenes land; bare i Gasa, Gat og Asjdod ble det noen tilbake. 23 Så tok Josva hele landet, slik som Herren hadde sagt til Moses. Og han lot israelittene få det til odel og eie. Hver stamme fikk sin del.
1 Da Josva var gammel og langt oppe i årene, sa Herren til ham: «Du er nå gammel og tilårskommen. Men ennå er det mye land igjen å ta.
1 I landet øst for Jordan fra Arnon-dalen til Hermon-fjellet, på hele østsiden av Jordan-dalen, slo israelittene disse kongene og tok landet fra dem:
9 Dette er de kongene som Josva vant over: kongen i Jeriko, én, kongen i Ai ved Betel, ....... én, 24 kongen i Tirsa, én, i alt trettien konger.
6 Alle som bor i fjell-landet fra Libanon til Misrefot-Majim, alle fønikerne, skal jeg drive ut for israelittene. Kast bare lodd og la Israel få dette landet til odel og eie, som jeg har sagt deg.
10 Men de drev ikke bort de kanaaneerne som bodde i Geser. Kanaaneerne ble boende i Efraim, som de gjør den dag i dag. Men de måtte utføre tvangsarbeid.
12 Men Manasse-sønnene greide ikke å drive befolkningen ut av disse byene; det lyktes kanaaneerne å bli boende der i landet. 13 Da israelittene siden ble sterkere, drev de dem ikke bort, men satte dem til å gjøre tvangsarbeid.
47 Men Dan-sønnenes land ble for trangt for dem. Derfor drog de opp til byen Lesjem, gikk til angrep på den og inntok den. De drepte innbyggerne med sverd, la byen under seg og bosatte seg der. Istedenfor Lesjem kalte de byen Dan etter sin ættefar. 48 Dette var det landet Dan-sønnenes stamme fikk, ætt for ætt, med byer og landsbyer.
43 Således gav Herren Israel hele det landet som han med ed hadde lovt å gi deres fedre. De inntok landet og bosatte seg der. 44 Herren gav dem fred på alle kanter, slik som han hadde lovt fedrene. Ingen av deres fiender kunne stå seg mot dem; for Herren gav alle fiendene i deres hånd. 45 Av alt det gode Herren hadde sagt til Israels ætt, var det ingen ting som slo feil. Alt ble oppfylt.
Da nå Josva tok avskjed med dem og velsignet dem, 8 sa han til dem: «Dere vender nå hjem igjen med store rikdommer, med en mengde husdyr, med sølv og gull, kobber og jern og en masse klær. Det byttet dere har tatt fra fiendene, skal dere dele med deres landsmenn.»
Jeg er gammel og langt oppe i årene. 3 Dere har selv sett alt det Herren deres Gud har gjort mot disse folkeslagene like for øynene på dere. For det var Herren deres Gud som kjempet for dere. 4 Se, landet til de folkene som ennå er igjen her, har jeg ved loddkasting gitt dere til odel og eie, og likeså landet til alle de folkene jeg har utryddet, fra Jordan til Storhavet i vest. 5 Herren deres Gud vil selv jage folkene bort og drive dem ut for dere, så dere kan ta landet fra dem, slik som Herren deres Gud har lovt.
9 Derfor har Herren drevet store og sterke folkeslag ut for dere, og ingen har til denne dag kunnet stå seg mot dere. 10 En eneste av dere kunne jage tusen på flukt. For det var Herren deres Gud som kjempet for dere, som han hadde lovt.
6 Da jeg hadde ført fedrene deres ut av Egypt, kom de til Sivsjøen. Men egypterne satte etter dem og kom til sjøen med stridsvogner og hestfolk. 7 Da ropte de til Herren, og jeg sendte et tett mørke mellom dere og egypterne. Og jeg lot sjøen slå sammen over dem, så den dekket dem. Dere så med egne øyne det jeg gjorde med egypterne.
4 Så drog Juda av sted, og Herren gav kanaaneerne og perisittene i deres hånd, så de slo dem ved Besek, i alt ti tusen mann. 5 Der møtte de Adoni-Besek og kjempet mot ham. De slo både kanaaneerne og perisittene.
8 Juda-sønnene angrep Jerusalem og inntok byen. De hogg befolkningen ned med sverd og satte ild på byen.
22 Josef-sønnene drog også ut i strid; de gikk mot Betel, og Herren var med dem. 23 De sendte folk ut for å speide i Betel. Denne byen hadde før navnet Lus. 24 Speiderne fikk se en mann som kom ut av byen, og de sa til ham: «Vis oss hvor vi kan komme inn i byen, så skal vi skåne deg.» 25 Han viste dem hvor de kunne komme inn. Så hogg de folket i byen ned med sverd. Men mannen og hele hans ætt lot de gå.
28 Da israelittene ble sterkere, tvang de kanaaneerne til å arbeide for seg og drev dem ikke ut i det hele tatt.
30 Sebulon drev ikke ut dem som bodde i Kitron og Nahalol. Kanaaneerne ble boende iblant dem, men de måtte gjøre tvangsarbeid.
33 Naftali drev ikke ut dem som bodde i Bet-Sjemesj og Bet-Anat. De bosatte seg blant kanaaneerne som holdt til der i landet. Men innbyggerne i Bet-Sjemesj og Bet-Anat måtte gjøre tvangsarbeid for dem.
1 Herren lot disse folkeslagene bli igjen for å bruke dem til å sette Israel på prøve, alle som ikke hadde vært med i noen av kampene om Kanaan. 2 Han gjorde det bare for å lære de kommende slekter av israelitter å føre krig, siden de ikke hadde vært med før.
26 Mens tjenerne ventet, slapp Ehud unna. Han var allerede kommet forbi billedstøttene og nådde fram til Se’ira. 27 Da han kom til Efraim-fjellene, blåste han i hornet. Og israelittene fulgte ham ned fra fjellet; selv gikk han i spissen for dem. 28 «Skynd dere etter meg!» sa han til dem. «For Herren har gitt deres fiender, moabittene, i hendene på dere.» De drog ned etter ham, besatte vadestedene ved Jordan og stengte dem for moabittene. De lot ikke en eneste slippe over. 29 Den gang hogg de ned ti tusen moabitter, alle sammen kraftige og tapre menn; ikke én kom seg unna.
31 Etter Ehud fulgte Sjamgar, Anats sønn. Han felte seks hundre mann av filisterne med piggstav, en slik som oksedriverne bruker. Også han berget Israel.
15 Gideon svarte: «Hør på meg, Herre! Hvordan kan jeg berge Israel? Min ætt er den ringeste i Manasse, og jeg er den yngste i min fars hus.» 16 Da sa Herren til ham: «Jeg vil være med deg, og du skal slå midjanittene til siste mann.»
19 Gideon og de hundre mann som fulgte ham, kom til utkanten av leiren da midnattsvakten begynte, og vaktpostene nettopp var satt ut. Da blåste de i hornene og knuste krukkene som de hadde med seg. 20 Alle de tre flokkene blåste i horn og knuste krukkene sine. Faklene holdt de med venstre hånd, og i den høyre hadde de hornene som de blåste i. Og så ropte de: «Dra sverdet for Herren og for Gideon!» 21 De ble stående hver på sin plass rundt leiren. Da begynte alle som var i leiren, å løpe og rope, og de rømte. 22 Mens de tre hundre blåste i hornene, gjorde Herren det så at den ene rettet sverdet mot den andre i hele leiren. Hæren flyktet til Bet-Hasjitta, bort imot Serera, til kanten av Abel-Mehola nær Tabbat.
25 De fanget to av midjanittenes høvdinger, Oreb og Se’eb. Oreb drepte de på Orebs-berget, og Se’eb drepte de ved Se’ebs pressekum, og så satte de etter midjanittene. Hodene av Oreb og Se’eb brakte de til Gideon på den andre siden av Jordan.
16 Så grep han de eldste i byen, tok ørkentornebusker og tistler og tuktet mennene i Sukkot med dem.
17 Borgen i Penuel rev han ned, og innbyggerne i byen slo han i hjel.
45 Abimelek kjempet mot byen hele dagen og inntok den. Folket som var der, slo han i hjel, og byen rev han ned og strødde salt over den.
21 Men Herren, Israels Gud, overgav Sihon og hele hans hær i hendene på israelittene. Israel slo dem og inntok landet til amorittene som bodde der. 22 Hele amorittenes land la de under seg, fra Arnon til Jabbok, fra ødemarken til Jordan. 23 Slik drev Herren, Israels Gud, amorittene bort og gav landet til sitt folk Israel.
4 Så samlet Jefta alle mennene i Gilead til kamp mot Efraim. Og mennene i Gilead hogg efraimittene ned; for de hadde sagt: «Dere er flyktninger fra Efraim, dere Gilead-folk; dere hører hjemme i Efraim, men bor i Manasse.»
5 Gilead-mennene stengte vadestedene over Jordan for efraimittene. Hver gang det kom en efraimittisk flyktning og sa: «Jeg vil over,» spurte Gilead-mennene ham: «Er du fra Efraim?» Svarte han da nei, 6 sa de til ham: «Si sjibbolet!» Men svarte han isteden «sibbolet», fordi han ikke kunne uttale ordet rett, da grep de ham og drepte ham der ved vadestedene over Jordan. Førtito tusen mann av Efraim falt den gangen.
1 En gang Samson kom ned til Timna, la han merke til en filisterpike der. 2 Og da han kom hjem igjen, fortalte han det til sin far og mor. «Jeg så en filisterpike i Timna,» sa han. «Henne må dere la meg få til kone.» 3 Foreldrene sa til ham: «Fins det da ikke en pike blant frendene dine eller i hele folket vårt, siden du vil gå og få deg en kone hos de uomskårne filisterne?» Men Samson sa til sin far: «Henne må du la meg få, for hun er den jeg synes om.» 4 Foreldrene skjønte ikke at dette kom fra Herren, og at han søkte en anledning til strid med filisterne. Det var filisterne som rådde i Israel på den tiden.
27 Etter at de hadde tatt gudene som Mika hadde laget, og presten som var hos ham, drog de mot Lajisj, mot et folk som levde rolig og sorgløst. De hogg ned folket med sverd og brente byen. 28 Det var ingen som kom dem til hjelp. For de bodde langt fra sidonerne og hadde ikke noe å gjøre med andre folk. Byen lå i dalen ved Bet-Rehob. Dan-folkene bygde den opp igjen og bosatte seg der.
27 Og israelittene spurte Herren om råd. For den gang stod Guds paktkiste der, 28 og Pinhas, sønn av Elasar, Arons sønn, gjorde på den tid tjeneste for Herrens åsyn. De spurte: «Skal vi enda en gang dra ut i strid mot våre frender i Benjamin, eller skal vi la det være?» Og Herren svarte: «Dra ut! For i morgen vil jeg overgi dem til dere.» 29 Da la israelittene folk i bakhold omkring Gibea.
35 Herren laget det så at Benjamin ble slått av Israel. Den dagen felte de tjuefem tusen ett hundre mann av Benjamin, alle sammen våpenføre menn. 36 Da innså Benjamins-mennene at de var slått.
37 Mennene som lå i bakhold, stormet nå fram. De gikk løs på Gibea, spredte seg og hogg ned hele byens befolkning med sverd.
41 Med det samme vendte israelittene om. Da ble Benjamins menn grepet av redsel; for de så at ulykken var nær innpå dem. 42 For å slippe unna israelittene snudde de og tok veien mot ødemarken. Men striden fulgte i hælene på dem, og snart var de som kom fra byene, midt iblant dem og gjorde ende på dem. 43 Israelittene omringet Benjamin, forfulgte dem til de kom rett øst for Gibea og tråkket dem ned når de måtte hvile. 44 Atten tusen mann av Benjamin falt, alle sammen djerve stridsmenn. 45 De andre snudde om og rømte ut i ødemarken, til Rimmon-berget. Av dem som var igjen, felte israelittene enda fem tusen mann på landeveien. Så satte de etter resten like til Gideom og hogg ned to tusen til. 46 I alt var det tjuefem tusen våpenføre menn av Benjamin som falt den dagen, alle sammen djerve stridsmenn.
48 Men israelittene vendte tilbake til Benjamin og hogg ned med sverd både folket i byen og fe, alt de kom over. Og alle byene som fantes der, satte de ild på.
10 Forsamlingen sendte da tolv tusen stridsmenn dit og sa til dem: «Dra av sted og hogg ned dem som bor i Jabesj i Gilead, også kvinner og barn. 11 Hør nå hva dere skal gjøre: Alle menn og alle kvinner som har hatt samleie med menn, skal dere bannlyse.» 12 Blant innbyggerne i Jabesj i Gilead fant de fire hundre unge piker som var jomfruer og ikke hadde tilhørt eller hatt samleie med noen mann. Dem tok de med seg til leiren i Sjilo i Kanaan.
15 Folket sørget fremdeles over Benjamin, fordi Herren hadde gjort et skår i Israels stammer.
10 Mens Samuel bar fram brennofferet, rykket filisterne fram til kamp mot israelittene. Men den dagen sendte Herren et veldig tordenvær over filisterne og gjorde dem så forvirret at de tapte for israelittene.
6 Da Saul hørte dette, kom Guds Ånd over ham, og han ble brennende harm. 7 Han tok to okser, hogg dem i stykker og sendte stykkene rundt i hele Israel med budbærere som skulle si: «Slik skal det gjøres med oksene til den som ikke drar ut med Saul og Samuel.» Da kom det redsel fra Herren over folket, og de drog ut, alle som én. 8 Han mønstret dem ved Besek. Det var 3000 israelitter og 300 judeere.
11 Dagen etter delte Saul folket i tre flokker, og i morgenvakten brøt de inn i leiren og hogg ammonittene ned; de holdt ikke opp før midt på heteste dagen. De som slapp unna, ble spredt; det var ikke to mann igjen på samme sted.
12 Folket sa til Samuel: «Hvem var det som sa: Skal Saul være konge over oss? La oss få tak i de karene og drepe dem.» 13 Men Saul sa: «I dag skal ingen mann late livet, for i dag har Herren gitt Israel seier.»
11 Da filisterne kunne se dem fra forposten, sa de: «Se, der er det noen hebreere som er kommet ut av hulene de har gjemt seg i.» 12 Mennene på forposten ropte til Jonatan og våpensveinen hans: «Kom opp til oss, så skal vi si dere noe.» Da sa Jonatan til våpensveinen: «Følg meg, for Herren har gitt dem i Israels vold.» 13 Så klatret Jonatan opp på hender og føtter, og våpensveinen fulgte ham. Jonatan hogg dem ned, og våpensveinen kom etter og gjorde det av med dem. 14 I dette første angrepet som Jonatan og våpensveinen hans gjorde, felte de om lag tjue mann på en strekning som svarer til halvparten av det som kan pløyes på en dag. 15 Da kom det redsel over hele hæren, både i leiren og ute på marken. Til og med forposten og herjeflokken skalv av skrekk, og jorden ristet. Det var Gud som slo alle med redsel.
20 Saul og alt folket samlet seg og drog dit hvor striden stod. Da fikk de se at filisterne hadde vendt sverdene mot hverandre i vill forvirring. 21 De hebreerne som til nå hadde stått under filisterne, og som hadde vært med dem i felten, gikk over til israelittene som fulgte Saul og Jonatan. 22 Da de israelittene som hadde gjemt seg i Efraim-fjellene, fikk høre at filisterne var på flukt, satte de etter dem og ble med i striden, de også. 23 Slik hjalp Herren Israel den dagen.
36 Siden sa Saul: «La oss sette etter filisterne i natt og herje blant dem til det lysner av dag. La oss hogge dem ned til siste mann.» De svarte: «Gjør helt som du synes.»
2 Så sier Herren, Allhærs Gud: Jeg vil straffe amalekittene for det de gjorde mot Israel, at de la hindringer i veien for israelittene da de drog opp fra Egypt. 3 Dra nå ut og slå amalekittene. Bannlys alt som hører dem til, og vis ingen barmhjertighet. Drep menn og kvinner, småbarn og spedbarn, okser og sauer, kameler og esler!»
7 Saul slo amalekittene og forfulgte dem fra Havila til bortimot Sjur, som ligger øst for Egypt. 8 Han fanget amalekittkongen Agag levende. Hele folket bannlyste han og hogg dem ned med sverd.
Da filisterne så at kjempen deres var død, flyktet de. 52 Men israelittene og judeerne stormet fram med høye krigsrop og forfulgte dem til bortimot Gat og helt til portene i Ekron. Det lå falne filistere langs veien fra Sja’arajim like til Gat og Ekron.
53 Da forfulgte ikke israelittene filisterne lenger, men vendte tilbake og plyndret leiren deres. 54 David tok filisterens hode og brakte det til Jerusalem, men våpnene hans la han i teltet sitt.
Før tiden var ute, 27 brøt David opp og drog av sted med folkene sine. Han slo i hjel to hundre filistere. Så tok han forhudene deres med seg, og la dem alle fram for kongen, så han kunne bli kongens svigersønn. Da gav Saul ham sin datter Mikal til kone.
19 Siden herjet kongen prestebyen Nob med odd og egg; både menn og kvinner, småbarn og spedbarn, både okser, esler og sauer drepte han med sverd.
1 David fikk melding om at filisterne var dratt i hærferd mot Ke’ila og plyndret treskeplassene. 2 Da bad han Herren om råd: «Skal jeg dra ut og slå disse filisterne?» Herren svarte: «Dra ut og slå filisterne og befri Ke’ila.» 3 Men Davids menn sa til ham: «Vi er ikke trygge her i Juda. Skal vi da også dra til Ke’ila mot filisternes fylkinger?» 4 David bad Herren om råd enda en gang, og Herren svarte: «Bryt opp og dra ned til Ke’ila. Jeg vil gi filisterne i din hånd.»
8 David og mennene hans drog ofte ut på herjetokter blant gesjurittene, girsittene og amalekittene. Det var de folkene som hadde bodd i landet fra gammelt av bort imot Sjur og helt til Egypt. 9 Når David herjet der i landet, lot han verken mann eller kvinne bli i live. Han tok med seg småfe og storfe, esler og kameler og klær og kom tilbake til Akisj med det.
16 Så fulgte han David dit. Der lå ransmennene spredt ut over hele marken. De spiste, drakk og holdt fest med hele det store byttet de hadde tatt i Filisterlandet og i Juda. 17 David hogg dem ned; han holdt på fra grålysningen til det ble kveld neste dag. Ingen av dem slapp unna, så nær som fire hundre unge menn som kastet seg på kamelene og flyktet.
22 Davids menn og Joab kom tilbake fra et herjetokt og hadde stort bytte med seg. Abner var da ikke lenger hos David i Hebron, for David hadde latt ham fare, og han var dratt trygt bort.
19 Da bad David Herren om råd: «Skal jeg dra mot filisterne? Vil du gi dem i min vold?» Og Herren svarte: «Dra bare opp, for jeg vil gi filisterne i din vold.» 20 Så drog David til Ba’al-Perasim, og der slo han dem. Da sa han: «Herren har brutt igjennom fiendens rekker for meg likesom vann bryter igjennom en demning.» Derfor kalles dette stedet Ba’al-Perasim. 21 Der etterlot filisterne gudebildene sine, og David og mennene hans tok dem med seg.
1 Siden slo David filisterne og tvang dem under seg. Han tok herredømmet fra dem. 2 David slo også moabittene. Så bød han dem legge seg ned på jorden og målte dem med en snor. Han målte to snorlengder med folk som skulle drepes, og en full snorlengde med folk som skulle få leve. Da måtte moabittene gi seg inn under David og betale skatt til ham.
3 Videre slo David Hadadeser, sønn av Rehob, kongen i Soba, da han drog ut for å vinne tilbake herredømmet over landet ved Eufrat. 4 David tok fra ham ett tusen sju hundre hestfolk og tjue tusen fotfolk. Han skar over hasene på alle vognhestene, men hundre hester sparte han.
5 Arameerne i Damaskus kom for å hjelpe Hadadeser, kongen i Soba. Men David felte tjueto tusen mann av dem. 6 David la vaktmannskaper i Damaskus-riket. Arameerne måtte gi seg inn under ham og betale skatt. Slik hjalp Herren ham overalt hvor han drog fram.
7 David tok gullskjoldene som mennene til Hadadeser hadde båret, og brakte dem til Jerusalem. 8 Fra Betak og Berotai, to byer som tilhørte Hadadeser, tok kong David en stor mengde kobber.
18 Men arameerne måtte flykte for israelittene, og David drepte mannskapet på sju hundre av arameernes stridsvogner og felte førti tusen mann. Han gav hærføreren Sjobak banesår, og han døde der.
1 Året etter, på den tid kongene pleier å dra i hærferd, sendte David Joab og mennene hans og hele Israels hær av sted. De herjet ammonittenes land og kringsatte Rabba. Selv satt David hjemme i Jerusalem.
29 Da samlet David hele hæren og drog til Rabba. Han angrep byen og inntok den. 30 Han tok kronen av hodet på kongen deres. Den var av gull og veide en talent; og det var en edelsten i den. Nå kom den på Davids hode. Han tok stort bytte i byen og førte det med seg. 31 Folket som bodde der, førte han bort. Han satte dem til å arbeide med sager, jernhakker og jernøkser og lot dem trelle ved teglovnene. Slik gjorde David med alle ammonittenes byer. Så vendte han tilbake til Jerusalem med hele hæren.
30 Med deg kan jeg storme mot en krigerflokk,
med Guds hjelp kan jeg springe over murer.
40 Du ruster meg med styrke til striden
og tvinger mine motstandere i kne.
41 Du slår mine fiender på flukt,
jeg utrydder dem som hater meg.
42 De ser seg om, men det er ingen som berger,
de roper til Herren, han svarer dem ikke.
43 Jeg knuser dem som støv på jorden,
trør og tråkker dem ned som avfall i gaten.
48 Det er Gud som lar meg få hevn,
han legger folkeslag under meg.
11 Etter ham kommer Sjamma, sønn av Age fra Harar. En gang hadde filisterne samlet seg ved Leki. Det var en tett linseåker der, og da israelittene flyktet for filisterne, 12 stilte han seg midt i åkeren og vernet den. Han hogg løs på filisterne, og Herren hjalp ham til å vinne en stor seier.
44 Når ditt folk drar ut i krig mot fienden, hvor du så sender dem, og de ber til Herren, vendt mot den byen som du har valgt deg ut, og mot det huset som jeg har bygd for ditt navn, 45 da må du i himmelen høre deres inderlige bønner og hjelpe dem til deres rett.
19 Fogdenes menn og hæren som fulgte dem, drog ut av byen. 20 De hogg ned hver sin mann. Arameerne flyktet, og israelittene forfulgte dem. Arameerkongen Benhadad slapp unna på en hest sammen med noen ryttere. 21 Siden drog Israels konge selv ut og tok hestene og vognene deres. Slik vant han en stor seier over arameerne.
28 Da kom gudsmannen fram for Israels konge og sa til ham: «Så sier Herren: Fordi arameerne har sagt at Herren bare er en fjellgud og ikke en gud i dalene, så vil jeg gi hele denne store flokken i din hånd, og dere skal sanne at jeg er Herren.»
29 I sju dager lå hærene rett imot hverandre, men den sjuende dagen kom det til strid. Israelittene felte på én dag hundre tusen mann av fotfolket til arameerne. 30 De som var igjen, flyktet til Afek og kom seg inn i byen, men bymuren falt ned over de 27 000 menn som var igjen.
17 For så sier Herren: Uten at dere ser vind eller regn, skal denne dalen bli fylt med vann, så dere får drikke, både dere og buskapen og de andre dyrene deres. 18 Men dette er det minste Herren kan gjøre. Han vil også overgi moabittene til dere. 19 Dere skal innta hver befestet by og hver storby, hogge ned alle frukttrær og stoppe igjen alle kilder. Og alle grøderike åkrer skal dere ødelegge med stein.»
7 Amasja slo edomittene i Saltdalen, ti tusen mann. Han inntok Sela og gav byen navnet Jokte’el, som den heter den dag i dag.
25 Tror du kanskje jeg har dratt mot dette stedet for å ødelegge det uten at Herren ville det? Nei, det var Herren som sa til meg at jeg skulle dra opp mot dette landet og legge det øde!
35 Den natten gikk Herrens engel ut og slo i hjel 185 000 mann i assyrernes leir. Da folk stod opp om morgenen, fikk de se alle de døde som lå der.
9 Men de ville ikke høre, og Manasse forledet dem til å gjøre enda mer ondt enn de folkeslagene som Herren hadde utryddet for israelittene.
1 I Jojakims dager gjorde babylonerkongen Nebukadnesar en hærferd. Jojakim underkastet seg ham og adlød ham i tre år, men så gjorde han opprør mot ham. 2 Da sendte Herren imot ham herjende flokker av kaldeere, arameere, moabitter og ammonitter. Han sendte dem mot Juda for å gjøre ende på folket, slik Herren hadde forkynt gjennom sine tjenere profetene.
18 Ruben-sønnene og Gad-sønnene og halvparten av Manasses stamme var djerve menn som bar skjold og sverd, spente sin bue og var opplært til krig. De hadde 44 760 våpenføre menn. 19 De førte krig mot hagrittene, Jetur, Nafisj og Nodab. 20 De fikk hjelp imot dem og la dem under seg, både hagrittene og alle som var med dem. For de ropte til Gud i striden, og han bønnhørte dem fordi de satte sin lit til ham. 21 De tok med seg fiendens buskap: femti tusen kameler, to hundre og femti tusen sauer, to tusen esler, og dessuten hundre tusen mennesker. 22 Det var mange drepte og falne; for denne krigen var fra Gud. Siden bodde de der i landet helt til de ble bortført.
25 Men de ble troløse mot sine fedres Gud. I utroskap holdt de seg til de gudene som andre folk i landet dyrket, de som Gud hadde utryddet for dem. 26 Da egget Israels Gud assyrerkongen Tiglat-Pileser mot dem, han som de også kalte Pul, og han bortførte Ruben-sønnene og Gad-sønnene og halvparten av Manasses stamme. Han førte dem til Halak, Habor, Hara og Gosan-elven, der de er den dag i dag.
12 Etter ham kommer Elasar, sønn av Dodo fra Akoak. Han var en av de tre heltene. 13 Han var med David ved Pas-Dammim da filisterne hadde samlet seg til strid. Det var en tett byggåker der, og da folket flyktet for filisterne, 14 stilte han seg opp midt i åkeren og vernet den. Han hogg løs på filisterne, og Herren hjalp ham til en stor seier.
17 Davids ry nådde ut til alle land, og Herren laget det så at alle folkeslag ble redde for ham.
10 Da bad David Gud om råd: «Skal jeg dra mot filisterne? Vil du gi dem i min vold?» Og Herren svarte: «Dra bare opp; jeg vil gi dem i din vold.» 11 Så fór David opp til Ba’al-Perasim, og der slo han dem. Da sa han: «Gud har brutt igjennom fiendenes rekker ved min hånd likesom vann bryter igjennom en demning.» Derfor kalles dette stedet Ba’al-Perasim.
8 Jeg var med deg overalt hvor du gikk, og utryddet alle dine fiender for deg. Og jeg vil la deg vinne et navn så stort som bare de største på jorden har det.
1 Siden slo David filisterne og tvang dem under seg. Han tok fra dem Gat og småbyene omkring. 2 David slo også moabittene. De måtte gi seg inn under ham og betale skatt.
3 Videre slo David Hadadeser, kongen i Soba, ved Hamat, da han drog ut for å vinne herredømme ved Eufrat. 4 David tok fra ham ett tusen vogner, sju tusen hestfolk og tjue tusen fotfolk. Han skar hasene over på alle vognhestene; bare hundre hester sparte han.
5 Arameerne i Damaskus kom for å hjelpe Hadadeser, kongen i Soba. Men David felte tjueto tusen mann av dem. 6 Han la vaktmannskaper i Damaskus-riket. Arameerne måtte gi seg inn under ham og betale skatt. Slik hjalp Herren David overalt hvor han drog fram.
1 Da Salomo hadde endt sin bønn, fór det ild ned fra himmelen. Den fortærte brennofferet og slaktofrene, og Herrens herlighet fylte huset. 2 Prestene kunne ikke gå inn i Herrens hus fordi det var fylt av Herrens herlighet. 3 Da alle israelittene så at ilden fór ned, og at Herrens herlighet kom over huset, falt de på kne med ansiktet mot steingulvet og tilbad og priste Herren, fordi han er god og hans miskunn varer evig.
2 Så hendte det i Rehabeams femte regjeringsår at Sjisjak, kongen i Egypt, gjorde en hærferd mot Jerusalem; for innbyggerne der hadde vært troløse mot Herren. 3 Han kom med tolv hundre stridsvogner og seksti tusen hestfolk og en talløs hær som fulgte ham fra Egypt: libyere, sukkitter og nubiere. 4 Han erobret de befestede byene i Juda og kom like til Jerusalem.
5 Da kom profeten Sjemaja til Rehabeam og stormennene i Juda, som var samlet i Jerusalem av frykt for Sjisjak. Han sa til dem: «Så sier Herren: Dere har vendt dere bort fra meg. Derfor vender jeg meg også fra dere og overgir dere til Sjisjak.»
14 Da judeerne snudde seg og fikk se at de hadde fiender både foran og bak seg, ropte de til Herren. Prestene blåste i trompetene, 15 og mennene satte i et høyt rop. Med det samme hærropet lød fra Juda-mennene, laget Gud det så at Jeroboam og hele Israels hær ble slått av Abia og judeerne. 16 Israelittene flyktet for judeerne, og Gud gav dem i deres vold. 17 Abia og hans folk hogg ned en mengde av israelittene. Av deres utvalgte menn var det fem hundre tusen falne. 18 Slik ble israelittene overvunnet den gang. Juda-mennene seiret fordi de satte sin lit til Herren, sine fedres Gud.
9 Serah fra Nubia gikk en gang til angrep på judeerne med en hær på tusen ganger tusen mann og tre hundre stridsvogner.
12 Da laget Herren det så at nubierne ble slått av Asa og judeerne og måtte flykte. 13 Asa og hæren som var med ham, forfulgte nubierne helt til Gerar, og nubierne falt til siste mann. De ble knust av Herren og hans hær, og judeerne tok et veldig bytte. 14 De inntok alle byene omkring Gerar; for en redsel fra Herren var kommet over folket der. De plyndret alle disse byene; for der var det mye å ta. 15 De slo også i hjel noen folk som drev med feavl, og førte bort en mengde sauer og kameler. Så vendte de tilbake til Jerusalem.
14 Da kom Herrens Ånd – midt i forsamlingen – over levitten Jahasiel, sønn av Sakarja, sønn av Benaja, sønn av Je’iel, Mattanjas sønn, som var en av Asaf-sønnene. 15 Han sa: «Lytt, alle judeere og dere som bor i Jerusalem, og du kong Josjafat! Så sier Herren til dere: Frykt ikke og vær ikke redde for denne store hæren; for dette er ikke deres kamp, men Guds.
22 Så snart de stemte i med jubelrop og lovsang, lot Herren en flokk som lå i bakhold, angripe ammonittene og moabittene og mennene fra Se’ir-fjellene som rykket fram mot Juda, og de ble slått. 23 Ammonittene og moabittene vendte seg da mot mennene fra Se’ir-fjellene og utslettet dem fullstendig. Da de hadde gjort ende på dem, gav de seg til å utrydde hverandre. 24 Da judeerne kom opp til det stedet hvor en kunne se ut over ødemarken, og så seg om etter hæren, fikk de øye på de falne som lå døde på marken: ingen hadde sluppet unna. 25 Josjafat og hans menn drog da dit for å ta bytte, og de fant en mengde gods og lik, og verdifulle ting. De tok så mye at de ikke kunne bære det. Tre dager holdt de på med å plyndre; så stort var byttet.
23 Da året var omme, drog en hær av arameere mot kong Joasj. De kom til Juda og Jerusalem og utryddet alle stormennene i folket. Alt byttet de tok, sendte de til kongen i Damaskus. 24 Det var ikke mange mann i arameerhæren som kom. Likevel lot Herren dem vinne over en stor hær, fordi folket i Juda hadde forlatt Herren, sine fedres Gud. Slik ble straffedommen over Joasj fullbyrdet. 25 Da arameerne drog bort fra ham og lot ham ligge i store lidelser, sammensverget kongens tjenere seg mot ham, fordi han hadde tatt livet av sønnen til presten Jojada. Og de drepte ham der han lå. Slik døde Joasj. De gravla ham i Davids-byen, men ikke i kongegravene.
7 Da kom en gudsmann til ham og sa: «La ikke Israels-hæren dra med deg, konge! For Herren er ikke med israelittene, ikke med noen av Efraims sønner. 8 Men du skal dra ut og gå modig i striden! Ellers vil Gud la deg falle for fienden. For Gud har makt både til å hjelpe og til å felle.»
11 Amasja tok nå mot til seg og drog ut med hæren sin. Han kom til Saltdalen, og der hogg han ned ti tusen av mennene fra Se’ir. 12 Ti tusen tok judeerne levende til fange. De førte dem opp på toppen av et berg og styrtet dem ned derfra, så de slo seg i hjel, alle sammen. 13 Men noen av den flokken som Amasja hadde sendt hjem, så de ikke fikk dra i hærferd med ham, tok til å herje i Judas byer, fra Samaria til Bet-Horon. Der hogg de ned tre tusen mann og tok stort bytte.
«Hør på meg, levitter! Nå må dere hellige dere selv og hellige huset til Herren, deres fedres Gud, og få urenheten ut av helligdommen! 6 For våre fedre har båret seg troløst at. De har gjort det som er ondt i Herrens øyne, og forlatt ham. De har vendt ansiktet bort fra Herrens bolig og snudd ryggen til ham. 7 De har tilmed stengt dørene til forhallen og slokket lampene; de har ikke brent røkelse og ikke ofret brennoffer for Israels Gud i helligdommen. 8 Derfor er Herrens harme kommet over Juda og Jerusalem. Han har overgitt folket til redsel, ødeleggelse og spott, som dere kan se med egne øyne. 9 Se, våre fedre er falt for sverd, våre sønner og døtre og koner er i fangenskap.
5 Herren hans Gud overgav ham derfor til arameerkongen. Arameerne slo ham og førte mange av hans folk som fanger til Damaskus. Han ble også overgitt til Israels konge, som vant en stor seier over ham. 6 Pekah, Remaljas sønn, drepte på én dag hundre og tjue tusen mann i Juda, alle sammen djerve karer. Det skjedde fordi de hadde forlatt Herren, sine fedres Gud. 7 Sikri, en kriger fra Efraim, drepte kongssønnen Ma’aseja, slottshøvdingen Asrikam, og Elkana som var nest etter kongen. 8 Israelittene førte med seg som fanger to hundre tusen av sine frender, med koner, sønner og døtre. De tok også stort bytte fra dem og førte det til Samaria.
9 Der var det en av Herrens profeter som hette Oded. Han gikk ut mot hæren da den kom til Samaria, og sa til dem: «Hør, Herren, deres fedres Gud, har i sin harme overgitt Juda til dere. Men dere har slått dem ned med slikt raseri at det har nådd til himmelen.
19 Herren ville ydmyke Juda fordi kong Akas hadde ført folket på villspor og vært troløs mot Herren.
1 Da de var ferdige med alt dette, drog alle de israelittene som var med, ut til byene i Juda. De knuste steinstøttene, hogg i stykker Asjera-pælene og rev ned offerhaugene og altrene, ikke bare i hele Juda, men også i Benjamin, Efraim og Manasse, til det ikke var noe igjen av dem. Så vendte alle israelittene hjem til sine byer, hver til sin eiendom.
8 Med ham er menneskemakt, men med oss er Herren vår Gud. Han vil hjelpe oss og føre våre kriger.» Og folket ble styrket ved Juda-kongen Hiskias ord.
21 Og Herren sendte en engel som gjorde ende på alle krigere, høvdinger og stormenn i assyrerkongens leir, så han med skam måtte vende tilbake til sitt land. Og da han en gang gikk inn i sin guds hus, kom noen av hans egne etterkommere og hogg ham ned med sverd. 22 Slik frelste Herren Hiskia og innbyggerne i Jerusalem fra assyrerkongen Sankerib og fra alle andre fiender, og han gav dem ro på alle kanter.
10 Da talte Herren til Manasse og hans folk, men de brydde seg ikke om det. 11 Derfor lot Herren assyrerkongens hærførere komme mot dem. De fanget Manasse med kroker, bandt ham med bronselenker og førte ham til Babylonia.
17 Da lot Herren kaldeerkongen dra i hærferd mot folket i Juda. Han lot deres unge menn bli drept med sverd midt i deres helligdom og sparte verken gutter eller piker, gamle eller skrøpelige. Alle gav han i fiendens vold. 18 Alle karene i Guds hus, både store og små, skattene i Herrens hus og skattene til kongen og hans stormenn – alt førte han til Babylon. 19 Så brente de opp Guds hus og rev ned Jerusalems mur. Alle borgene i byen satte de ild på, og alle kostbare gjenstander der ble ødelagt. 20 De som slapp unna sverdet, førte han bort til Babylonia, og de ble treller for ham og hans sønner helt til perserne fikk makten. 21 Slik ble Herrens ord gjennom Jeremia oppfylt. Inntil landet fikk tatt igjen sine sabbatsår, så lenge det lå øde, hadde det ro, til sytti år var gått.
22 Du gav dem folk og kongeriker,
som du lot dem få til grenseland.
De inntok landet til Sihon,
han som regjerte i Hesjbon,
og landet til Og, som var konge i Basan.
23 Du gav dem så mange etterkommere
som det er stjerner på himmelen.
Du førte dem inn i det landet
som du hadde lovt deres fedre
at de skulle komme og ta i eie.
24 Så kom deres ætlinger og inntok landet.
Kanaaneerne som bodde der,
tvang du i kne for dem.
Kongene og folkene der i landet
gav du i deres vold,
så de kunne gjøre med dem som de ville.
25 De erobret festningsbyer og fruktbar jord
og tok hus som var fulle av gode ting,
uthogne brønner og vingårder,
oliventrær og frukttrær i mengde.
De spiste og ble gode og mette,
levde høyt på dine rike gaver.
6 Du truet folkeslag, gjorde ende på de onde
og utslettet deres navn for evig.
7 Fienden er ferdig, ødelagt for alltid;
folk drev du ut av byene,
og ingen minnes dem mer.
13 Reis deg, Herre! Gå imot fienden
og tving ham i kne!
Fri meg fra nidingen med ditt sverd!
41 Du slår mine fiender på flukt,
jeg utrydder dem som hater meg.
48 Det er Gud som lar meg få hevn,
han legger folkeslag under meg.
3 Med din hånd drev du folkeslag bort,
men våre fedre plantet du;
de andre folkene knuste du,
men fedrene fikk bre seg fritt.
4 For de tok ikke landet med sverd,
deres egen arm gav dem ikke seier.
Nei, det var du som hjalp dem
med din høyre hånd og din arm
og med ditt åsyns lys;
for du hadde dem kjær.
9 Kom og se hva Herren har gjort,
han som gjør skremmende ting på jorden!
10 Han gjør ende på krig over hele jorden,
han bryter buene, splintrer spydene
og setter fyr på vognene.
6 Men de skal rammes av redsel,
de som ikke kjente til frykt.
For Gud skal strø ut knoklene
av dem som fylker seg mot deg.
Du lar dem bli til skamme.
Ja, Gud har forkastet dem.
8 Men de slipper ikke unna, for de er onde.
Gud, styrt i din vrede folkeslag ned!
22 Ja, han knuser hodet på sine fiender,
og skallen på dem som lever i synd.
23 Herren sier: «Jeg henter dem fra Basan,
jeg fører dem tilbake fra havets dyp.
24 Da kan du vaske dine føtter i blod,
og hundene dine skal få
sin del av fiendene.»
14 Med Guds hjelp skal vi gjøre storverk.
Han vil tråkke våre fiender ned.
5 Herren er ved din høyre side,
han knuser konger på sin vredes dag.
6 Han dømmer folkeslagene
– det er fullt av lik,
høvdinger knuser han vidt over jord.
10 Han slo ned mange folkeslag
og gjorde ende på sterke konger:
11 amorittenes konge Sihon,
kong Og i Basan
og alle kongene i Kanaan.
12 Han gav deres land til odel og eie
for Israel, sitt folk.
36 Så gikk Herrens engel ut og slo i hjel 185 000 mann i assyrernes leir. Da folk stod opp om morgenen, fikk de se alle de døde som lå der.
25 Da øste han ut over dem
sin brennende vrede og krigens redsel.
Det flammet omkring dem, men de skjønte det ikke,
det svidde dem, men de enset det ikke.
2 Så sier Herren, Israels Gud: Gå og tal til Juda-kongen Sidkia. Du skal si til ham at Herren sier: Nå gir jeg denne byen i babylonerkongens vold, og han skal brenne den opp.
5 Men hva er det jeg ser?
Hvorfor viker de forskrekket tilbake?
Deres krigere blir slått,
de flykter uten å se seg om.
Rundt omkring rår redsel,
lyder ordet fra Herren.
10 Dette er en gjengjeldelsens dag
for Herren Gud, Allhærs Gud,
da han tar hevn over motstanderne.
Sverdet får ete seg mett
og drikke seg utørst på blod.
For Herren Gud, Allhærs Gud,
holder offerslakting
i landet nord ved Eufrat.
15 Hvorfor er din sterke okse slått ned,
hvorfor holdt den ikke stand?
Herren har støtt den ned.
16 Han får mange til å snuble,
den ene faller over den andre.
4 For nå er dagen kommet
da filisterne skal gå helt til grunne.
I Tyrus og Sidon utryddes alle
som slapp unna og kunne hjelpe.
For Herren gjør ende på filisterne,
resten av folket fra øya Kaftor.
6 Å, du Herrens sverd,
hvor lenge skal det vare
før du faller til ro?
Trekk deg tilbake i sliren
og hold deg stille og rolig!
8 Over hver by kommer en som herjer,
ikke en eneste by slipper unna.
Dalen skal herjes
og høysletten legges øde,
slik som Herren har sagt.
9 Gi moabittene vinger å fly med,
for de skal av sted i en fart.
Landets byer skal bli øde,
og ingen skal bo i dem.
2 Se, derfor skal dager komme,
lyder ordet fra Herren,
da jeg lar hærrop runge
for ammonittene i Rabba.
Byen skal bli til en øde ruinhaug,
dens datterbyer skal brennes opp.
Israel skal ta arvelandet igjen
fra dem som tok det fra ham, sier Herren.
5 Se, fra alle kanter
sender jeg redsel over deg,
sier Herren Gud, Allhærs Gud.
Dere skal drives bort, hver i sin retning,
og ingen skal samle dem som flykter.
20 Hør da hvilke planer
Herren har lagt mot edomittene,
hva han har tenkt å gjøre
med dem som bor i Teman.
Selv de minste i flokken skal slepes bort,
beitemarkene deres skal bli øde.
21 Når det ryktes at de faller, skjelver jorden,
helt til Sivsjøen høres deres skrik.
26 På torgene faller de unge menn,
den dagen omkommer alle stridsmenn,
lyder ordet fra Herren, Allhærs Gud.
Så sier Herren:
Opp, rykk fram mot Kedar,
gjør ende på mennene fra øst!
29 De skal ta deres telt og småfe,
teltdukene og all deres redskap,
de skal ta kamelene deres med seg
og rope til dem: «Redsel på alle kanter!»
30 Flykt og kom unna så fort dere kan,
gjem dere dypt der nede,
dere som bor i Hasor, sier Herren.
For Nebukadnesar, Babylons konge,
har lagt en plan
og tenkt ut noe ondt mot dere.
31 Opp, rykk fram mot et sorgløst folk,
mot dem som bor trygt, sier Herren.
Det har verken porter eller bommer
og bor for seg selv.
32 Kamelene deres skal bli til rov,
deres store buskap til bytte.
De som har håret kortklipt ved tinningen,
vil jeg spre for alle vinder;
jeg lar ulykken komme over dem
fra alle kanter, lyder ordet fra Herren.
33 Hasor blir tilholdssted for sjakaler,
en ørken for alle tider.
Ikke et menneske skal bo der,
ingen skal holde til i byen.
35 Så sier Herren, Allhærs Gud:
Se, jeg vil knekke elamittenes bue,
deres sterkeste våpen.
36 Mot Elam sender jeg fire vinder
fra de fire himmelhjørner
og sprer dem for alle disse vinder.
Det skal ikke være et eneste land
hvor det ikke finnes folk
som er drevet bort fra Elam.
37 Jeg gjør elamittene redde
for deres fiender,
for alle som står dem etter livet.
Jeg lar ulykke komme over dem,
min brennende vrede, sier Herren.
Jeg sender sverdet etter dem
til jeg får gjort ende på dem.
38 Så setter jeg min tronstol i Elam
og utrydder konge og høvdinger der,
lyder ordet fra Herren.
9 For se, fra landet i nord
vil jeg samle store folk,
egge dem til strid
og føre dem opp mot Babylon.
De fylker seg mot byen
og erobrer den fra nord.
De skyter sine piler som en dyktig kriger
som aldri vender tomhendt tilbake.
13 Fordi Herren er harm, skal ingen bo der,
hele landet skal bli en ørken.
Alle som går forbi Babel,
skal grøsse og spotte når de ser
alle sårene hun har fått.
14 Fylk dere, alle bueskyttere,
gå mot Babylon og kringsett byen!
Skyt mot den, spar ikke på pilene,
for den har syndet mot Herren.
15 Løft hærrop mot byen fra alle kanter!
Nå må Babylon overgi seg;
dens støtter er falt og dens murer brutt ned.
Ja, dette er Herrens hevn.
Ta bare hevn på byen,
gi den igjen for det den har gjort!
18 Derfor, sier Herren,
Allhærs Gud, Israels Gud:
Nå vil jeg kreve babylonerkongen
og hans land til regnskap,
slik som jeg gjorde med assyrerkongen.
21 Dra opp mot Meratajim-landet
og gå til angrep på det!
Gå mot dem som bor i Pekod,
forfølg dem med sverd og slå dem med bann!
Gjør alt det jeg befaler deg,
lyder ordet fra Herren.
29 Kall skytterne sammen mot Babylon,
dem som spenner buen.
Kringsett byen på alle kanter,
la ingen slippe unna!
La Babylon få igjen som fortjent,
gjør mot byen alt det den selv har gjort.
For den har vist frekkhet mot Herren,
mot Israels Hellige.
30 Derfor skal byens unge menn
falle på torgene;
alle dens stridsmenn skal omkomme den dagen,
lyder ordet fra Herren.
32 Den uforskammede skal snuble og falle,
og ingen skal reise ham opp.
Jeg setter ild på hans byer,
og den skal fortære alt omkring.
2 Jeg sender folk til å spre babylonerne,
likesom når en renser korn.
De skal legge landet øde,
når de overfaller det fra alle kanter
den dagen ulykken kommer.
54 Hør skriket som lyder fra Babylonia,
et veldig brak fra kaldeernes land.
55 Det er Herren som ødelegger Babylonia
og gjør ende på all støyen i landet.
Bølger bruser som en mektig flom,
det høres dur og drønn av dem.
56 For mot Babylonia kommer
en fiende som herjer;
krigerne der blir tatt til fange,
og buene deres blir knekket.
For Herren er en Gud som gjør gjengjeld,
i fullt mål gir han igjen.
6 Så sier Herren:
De som støtter egypterne, skal falle,
deres stolte makt skal bryte sammen;
fra Migdol til Syene
skal de falle for sverd,
lyder ordet fra Herren Gud.
14 Rop dette ut blant folkene:
Rust dere til hellig krig, vekk krigerne!
La alle stridsmenn møte fram og dra ut!
15 Smi plogskjærene om til sverd
og vingårdsknivene til spyd!
Sveklingen skal si: «Jeg er en helt.»
16 Skynd dere og kom!
Kom sammen, alle folkeslag rundt omkring!
Herre, før dine krigere dit!
9 Det var da likevel jeg
som utryddet amorittene for dem;
10 Det var jeg som førte dere opp fra Egypt
og ledet dere i ørkenen i førti år,
for at dere kunne innta amorittenes land.
11 Derfor sier Herren Gud:
Fiender skal omringe landet,
din sterke festning skal rives ned,
og borgene skal plyndres.
10 Jeg sendte pest blant dere som i Egypt.
Jeg drepte deres unge menn med sverd,
og hestene gav jeg til hærfang.
Jeg lot stanken fra krigsleiren
stige opp i nesen på dere.
Men dere vendte ikke om til meg,
lyder ordet fra Herren.
– Herren er hans navn.
9 Han lar undergang lyne over borger,
lar festninger styrte i grus.
17 Ditt voldsverk mot Libanon
skal komme over deg selv.
Du skal knuses fordi du mishandlet dyr,
fordi du utøste menneskers blod
og gjorde vold mot landet,
mot byen og alle som bor der.
6 Jeg har utryddet folkeslag,
deres borgtårn ligger i grus.
Jeg har lagt deres gater øde,
så ingen ferdes på dem.
Deres byer er herjet og folketomme,
ingen bor der lenger.
7 Jeg ryster alle folkeslag,
så deres skatter kommer hit.
Og jeg fyller dette hus med herlighet,
sier Herren, Allhærs Gud.
8 Sølvet er mitt, og gullet er mitt,
lyder ordet fra Herren, Allhærs Gud.
12 Dette er den plage som Herren vil la ramme alle folk som går til strid mot Jerusalem:
Kjøttet skal råtne på dem
mens de ennå står på føttene.
Øynene skal råtne i sine huler,
og tungen råtne i munnen på dem.
13 Den dagen skal det skje at Herren lar det komme en stor forvirring over dem, så de farer på hverandre og løfter hånd mot hverandre. 14 Ja, Juda skal stride mot Jerusalem. Og rikdommen fra alle folkeslagene rundt omkring skal bli samlet inn, gull og sølv og klær i store mengder.
