16 Da det ble morgen den tredje dagen, brøt det løs med torden og lyn. Det la seg en tung sky over fjellet, og det lød en sterk hornlåt. Alle som var i leiren, skalv av redsel. 17 Men Moses førte folket ut av leiren, til møte med Gud, og de stilte seg nedenfor fjellet. 18 Hele Sinai-fjellet stod i røk, fordi Herren var kommet ned på det i ild. Røken steg opp som av en smelteovn, og hele fjellet skalv. 19 Hornlåten økte og ble sterkere og sterkere. Moses talte, og Gud svarte så en kunne høre hans røst.
20 Da Herren var steget ned på Sinai-fjellet, på toppen av fjellet, kalte han Moses opp på fjelltoppen, og han gikk opp. 21 Herren sa til Moses: «Gå ned og advar folket, så de ikke trenger seg fram til Herren for å se! For da kommer mange av dem til å miste livet. 22 Selv prestene, som ellers får tre fram for Herren, må hellige seg, for at Herren ikke skal bryte inn blant dem.»
26 Ingen er som Jesjuruns Gud.
Han farer fram over himmelen
og kommer deg til hjelp,
han rir på skyene i sin velde.
19 Herren var med Juda, og de la under seg fjellbygdene. Men dem som bodde på sletten, greide de ikke å drive bort; for de hadde jernvogner.
11 Båret av kjeruber fløy han,
kom til syne på vindens vinger.
12 Han gjorde mørket til sitt telt,
omkring seg hadde han svarte, regntunge skyer.
13 Fra stråleglansen foran ham
fór det ut gnister og glør.
14 Herren tordnet fra himmelen,
Den Høyeste lot røsten lyde.
15 Han skjøt sine piler og spredte mine fiender,
han sendte lyn og skapte forvirring.
16 Havbunnens renner kom til syne,
jordens grunnvoller viste seg
da Herren truet,
ja, pustet og fnyste av vrede.
11 Da sa Herren: «Gå ut og still deg opp på fjellet for Herrens åsyn!» Og se, Herren gikk forbi. Foran ham fór en stor og sterk storm, som kløvde fjell og knuste knauser; men Herren var ikke i stormen. Etter stormen kom det et jordskjelv; men Herren var ikke i jordskjelvet. 12 Etter jordskjelvet kom det en ild; men Herren var ikke i ilden. Etter ilden kom lyden av en svak susing. 13 Da Elia hørte den, drog han kappen for ansiktet, gikk ut og stilte seg ved inngangen til hulen.
15 Tidlig neste morgen, da gudsmannens tjener stod opp og gikk ut, fikk han øye på en hær med hester og vogner som omringet byen. «Å, min herre, hva skal vi gjøre nå?» sa gutten til Elisja. 16 Han svarte: «Vær ikke redd! Det er flere som er med oss enn med dem.» 17 Så bad Elisja til Herren og sa: «Lukk opp guttens øyne, så han ser.» Herren åpnet hans øyne, og da fikk han se at fjellet var fullt av ildhester og ildvogner rundt omkring Elisja.
7 Da kalte jeg på Herren i min nød
og ropte til min Gud.
Han hørte min røst fra sitt tempel,
til hans øre nådde mitt rop.
8 Da skalv og skaket jorden,
fjellenes grunnvoller ristet,
de skalv fordi han var harm.
9 Røk steg opp fra hans nese,
fortærende ild fra hans munn;
gnister og glør fór ut av ham.
10 Han senket himmelen og steg ned
med svarte skyer under sine føtter.
11 Båret av kjeruber fløy han,
fór fram på vindens vinger.
12 Han gjorde mørket til sitt skjul,
og rundt seg hadde han som et telt
svarte, regntunge skyer.
13 Fra stråleglansen foran ham
brøt hagl og glødende kull
fram gjennom skyene.
14 Herren tordnet i himmelen,
Den Høyeste lot røsten lyde
– gjennom hagl og glødende kull.
15 Han skjøt sine piler og spredte mine fiender,
med lyn i mengde skremte han dem.
16 Havbunnens renner kom til syne,
jordens grunnvoller viste seg
da du truet, Herre,
ja, pustet og fnyste av vrede.
4 Jeg hadde et syn. Se, et stormvær kom fra nord. Det var en stor sky med flammende ild. Det strålte og skinte omkring den, og inne i ilden blinket det som av skinnende metall. 5 Midt i ilden viste det seg likesom fire skikkelser, som så slik ut: De hadde utseende som mennesker, 6 men hver av dem hadde fire ansikter og fire vinger. 7 Bena deres var rette, føttene lignet kalveklover, og de strålte som skinnende bronse. 8 Skikkelsene hadde menneskehender under vingene på alle fire sider, og alle holdt ansiktene og vingene slik: 9 De rørte ved hverandre med vingene. De snudde seg ikke når de gikk, men hver av dem gikk rett fram. 10 Slik så ansiktene deres ut: De hadde menneskeansikt foran, og alle fire hadde løveansikt på høyre side, okseansikt på venstre side og ørneansikt bak. 11 Det øverste vingeparet var utspent slik at den ene skikkelsen rørte ved den andre, og med de to andre vingene dekket de kroppen. 12 Hver av dem gikk rett fram. De gikk dit ånden ville, og snudde seg ikke mens de gikk.
13 Skikkelsene så ut som brennende kull og som fakler. Ilden beveget seg fram og tilbake mellom skikkelsene. Det strålte av den, og det gikk lyn ut fra den. 14 Skikkelsene fór fram og tilbake og var som lyn å se til.
15 Mens jeg så på skikkelsene, se, da var det et hjul på jorden ved siden av alle fire. 16 Hjulene så ut som om de var laget av noe som lignet krysolitt, og alle fire var likedan å se til. Det så ut som om de var laget slik at det ene hjulet var inni det andre. 17 De gikk til alle fire sider, og de snudde seg ikke når de gikk. 18 Hjulringene var høye og skremmende, og det var fullt av øyne rundt om på alle fire hjulene. 19 Når skikkelsene gikk, gikk hjulene ved siden av dem, og når skikkelsene løftet seg fra jorden, løftet hjulene seg også. 20 De gikk nettopp dit hvor ånden ville. Og hjulene løftet seg sammen med dem; for skikkelsenes ånd var i hjulene. 21 De gikk når skikkelsene gikk, og stanset når de stanset. Og når de løftet seg fra jorden, løftet hjulene seg sammen med dem; for skikkelsenes ånd var i hjulene.
22 Over hodene på skikkelsene var det noe som lignet en hvelving. Det var som krystall, skremmende å se til, utspent høyt over hodene på dem. 23 Under hvelvingen rettet vingene seg ut så de berørte hverandre. Hver skikkelse hadde også to vinger som dekket kroppen. 24 Når de gikk, hørte jeg lyden av vingene deres. Det var som duren av store vannmasser, som røsten av Den Allmektige, som støyen fra en leir. Men når de stanset, senket de vingene. 25 Det lød et drønn over hvelvingen som var over hodet på dem. Men når de stanset, senket de vingene.
26 Høyt oppe over denne hvelvingen var det noe som lignet safirstein. Det hadde form som en tronstol, og på det som hadde form som en tronstol, satt det en skikkelse; den var som et menneske å se til. 27 Fra det som syntes å være hoftene på den, og oppover, så jeg noe som lignet skinnende metall, likesom ild med en ring omkring. Fra det som syntes å være hoftene, og nedover, så jeg noe som lignet ild, omgitt av en strålende glans. 28 Synet av glansen omkring var som synet av regnbuen når den viser seg i skyen en regnværsdag. Slik var synet av Herrens herlighet. Da jeg så det, falt jeg ned med ansiktet mot jorden. Og jeg hørte røsten av en som talte.
2 Og se, der kom Israels Guds herlighet fra øst. Lyden av den var som duren av store vannmasser, og jorden lyste av hans herlighet. 3 Det synet jeg fikk se, lignet det synet jeg hadde da han kom for å ødelegge byen, og det jeg hadde ved Kebar-elven. Da kastet jeg meg ned med ansiktet mot jorden. 4 Og Herrens herlighet drog inn i templet gjennom den porten som vender mot øst.
21 Da lot Herren Gud en dyp søvn komme over mannen. Og mens han sov, tok han et av hans ribben og fylte igjen med kjøtt. 22 Av det ribbenet Herren Gud hadde tatt fra mannen, bygde han en kvinne, og han førte henne bort til ham.
24 Han jaget menneskene ut; og øst for hagen satte han kjerubene og det flammende sverd som svinget fram og tilbake. De skulle vokte veien til livets tre.
17 Da solen var gått ned, og det var blitt stummende mørkt, viste det seg en rykende ovn, og en flammende lue som fór fram mellom kjøttstykkene.
10 Da strakte mennene hånden ut, tok Lot inn til seg i huset og stengte døren. 11 Så forvirret de synet på mennene utenfor døren, både på små og store; hvor mye de strevde, fant de ikke døren.
17 Abraham bad til Gud, og Gud helbredet Abimelek og hans hustru og hans trellkvinner, så de kunne få barn igjen. 18 For Herren hadde stengt hvert morsliv i Abimeleks hus etter det som hendte med Sara, Abrahams kone.
12 Da hadde Jakob en drøm. Han så en stige som var reist på jorden og nådde til himmelen. Og se, Guds engler steg opp og ned på den.
31 Da Herren så at Lea ble tilsidesatt, åpnet han hennes morsliv; men Rakel fikk ikke barn.
22 Da kom Gud Rakel i hu. Han hørte hennes bønner og åpnet hennes morsliv, 23 så hun ble med barn og fødte en sønn.
2 Da spurte Herren: «Hva er det du har i hånden?» «En stav,» svarte han. 3 «Kast den på jorden!» sa Herren. Så kastet Moses staven på jorden. Da ble den til en slange, og Moses flyktet for den. 4 Men Herren sa: «Rekk ut hånden og grip den i halen!» Så rakte han ut hånden og grep slangen. Da ble den til en stav i hånden hans. 5 «Nå må de vel tro at Herren, fedrenes Gud, Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud, har vist seg for deg,» sa Herren.
6 Og han fortsatte: «Stikk hånden inn på brystet!» Han stakk hånden inn på brystet, og da han drog den ut, var den angrepet av hudsykdom og så ut som snø. 7 Da sa Herren: «Stikk hånden inn på brystet enda en gang!» Moses stakk hånden inn på brystet igjen; og da han drog den ut, var den like frisk og god som før.
8 Da sa Herren: «Om de ikke tror deg og ikke bryr seg om det første tegnet, så vil de sikkert tro på det andre. 9 Men tror de ikke på noe av disse to tegnene, og hører de ikke på deg, så skal du hente vann i Nilen og helle det ut over tørre marken. Og vannet du tar fra Nilen, skal bli til blod på marken.»
19 Herren sa til Moses: «Si til Aron: Ta din stav og rekk hånden ut over vannet i Egypt, over elvene og kanalene og dammene, over hver samling av vann i landet, så skal det bli til blod. Og det skal være blod i hele Egypt, i trekar og steinkar!»
20 Moses og Aron gjorde som Herren hadde befalt. Moses løftet staven og slo på vannet i Nilen, mens farao og hans menn så på. Da ble alt vannet i elven til blod. 21 Fisken i Nilen døde, og elven luktet så vondt at egypterne ikke kunne drikke vannet. Det var blod i hele Egypt.
22 Men de egyptiske spåmennene gjorde det samme med sine hemmelige kunster. Det gikk som Herren hadde sagt: Farao gjorde seg hard og ville ikke høre på dem.
1 Da sa Herren til Moses: «Gå til farao og si til ham: Så sier Herren: La mitt folk fare, så de kan tjene meg. 2 Nekter du å la dem fare, vil jeg plage hele landet med frosk. 3 Det skal vrimle av frosk i elven. De skal krype opp og komme inn i ditt hus, i ditt soverom og i din seng, inn i dine tjeneres hus og til ditt folk, i bakerovner og trau. 4 Ja, på deg og ditt folk og på alle dine tjenere skal froskene krype opp.»
5 Herren sa til Moses: «Si til Aron: Løft din hånd og rekk staven ut over elvene og kanalene og dammene, og la froskene komme over Egypt!» 6 Da rakte Aron hånden ut over vannet i Egypt, og froskene kom opp og dekket landet. 7 Men spåmennene gjorde det samme med sine hemmelige kunster; de fikk froskene til å komme over Egypt.
16 Da sa Herren til Moses: «Si til Aron: Rekk ut din stav og slå i støvet på jorden, så skal det bli til mygg i hele Egypt!» 17 De gjorde så. Aron rakte ut hånden med staven og slo i støvet på jorden. Da kom det mygg både på mennesker og dyr. I hele Egypt ble alt støvet på jorden til mygg.
24 Herren gjorde som han hadde sagt. Det kom en mengde klegg inn i husene til farao og hans menn. Hele Egypt ble herjet av klegg.
19 Guds engel, som gikk foran Israels hær, byttet nå plass og gikk etter folket. Skystøtten som var foran dem, flyttet seg og tok plass bak dem, 20 så den kom mellom egypternes hær og Israels hær. På den ene siden var skyen mørk, og på den andre siden lyste den opp natten, og hærene kom ikke inn på hverandre hele natten. 21 Da rakte Moses hånden ut over sjøen, og Herren sendte en sterk østavind som blåste hele natten, så vannet drev bort, og det tørre land kom fram. Vannet skilte seg, 22 og israelittene gikk tvers igjennom sjøen på tørre bunnen, mens vannet stod som en mur på begge sider.
22 Moses lot Israel bryte opp fra Sivsjøen, og de kom ut i ørkenen Sjur. De drog fram gjennom ørkenen i tre dager uten å finne vann. 23 Så kom de til Mara; men de kunne ikke drikke vannet i Mara, fordi det var beskt. Derfor ble stedet kalt Mara. 24 Og folket murret mot Moses og sa: «Hva skal vi drikke?» 25 Da ropte han til Herren, og Herren viste ham et tre. Det kastet han i vannet, og vannet ble godt.
13 Da det så ble kveld, kom det en slik mengde med vaktler at de dekket leiren, og om morgenen lå det dugg rundt omkring leiren. 14 Da duggen gikk bort, fikk de se et fint, kornet lag bortover ørkenen. Det var som fint rim på marken. 15 Da israelittene så det, sa de til hverandre: «Hva er det?» For de visste ikke hva det var. Da sa Moses til dem: «Det er det brødet Herren har gitt dere til mat. 16 Dette er det påbud Herren har gitt: Sank av dette så mye som dere trenger, en omer til manns! Hver av dere skal hente til dem som er i hans telt, etter tallet på dem som hører ham til.» 17 Israelittene gjorde så; noen sanket mye, andre lite. 18 Da de målte det i omeren, hadde den som hadde sanket mye, ikke noe til overs, og den som hadde sanket lite, manglet ingenting. Alle hadde sanket det de trengte. 19 Moses sa til dem: «Ingen må la det bli noe igjen av det til neste morgen.» 20 Men de adlød ikke Moses. En del av dem lot noe bli igjen til neste morgen. Da gikk det makk i det, og det luktet vondt. Og Moses ble harm på dem.
21 Siden sanket de hver morgen, enhver så mye som han trengte. Når solen begynte å brenne, smeltet det.
...
31 Israelittene kalte det manna. Det var hvitt som korianderfrø og smakte som honningkake.
...
35 Israelittene spiste manna i førti år, til de kom til land hvor det bodde folk. Manna spiste de helt til de kom til grensen mot Kanaan.
5 Herren sa til Moses: «Gå foran folket sammen med noen av Israels eldste! Ta med deg staven som du slo på elven med, og gå! 6 Da skal du få se at jeg står foran deg på berget ved Horeb. Når du slår på berget, skal det strømme fram vann, så folket får drikke.» Moses gjorde som Herren sa, mens Israels eldste så på.
...Israelittene leiret seg rett imot fjellet, 3 og Moses steg opp til Gud. Da ropte Herren til ham fra fjellet: «Dette skal du si til Jakobs ætt og kunngjøre for Israels folk: 4 Dere har sett hva jeg gjorde med egypterne, og hvordan jeg løftet dere på ørnevinger og bar dere hit til meg.
9 Da sa Herren til Moses: «Jeg vil komme til deg i en tett sky, så folket kan høre at jeg taler med deg, og stole på deg for alltid.» Da Moses hadde meddelt Herren hva folket svarte, 10 sa Herren til ham: «Gå til folket og si at de skal hellige seg i dag og i morgen! La dem vaske klærne sine 11 og holde seg ferdige den tredje dagen. For da vil Herren stige ned på Sinai-fjellet mens hele folket ser på. 12 Du skal avgrense et område for folket og si: Ta dere i vare for å gå opp på fjellet! Kom ikke nær foten av det! Enhver som kommer nær fjellet, skal miste livet. 13 Ingen hånd må røre ved ham. Han skal steines eller skytes. Enten det er et dyr eller et menneske, skal det miste livet. Når hornet lyder, skal de gå opp på fjellet.»
16 Da det ble morgen den tredje dagen, brøt det løs med torden og lyn. Det la seg en tung sky over fjellet, og det lød en sterk hornlåt. Alle som var i leiren, skalv av redsel. 17 Men Moses førte folket ut av leiren, til møte med Gud, og de stilte seg nedenfor fjellet. 18 Hele Sinai-fjellet stod i røk, fordi Herren var kommet ned på det i ild. Røken steg opp som av en smelteovn, og hele fjellet skalv. 19 Hornlåten økte og ble sterkere og sterkere. Moses talte, og Gud svarte så en kunne høre hans røst.
20 Da Herren var steget ned på Sinai-fjellet, på toppen av fjellet, kalte han Moses opp på fjelltoppen, og han gikk opp. 21 Herren sa til Moses: «Gå ned og advar folket, så de ikke trenger seg fram til Herren for å se! For da kommer mange av dem til å miste livet. 22 Selv prestene, som ellers får tre fram for Herren, må hellige seg, for at Herren ikke skal bryte inn blant dem.»
18 Hele folket hørte tordenbraket og hornlåten og så lynene og fjellet i røk. Da de så og hørte dette, skalv de av redsel og holdt seg langt borte. 19 De sa til Moses: «Tal med oss du, så skal vi høre! Men la ikke Gud tale med oss, for da dør vi!» 20 Da sa Moses til folket: «Vær ikke redde! Det er for å prøve dere Gud er kommet, og for at dere skal ha frykt for ham, så dere ikke synder.»
21 Så ble folket stående langt unna, mens Moses nærmet seg den mørke skyen hvor Gud var.
1 Gud sa til Moses: «Stig opp til Herren, du og Aron, Nadab og Abihu og sytti av Israels eldste! Og bøy dere til jorden og tilbe, mens dere ennå er langt borte. 2 Bare Moses skal gå fram til Herren. De andre må ikke gå fram, og folket får ikke stige opp sammen med ham.»
15 Så steg Moses opp på fjellet. Da la skyen seg tett omkring toppen, 16 og Herrens herlighet senket seg ned på Sinai-fjellet. Skyen skjulte fjellet i seks dager. Den sjuende dagen ropte Herren på Moses fra skyen. 17 For israelittene var Herrens herlighet å se til som en fortærende ild på fjelltoppen. 18 Moses gikk inn i skyen og steg opp på fjellet, og han var på fjellet i førti dager og førti netter.
1 Herren sa til Moses: 2 Jeg har kalt Besalel, sønn av Uri, Hurs sønn, av Juda stamme, 3 og fylt ham med ånd fra Gud, med visdom, innsikt og kunnskap og med evne til alle slags håndverk, 4 så han kan tenke ut og lage kunstferdige arbeider i gull, sølv og bronse, 5 slipe steiner til innfatning, skjære ut i tre og utføre alle slags håndverksarbeid.
18 Da Herren var ferdig med å tale til Moses på Sinai-fjellet, gav han ham to lovtavler, steintavler som det var skrevet på med Guds finger.
34 Så dekket skyen møteteltet, og Herrens herlighet fylte helligdommen. 35 Moses kunne ikke gå inn i møteteltet, fordi skyen lå over teltet, og Herrens herlighet fylte helligdommen. 36 Hver gang skyen løftet seg fra helligdommen, brøt israelittene opp. Slik gjorde de på hele ferden. 37 Men når skyen ikke løftet seg, holdt de seg i ro til den løftet seg igjen. 38 For Herrens sky lå over helligdommen om dagen, og om natten lyste den som ild for alle israelittenes øyne, så lenge ferden varte.
23 Deretter gikk Moses og Aron inn i møteteltet, og da de kom ut igjen, velsignet de folket. Da åpenbarte Herrens herlighet seg for hele folket, 24 og det fór ut ild fra Herren og fortærte det som var på alteret, både brennofferet og fettet. Da folket så det, ropte de høyt av glede og kastet seg til jorden.
89 Når Moses gikk inn i møteteltet for å tale med Herren, da hørte han at røsten talte til ham fra soningsstedet over lovkisten, mellom de to kjerubene. Der talte han til ham.
15 Den dagen helligdommen ble reist, la skyen seg over den, over lovteltet. Om kvelden var det likesom en ild å se over helligdommen, og den holdt seg helt til om morgenen. 16 Slik var det stadig. Skyen dekket teltet, og om natten var den likesom en ild. 17 Hver gang skyen løftet seg fra teltet, brøt israelittene straks opp; og på det sted hvor skyen stanset, slo de leir. 18 På Herrens befaling brøt israelittene opp, og på Herrens befaling slo de leir. Så lenge skyen lå over helligdommen, holdt de seg i leiren.
33 Så brøt de opp fra Herrens fjell og drog tre dagsreiser fram. Herrens paktkiste drog foran dem de tre dagene de var underveis. Den skulle finne et sted hvor de kunne slå seg ned. 34 Når de brøt opp fra leiren, holdt Herrens sky seg over dem om dagen. 35 Hver gang kisten brøt opp, sa Moses:
«Reis deg, Herre!
La dine fiender bli spredt
og dine motstandere flykte fra ditt åsyn!»
16 Da sa Herren til Moses: La sytti av Israels eldste komme sammen, de som du vet er folkets eldste og tilsynsmenn. Ta dem med deg til møteteltet og la dem tre fram sammen med deg. 17 Så vil jeg komme ned og tale med deg der. Jeg vil ta av den Ånd som er over deg, og gi til dem. De skal hjelpe deg å bære den byrde som dette folket er, så du slipper å bære den alene.
25 Da steg Herren ned i en sky og talte til ham. Han tok av den Ånd som var over Moses, og gav til de sytti eldste. Da Ånden var kommet over dem, talte de profetiske ord. Men det gjorde de ikke siden.
31 Da brøt det løs en storm fra Herren. Den førte vaktler inn fra havet og strødde dem ut over leiren, et lag på to alen, så langt som en dagsreise på begge sider, rundt hele leiren. 32 Folket gikk ut og samlet vaktler hele dagen og natten og hele neste dagen med. Ingen sanket mindre enn ti homer. Og de la dem i hauger rundt hele leiren.
5 Da steg Herren ned i en skystøtte og stilte seg ved inngangen til teltet. Han kalte på Aron og Mirjam, og begge trådte fram.
...De har hørt at du, Herre, er midt iblant dette folket, ja, at du har vist deg for dem, Herre, ansikt til ansikt, at din sky står over dem, og at du går foran dem i en skystøtte om dagen og en ildstøtte om natten.
44 Likevel var de så dumdristige at de gikk oppover mot høydedraget. Men verken Herrens paktkiste eller Moses forlot leiren.
42 Da nå menigheten slo seg sammen mot Moses og Aron, vendte de seg begge mot møteteltet. Og se, skyen dekket teltet, og Herrens herlighet kom til syne. 43 Da gikk Moses og Aron fram foran møteteltet.
9 Moses gjorde som Herren sa. Han tok staven som lå foran Herrens åsyn.
...
11 Så løftet Moses hånden og slo to ganger på berget med staven sin. Da strømmet det ut så mye vann at både folket og buskapen fikk drikke.
8 Da sa Herren til ham: «Lag deg en slange og sett den på en stang! Hver den som blir bitt, skal berge livet når han ser opp på den.» 9 Moses laget en kobberslange og satte den på en stang. Og det gikk slik at når en mann ble bitt av en slange, berget han livet ved å se på kobberslangen.
21 Om morgenen stod Bileam opp, salte sin eselhoppe og drog av sted sammen med Moabs høvdinger. 22 Men Gud ble brennende harm fordi han fulgte med. Derfor stilte Herrens engel seg foran ham på veien som en motstander. Da han kom ridende på sitt esel sammen med sine to tjenere, 23 fikk eselet øye på Herrens engel som stod der på veien med løftet sverd i sin hånd. Eselet tok av fra veien og gikk ut på marken. Men Bileam gav det et slag for å få det inn på veien igjen.
24 Siden stilte Herrens engel seg på en smal vei mellom vingårdene, med steingard på begge sider. 25 Da eselet fikk se Herrens engel, presset det seg inn til muren og klemte Bileams fot mot den. Da gav han det et slag igjen.
26 Enda en gang gikk Herrens engel forbi og stilte seg på et trangt sted, der det ikke var plass til å vike av til høyre eller venstre. 27 Da eselet igjen fikk øye på Herrens engel, la det seg ned under Bileam. Nå ble Bileam rasende og slo eselet med kjeppen sin.
28 Da gav Herren eselet mål og mæle, og det sa til Bileam: «Hva har jeg gjort deg siden du nå har slått meg tre ganger?» 29 Bileam svarte: «Du har holdt meg for narr. Hadde jeg bare et sverd i hånden, skulle jeg drepe deg med det samme!» 30 Men eselet sa til Bileam: «Er ikke jeg ditt esel som du alltid har ridd på helt til denne dag? Har jeg noen gang hatt for vane å gjøre slikt mot deg?» «Nei,» svarte han. 31 Da åpnet Herren Bileams øyne, så han fikk se Herrens engel som stod på veien med løftet sverd i hånden. Straks kastet han seg ned og bøyde seg med ansiktet mot jorden.
32 Herrens engel sa til ham: «Hvorfor har du nå tre ganger slått eselet ditt? Se, jeg har gått ut for å stå deg imot. For jeg ser at dette er en farlig ferd. 33 Eselet så meg og har tre ganger veket av for meg. Hadde det ikke gjort det, ville jeg nå ha drept deg, men latt eselet leve.» 34 Da sa Bileam til Herrens engel: «Jeg har syndet, for jeg skjønte ikke at du stod framfor meg på veien. Hvis du har noe imot denne ferden, skal jeg vende tilbake.» 35 Herrens engel svarte: «Nei, gå med disse mennene! Men du må bare si det som jeg byr deg.» Så fulgte Bileam med Balaks høvdinger.
...Da kom Guds Ånd over ham, 3 og han stemte i med sitt kvad:.....
6 Dem sendte Moses i krigen, tusen mann for hver stamme, og sammen med dem Pinhas, sønn av presten Elasar. Han hadde med seg de hellige gjenstander og signaltrompetene.
11 Og dere kom og stilte dere opp ved foten av fjellet, mens fjellet stod i lys lue høyt opp mot himmelen, med mørke, skyer og skodde omkring. 12 Herren talte til dere ut av ilden. Dere hørte ordene, men så ingen skikkelse. Det var bare en røst dere hørte.
33 Har et folk hørt Gud tale ut av ilden, slik som du hørte, og enda blitt i live? 34 Eller har noen gud prøvd å komme og ta seg et folk og føre det bort fra et annet folk ved prøvelser og tegn, ved under og krig, med sterk hånd og utstrakt arm og store, gruvekkende gjerninger? Alt dette så du at Herren deres Gud gjorde for dere i Egypt. 35 Du fikk se det for at du skulle vite at Herren er Gud, han og ingen annen. 36 Fra himmelen lot han deg høre sin røst, fordi han ville rettlede deg. Og på jorden lot han deg se sin store ild, og du hørte hans ord ut av ilden.
22 Disse ordene talte Herren oppe på fjellet med høy røst til dere, hele menigheten, ut av ilden, skyen og mørket.
23 Da dere hørte røsten ut av mørket, mens fjellet stod i lys lue, kom dere til meg, alle stammehøvdingene og de eldste blant dere, 24 og sa: «Se, Herren vår Gud har latt oss se sin herlighet og sin storhet, og vi har hørt hans røst ut av ilden. I dag har vi sett at Gud kan tale med mennesker uten at de dør. 25 Hvorfor skal vi da dø nå? Denne store ilden vil fortære oss. Hører vi enda lenger på røsten av Herren vår Gud, må vi dø. 26 Finnes det noe menneske på jorden som har hørt den levende Gud tale ut av ilden, slik som vi, og enda blitt i live? 27 Gå du borttil og hør hva Herren vår Gud sier! Så kan du fortelle oss alt det han sier til deg, og vi skal høre det og leve etter det.»
15 Så vendte jeg meg og gikk ned av fjellet, som stod i lys lue, og de to paktstavlene hadde jeg i hendene.
16 Det var dette du bad Herren din Gud om ved Horeb den dagen dere var samlet der. Du sa: «Jeg kan ikke lenger høre på Herren min Guds røst, og denne veldige ilden kan jeg ikke lenger se på; for da må jeg dø.»
15 Da åpenbarte Herren seg i teltet i en skystøtte, og skystøtten ble stående ved døren til teltet.
40 Jeg løfter hånden mot himmelen
og sier: Så sant jeg lever evig,
41 når jeg kvesser mitt lynende sverd,
og rekker hånden ut til dom,
tar jeg hevn over mine fiender
og gjengjelder mine motstandere.
26 Ingen er som Jesjuruns Gud.
Han farer fram over himmelen
og kommer deg til hjelp,
han rir på skyene i sin velde.
9 Josva, sønn av Nun, var fylt av visdoms ånd, fordi Moses hadde lagt hendene på ham.
...Men mellom dere og paktkisten må det være en avstand på omtrent to tusen alen. Kom den ikke for nær!»
11 Paktkisten som tilhører hele jordens herre, skal gå foran dere ut i Jordan. 12 Velg nå ut tolv menn av Israels stammer, én fra hver stamme. 13 Når så prestene som bærer paktkisten for hele jordens herre, setter føttene ned i Jordans vann, skal vannet i elven renne bort, og det som strømmer til ovenfra, skal bli stående som en voll.»
15 Da prestene som bar kisten, kom ned til Jordan og så vidt hadde satt føttene i vannet – i hele skurdtiden er Jordan så full av vann at den går over sine bredder alle steder – 16 da stanset vannet som kom ovenfra, og stod som en voll langt borte, oppe ved Adam, den byen som ligger i nærheten av Saretan. Og det vannet som rant ned i Araba-sjøen, det er Saltsjøen, ble helt borte. Så gikk folket over elven, rett imot Jeriko. 17 Prestene som bar Herrens paktkiste, ble stående på den tørre bunnen midt i Jordan, mens alle israelittene gikk tørrskodd over. Slik stod de til hele folket var kommet vel over Jordan.
18 Med det samme prestene med Herrens paktkiste steg opp av elven og satte foten på tørt land, vendte vannet i Jordan tilbake til sitt gamle leie og gikk likesom før over breddene alle steder.
16 Josef-sønnene sa: «Fjellbygden strekker ikke til for oss, og alle kanaaneerne nede i dalbygdene har jernvogner, både de som bor i Bet-Sjean og i småbyene der omkring, og de som bor på Jisre’el-sletten.»
17 Da sa Josva til Josefs ætt, til Efraim og Manasse: «Du har mye folk og stor makt. Du skal ikke bare ha én del, 18 men en fjellbygd skal du få; for der er det skog som du kan hogge. Den skal tilhøre deg fra den ene enden til den andre. Kanaaneerne skal du drive ut, selv om de har jernvogner og er aldri så sterke.»
19 Herren var med Juda, og de la under seg fjellbygdene. Men dem som bodde på sletten, greide de ikke å drive bort; for de hadde jernvogner.
9 Da ropte israelittene til Herren, og han lot en redningsmann stå fram i Israel og berge dem. Det var Otniel, sønn av Kenas, Kalebs yngste bror. 10 Herrens Ånd kom over ham, og han ble dommer i Israel. Han drog ut til strid, og Herren gav kongen i Mesopotamia, Kusjan-Risjatajim, i hans hånd, så han vant over ham.
3 Israelittene ropte til Herren. For Jabin hadde ni hundre jernvogner, og han fór hardt fram mot israelittene i tjue år.
12 Da Sisera fikk melding om at Barak, Abinoams sønn, hadde dratt opp på Tabor-fjellet, 13 samlet han alle vognene sine, ni hundre jernvogner, og hele den hærstyrken han hadde, og førte dem fra Harosjet-Haggojim til Kisjon-bekken.
15 Herren satte skrekk i Sisera og brakte alle stridsvognene og hele hæren hans i forvirring, så de ikke kunne stå seg mot Barak. Da sprang Sisera ned av vognen og flyktet til fots. 16 Men Barak satte etter vognene og hæren helt til Harosjet-Haggojim, og hele Siseras hær falt i striden. Ikke en eneste ble tilbake.
4 Herre, da du gikk ut fra Se’ir
og skred fram fra markene i Edom,
da ristet jorden, det regnet fra himmelen,
vannet strømmet fra skyene.
5 Fjellene skalv for Herren,
selv Sinai skalv for Herren, Israels Gud.
20 Stjernene kjempet fra himmelen,
fra sine baner kjempet de mot Sisera.
21 Så rakte Herrens engel fram staven som han hadde i hånden, og stakk borti kjøttet og de usyrede brød med spissen av den. Da slo ild opp fra berget og fortærte kjøttet og brødet. Og Herrens engel ble borte for øynene på ham.
15 Tornebusken gav dem dette svar:
«Dersom dere virkelig mener
at dere vil salve meg til konge over dere,
så kom og søk ly i min skygge.
Hvis ikke, går det ild ut fra meg,
og den skal fortære Libanons sedrer.»
19 Dersom dere altså i dag har gått ærlig og redelig fram mot Jerubba’al og hans ætt, da gled dere over Abimelek, og han skal glede seg over dere. 20 Hvis ikke, skal det gå ild ut fra Abimelek, og den skal fortære mennene i Sikem og dem som bor i borgen. Og ild skal gå ut fra mennene i Sikem og fra dem som bor i borgen, og den skal fortære Abimelek.
19 Manoah tok nå kjeet og grødeofferet og ofret det der på berget til Herren, han som handler på underfull vis. Mens Manoah og hans kone stod og så på, 20 hendte det noe. Da flammen steg fra alteret opp mot himmelen, fór Herrens engel opp i flammen fra alteret. Da Manoah og hans kone så det, kastet de seg ned med ansiktet mot jorden.
18 Nå ble Samson veldig tørst, og han ropte til Herren: «Du har hjulpet din tjener til å vinne denne store seier. Skal jeg nå dø av tørst og falle i hendene på de uomskårne?» 19 Da åpnet Gud den hulen som er i Leki, og det rant vann ut av den. Da Samson drakk, fikk han sin livskraft tilbake og kviknet til. Derfor kalte de kilden Roper-kilden. Den er i Leki den dag i dag.
4 Når Elkana holdt offermåltid, gav han sin kone Peninna og alle sønnene og døtrene hennes hver sitt stykke av offerkjøttet, 5 men Hanna fikk dobbelt så mye. For han holdt mest av Hanna, enda Herren hadde stengt hennes morsliv.
10 De som strider mot Herren, går til grunne.
Han lar det tordne over dem fra himmelen,...
2 Så var det en gang Eli lå inne på rommet sitt. Øynene hans hadde begynt å svekkes, så han ikke kunne se godt. 3 Guds lampe var ennå ikke sloknet, og Samuel lå i Herrens tempel, der Guds paktkiste stod. 4 Da ropte Herren på Samuel. Han svarte: «Ja, her er jeg,» 5 og løp inn til Eli og sa: «Her er jeg; du ropte på meg.» Men Eli sa: «Nei, jeg ropte ikke på deg. Gå og legg deg igjen!» Så gikk han og la seg.
3 Da folket kom tilbake til leiren, sa de eldste i Israel: «Hvorfor lot Herren oss lide nederlag mot filisterne i dag? La oss hente Herrens paktkiste i Sjilo, så han kan komme hit og være blant oss og redde oss fra fiendene våre.» 4 Så sendte folket bud til Sjilo, og de hentet paktkisten som tilhører Herren, Allhærs Gud, han som troner over kjerubene. De to Eli-sønnene, Hofni og Pinhas, fulgte Guds paktkiste.
6 Da kommer Herrens Ånd over deg så du kommer i profetisk henrykkelse sammen med dem og blir et annet menneske. 7 Når du ser disse tegnene, så gjør det som faller deg inn! For Gud er med deg.
9 Saul tok nå farvel og gikk fra Samuel. Gud gav ham et annet hjerte, og samme dag hendte alt det som Samuel hadde varslet. 10 På veien til Gibea møtte han en flokk profeter. Da kom Guds Ånd over ham, og han ble grepet av profetisk henrykkelse sammen med dem. 11 Da alle de som kjente ham fra før, så at han talte profetisk sammen med profetene, sa de til hverandre: «Hva er det som har hendt med sønnen til Kisj? Er også Saul blant profetene?»
26 Saul drog også hjem til Gibea, og med ham fulgte det noen stridsmenn, som Gud hadde fylt med iver.
18 Samuel ropte til Herren, og han sendte torden og regn den dagen....
14 Herrens Ånd forlot Saul, og en ond ånd fra Herren skremte ham.
10 Dagen etter kom det en ond ånd fra Gud over Saul. Han ble helt fra seg inne i huset, og David spilte på harpen, som han pleide å gjøre hver dag. Saul hadde et spyd i hånden. 11 Han løftet spydet og tenkte: «Jeg vil støte det gjennom David og inn i veggen.» Men David bøyde seg unna for ham to ganger. 12 Da ble Saul redd David; for Herren var med ham, men Saul hadde han forlatt.
19 Da Saul fikk vite at David var i Nevajot ved Rama, 20 sendte han noen menn dit for å hente ham. Men da de fikk se profetflokken som var i profetisk henrykkelse, og Samuel som stod foran dem, kom Guds Ånd over Sauls utsendinger, så de ble grepet av profetisk henrykkelse, de også. 21 Saul fikk vite om dette og sendte andre menn. Men det gikk likedan med dem. Saul sendte folk dit for tredje gang, men de kom i profetisk henrykkelse, de også.
12 Så tok David spydet og vannkrukken ved hodet til Saul, og de gikk sin vei. Ingen så det, ingen merket det, og ingen våknet. Alle sov, for Herren hadde latt en dyp søvn komme over dem.
8 Da skalv og skaket jorden,
himmelens grunnvoller ristet,
de skalv fordi han var harm.
9 Røk steg opp fra hans nese,
fortærende ild fra hans munn;
gnister og glør fór ut fra ham.
10 Han senket himmelen og steg ned
med svarte skyer under sine føtter.
11 Båret av kjeruber fløy han,
kom til syne på vindens vinger.
12 Han gjorde mørket til sitt telt,
omkring seg hadde han svarte, regntunge skyer.
13 Fra stråleglansen foran ham
fór det ut gnister og glør.
14 Herren tordnet fra himmelen,
Den Høyeste lot røsten lyde.
15 Han skjøt sine piler og spredte mine fiender,
han sendte lyn og skapte forvirring.
16 Havbunnens renner kom til syne,
jordens grunnvoller viste seg
da Herren truet,
ja, pustet og fnyste av vrede.
16 Men da engelen rakte hånden ut mot Jerusalem for å ødelegge byen, endret Herren sin plan og stanset ulykken. Han sa til engelen som herjet blant folket: «Det er nok! Ta nå hånden tilbake!» Herrens engel stod da på treskevollen til jebusitten Aravna.
5 I Gibeon viste Herren seg for Salomo i en drøm om natten.
29 Gud gav Salomo visdom, stor innsikt og en forstand som favnet vidt, likesom sanden på havets strand. 30 Salomo hadde større visdom enn alle østmennene og egypterne. 31 Han var visere enn alle mennesker, visere enn Etan av Esrah-ætten og Mahol-sønnene Heman, Kalkol og Darda. Hans navn var kjent blant alle folkeslagene rundt omkring.
14 For så sier Herren, Israels Gud: Melkrukken skal ikke bli tom, og det skal ikke mangle olje i kruset til den dagen kommer da Herren sender regn over jorden.» 15 Da gikk hun og gjorde som Elia hadde sagt, og siden hadde de mat i lang tid, både han og hun og folket i hennes hus. 16 Melkrukken ble ikke tom, og oljen i kruset tok ikke slutt. Det gikk som Herren hadde sagt gjennom Elia.
21 Så strakte han seg tre ganger bortover barnet og ropte til Herren: «Herre, min Gud! La barnet få livet tilbake!» 22 Herren hørte Elias bønn. Gutten fikk livet tilbake; han livnet til igjen.
37 Svar meg, Herre! Svar meg, så dette folket kan skjønne at du, Herre, er Gud, og at du vender deres hjerte til deg igjen.» 38 Da fór Herrens ild ned og fortærte både offeret og veden, steinene og jorden, og slikket opp vannet som var i grøften. 39 Da folket så det, kastet de seg til jorden og sa: «Herren, han er Gud! Herren, han er Gud!»
45 På et øyeblikk mørknet himmelen til med skyer og storm, og det begynte å stridregne. Akab steg opp i vognen sin og kjørte til Jisre’el. 46 Da kom Herrens hånd over Elia. Han spente beltet om livet og løp foran Akab helt til Jisre’el.
11 Da sa Herren: «Gå ut og still deg opp på fjellet for Herrens åsyn!» Og se, Herren gikk forbi. Foran ham fór en stor og sterk storm, som kløvde fjell og knuste knauser; men Herren var ikke i stormen. Etter stormen kom det et jordskjelv; men Herren var ikke i jordskjelvet. 12 Etter jordskjelvet kom det en ild; men Herren var ikke i ilden. Etter ilden kom lyden av en svak susing. 13 Da Elia hørte den, drog han kappen for ansiktet, gikk ut og stilte seg ved inngangen til hulen.
11 Sidkia, sønn av Kena’ana, laget seg da horn av jern og sa: «Så sier Herren: Med disse skal du stange arameerne til du får gjort ende på dem.» 12 Alle de andre profetene spådde likedan og sa: «Dra opp mot Ramot i Gilead, så skal du ha lykken med deg. Herren vil gi byen i kongens hånd.»
9 Nå sendte kongen en femtimannsfører med sine menn av sted til Elia. Han kom opp til profeten mens han satt på toppen av et berg, og sa: «Gudsmann, kongen sier at du skal komme ned!» 10 Elia svarte: «Så sant jeg er en gudsmann, skal ild fare ned fra himmelen og fortære deg og dine femti menn!» Og ild fór ned fra himmelen og fortærte føreren og hans femti menn.
11 Så sendte kongen en annen femtimannsfører og hans menn, og han sa til Elia: «Gudsmann, så sier kongen: Skynd deg og kom ned!» 12 Men Elia svarte: «Så sant jeg er en gudsmann, skal ild komme ned fra himmelen og fortære deg og dine femti menn!» Og Guds ild fór ned fra himmelen og fortærte ham og hans menn.
1 Den gang Herren tok Elia opp til himmelen i en storm,
8 Elia tok kappen sin, rullet den sammen og slo på vannet. Da delte vannet seg, og begge gikk over på tørr bunn.
11 Mens de gikk der og talte sammen, kom det brått en ildvogn med ildhester foran og skilte dem fra hverandre. Og Elia fór opp til himmelen i stormen.
14 Der tok han kappen som var falt av Elia, slo på vannet og sa: «Hvor er Herren, Elias Gud?» Da Elisja slo på vannet, delte det seg, og han gikk over.
16 Så sa de: «Det er femti sterke menn her hos dine tjenere. La dem gå av sted og lete etter din mester. Kanskje Herrens Ånd har løftet ham opp og sluppet ham ned på et av fjellene eller i en av dalene.» Han svarte: «Dere skal ikke sende noen.»
19 Innbyggerne i Jeriko sa til Elisja: «Som du ser, herre, ligger byen fint til; men vannet er dårlig, og jorden bærer ikke grøde.» 20 Da sa han: «Hent et nytt fat til meg og ha salt opp i det!» De gjorde det. 21 Og så gikk han ut til kilden som vannet kom fra, og kastet salt ned i den. Og han sa: «Så sier Herren: Nå gjør jeg dette vannet friskt. Det skal aldri mer volde død eller ødelegge avlingen.» 22 Siden har vannet vært friskt, helt til denne dag, slik som Elisja hadde sagt.
32 Da Elisja kom fram til huset, lå gutten død i sengen. 33 Han gikk da inn og stengte døren, så han ble alene med gutten. Han bad til Herren, 34 og så steg han opp i sengen og la seg over gutten med munnen mot hans munn, øynene mot hans øyne og hendene mot hans hender. Da han bøyde seg ned over ham, ble guttens kropp varm. 35 Så stod han opp og gikk en gang fram og tilbake i huset. Da han steg opp i sengen igjen og bøyde seg over gutten, nøs gutten sju ganger og slo øynene opp.
5 Da en av dem holdt på med å felle sitt tre, falt øksen i vannet. Da ropte han: «Å, min herre! Den var til og med lånt!» 6 «Hvor falt den?» spurte gudsmannen. Og han viste ham stedet. Da hogg Elisja av en gren og kastet den i vannet. Slik fikk han øksen til å flyte opp. 7 «Ta den opp!» sa han. Og mannen rakte hånden ut og tok øksen.
15 Tidlig neste morgen, da gudsmannens tjener stod opp og gikk ut, fikk han øye på en hær med hester og vogner som omringet byen. «Å, min herre, hva skal vi gjøre nå?» sa gutten til Elisja. 16 Han svarte: «Vær ikke redd! Det er flere som er med oss enn med dem.» 17 Så bad Elisja til Herren og sa: «Lukk opp guttens øyne, så han ser.» Herren åpnet hans øyne, og da fikk han se at fjellet var fullt av ildhester og ildvogner rundt omkring Elisja.
6 Herren hadde laget det slik at arameernes hær hørte larmen av vogner og hester, larmen av en stor hær. Da sa de til hverandre: «Du skal se at Israels konge har leid hetittkongene og egypterkongene til å kjempe mot oss!» 7 Så brøt de opp og flyktet i skumringen. De forlot teltene, hestene og eslene sine, hele leiren slik den var, og flyktet for å berge livet.
20 I Jorams tid rev Edom seg løs fra Juda og tok seg en konge. 21 Da rykket Joram ut mot Sa’ir med alle sine stridsvogner. Han brøt opp om natten og slo edomittene, som hadde omringet ham og førerne for stridsvognene. Men hæren flyktet og drog hjem.
4 Jesaja var ennå ikke kommet ut av den midtre borggården før Herrens ord kom til ham igjen, og det lød så: 5 «Gå tilbake og si til Hiskia, fyrsten over mitt folk: Så sier Herren, din ættefar Davids Gud: Jeg har hørt din bønn og sett dine tårer. Nå vil jeg gjøre deg frisk igjen. Om to dager kan du gå opp i Herrens hus. 6 Jeg legger enda femten år til din levetid. Jeg skal berge deg og denne byen fra assyrerkongens hånd. Og jeg vil verne byen for min egen skyld og for min tjener Davids skyld.» 7 Så sa Jesaja: «Hent en fikenkake!» De gjorde det, og da de la fikenkaken på det syke sted, frisknet kongen til.
15 Gud sendte engelen til Jerusalem for å ødelegge byen. Men da han skulle til å gjøre det, fikk Herren se det. Da endret han sin plan og stanset ulykken. Han sa til engelen som herjet: «Det er nok! Ta nå hånden tilbake!» Herrens engel stod da på treskevollen til jebusitten Ornan. 16 Da David så opp, fikk han øye på Herrens engel som stod mellom himmel og jord, med løftet sverd, som han rakte ut mot Jerusalem. David og de eldste som var kledd i botsdrakt, kastet seg da til jorden.
26 Han bygde et alter for Herren der og bar fram brennoffer og måltidsoffer. Da han ropte til Herren, svarte han ham med ild som kom fra himmelen og fór ned på brennofferalteret. 27 Så sa Herren til engelen at han skulle stikke sverdet i sliren igjen.
29 Herrens møtetelt som Moses fikk laget i ørkenen, og brennofferalteret stod den gang på haugen i Gibeon. 30 Men David torde ikke gå dit og søke Gud, for han var slått av redsel for sverdet til Herrens engel.
4 Du vet det har vært slik fra eldgammel tid,
helt siden mennesker ble satt på jorden:
9 Han stenger for utsynet til sin trone
når han brer sine skyer ut under den.
14 Gud taler én gang, ja én gang til,
men folk bryr seg ikke om det.
15 I drømmer og syner om natten,
når mennesker faller i dyp søvn,
eller når de ligger og slumrer,
16 da åpner han deres ører
og advarer dem på skremmende vis.
30 Se, han brer lys omkring seg.
Han skjuler havets dyp.
31 Med regnet kan han straffe folk,
men også gi dem mat i mengde.
32 Han hyller sine hender i lys
og lar lynet fare mot sitt mål.
33 Tordenen melder om hans komme,
selv feet varsler når han drar fram.
1 Ja, dette får hjertet til å skjelve,
det hopper i mitt bryst.
2 Lytt til braket av hans røst,
hør hvor det drønner fra hans munn!
3 Han lar lynet fare under hele himmelen,
han sender det til jordens ender.
4 Etterpå ruller tordenen,
det er hans mektige røst som runger.
Han sparer ikke på lyn
når hans stemme høres.
5 Gud gjør under når røsten runger,
han gjør storverk som vi ikke fatter.
22 Det kommer et gyllent skjær fra nord,
en skremmende lysglans omgir Gud.
1 Da svarte Herren Job ut av stormen:
22 Har du vært der snøen kommer fra,
har du sett lagrene av hagl?
23 Jeg holder dem tilbake til trengselstiden,
til det kommer en dag med krig og kamp.
1 Da svarte Herren Job ut av stormen:
4 Herren er i sitt hellige tempel,
i himmelen har Herren sin trone.
Hans øyne skuer utover,
han prøver menneskene med sitt blikk.
6 Over de onde lar han det regne
glødende kull og svovel;
glohet vind er den lodd de får.
2 Herren skuer fra himmelen
ned på menneskene.
Han vil se om det finnes noen forstandige,
noen som søker Gud.
7 Da kalte jeg på Herren i min nød
og ropte til min Gud.
Han hørte min røst fra sitt tempel,
til hans øre nådde mitt rop.
8 Da skalv og skaket jorden,
fjellenes grunnvoller ristet,
de skalv fordi han var harm.
9 Røk steg opp fra hans nese,
fortærende ild fra hans munn;
gnister og glør fór ut av ham.
10 Han senket himmelen og steg ned
med svarte skyer under sine føtter.
11 Båret av kjeruber fløy han,
fór fram på vindens vinger.
12 Han gjorde mørket til sitt skjul,
og rundt seg hadde han som et telt
svarte, regntunge skyer.
13 Fra stråleglansen foran ham
brøt hagl og glødende kull
fram gjennom skyene.
14 Herren tordnet i himmelen,
Den Høyeste lot røsten lyde
– gjennom hagl og glødende kull.
15 Han skjøt sine piler og spredte mine fiender,
med lyn i mengde skremte han dem.
16 Havbunnens renner kom til syne,
jordens grunnvoller viste seg
da du truet, Herre,
ja, pustet og fnyste av vrede.
8 Herre, jeg elsker huset du bor i,
stedet hvor din herlighet har sin bolig.
5 På den onde dagen
gjemmer han meg i sin hytte.
Han skjuler meg i sitt skjermende telt
og tar meg opp på klippen.
3 Herrens røst lyder over vannet,
ærens Gud lar tordenen drønne,
Herren over det veldige hav.
4 Herrens røst lyder med velde,
Herrens røst er herlig.
7 Herrens røst sprer flammende ild; 8 hans røst får ødemarken til å skjelve,
han lar Kadesj-ørkenen skjelve.
9 Herrens røst får hindene til å kalve,
den gjør skogene snaue.
13 Fra himmelen skuer Herren ned
og ser hvert eneste menneske.
14 Fra sin tronstol holder han øye
med alle som bor på jorden,
8 Herre, hvor dyrebar din miskunn er!
I skyggen av dine vinger, Gud,
søker menneskebarna ly.
5 En elv med flere grener skaper glede i Guds by,
der Den Høyeste har sin hellige bolig.
6 Den kan ikke rokkes, for Gud er til stede;
Gud hjelper den når morgenen gryr.
7 Folkeslag bruste, riker vaklet,
hans røst runget, og jorden skalv.
8 Herren, Allhærs Gud, er med oss,
Jakobs Gud er vår faste borg.
2 Gud stråler fram fra Sion,
skjønnhetens krone.
3 Vår Gud kommer, han tier ikke.
Foran ham går en fortærende ild,
omkring ham stormer det sterkt.
8 Da skyter Gud en pil imot dem,
plutselig blir de truffet.
8 Da du drog ut, Gud, foran ditt folk,
og skred fram gjennom ørkenen,
9 dryppet det fra himmelen, og jorden skalv
for Gud på Sinai,
for Herren, Israels Gud.
18 Guds vogner er ti tusen ganger tusen;
i hellighet kom Herren fra Sinai.
33 Jordens kongeriker, syng for Gud,
syng og spill for Herren,
34 han som farer over himmelen, den eldgamle himmel.
Hør, han løfter røsten, en veldig røst!
36 Gud er fryktinngytende
i sin helligdom.
17 Vannmassene fikk se deg, Gud;
vannet så deg og skalv,
ja, havdypet skalv av skrekk.
18 Regnet strømmet fra skyene,
tordenen drønnet fra skydekt himmel,
og dine lyn fór av sted som piler.
19 Din torden rullet som vognhjul,
lynene lyste opp jordens krets;
jorden ristet og skalv.
20 Din vei gikk gjennom sjøen,
din sti gjennom veldig vann;
men ingen kjente dine fotspor.
21 Da Herren hørte det, ble han harm.
En ild brøt ut mot Jakob,
Guds vrede flammet mot Israel,
22 fordi de ikke trodde på Gud
og ikke stolte på hans frelse.
23 Så gav han befaling til skyene
og åpnet himmelens dører;
24 han lot det regne manna til føde for dem,
gav dem korn fra himmelen.
25 Englebrød fikk mennesker spise,
Gud sendte dem mat så de ble mette.
67 Han forkastet Josefs telt
og valgte ikke Efraims stamme.
68 Men Juda-stammen valgte han ut
og Sion-fjellet som han elsker.
69 Han bygde sin helligdom himmelhøy,
lik jorden som han grunnla for alltid.
1 Herren er konge! Jorden skal juble,
kyster og øyer skal glede seg.
2 Sky og skodde er omkring ham,
rett og rettferd er hans trones grunnvoll.
3 Ild går foran ham,
den fortærer hans fiender rundt omkring.
4 Hans lynglimt lyser opp jordens krets,
jorden ser det og skjelver.
5 Fjellene smelter som voks for Herren,
for ham som er herre over hele jorden.
6 Himmelen forkynner hans rettferd,
alle folkene ser hans herlighet.
6 Moses og Aron var blant hans prester,
Samuel blant dem som påkalte hans navn.
De ropte til Herren, og han svarte;
7 i en skystøtte talte han til dem.
De holdt hans påbud og loven han gav dem.
20 For Herren ser ned fra sin hellige høysal,
fra himmelen skuer han ned på jorden.
1 Lov Herren, min sjel!
Stor er du, Herre, min Gud!
I høyhet og herlighet har du kledd deg,
2 lyset er kappen du hyller deg i.
Du har spent himmelen ut som en teltduk
3 og tømret din høysal over vannet.
Du gjør skyene til din vogn
og farer fram på vindens vinger.
24 Gud lot sitt folk bli meget fruktbart
og gjorde det sterkere enn fiendene.
25 Han forandret deres sinn, så de hatet hans folk
og fór med svik mot hans tjenere.
39 Han bredte ut en sky til vern
og en ild til å lyse om natten.
Herren sier til min herre:
«Sett deg ved min høyre hånd
til jeg får lagt dine fiender
som skammel for dine føtter!»
2 Fra Sion rekker Herren ut
din mektige kongestav.
Du skal herske blant dine fiender!
5 Herre, senk din himmel og stig ned,
rør ved fjellene, så det ryker av dem!
6 La lynene blinke, så fiendene splittes!
Skyt dine piler, så de blir skremt!
4 Når Herren har vasket bort
urenheten hos Sions døtre
og skylt Jerusalems blodskyld vekk
med dommens og renselsens ånd,
5 da skal han skape en røksky om dagen
og en lysende, luende ild om natten
over hele Sion-fjellet
og over møteplassene der.
For over alt herlig skal det være et dekke,
6 et tak som skygger for heten om dagen
og gir ly og skjul mot uvær og regn.
6 Da fløy en av serafene bort til meg. I hånden hadde han en glo, som han hadde tatt med en tang fra alteret. 7 Med den rørte han ved min munn og sa:
«Se, denne har rørt ved dine lepper.
Din skyld er tatt bort, din synd er sonet.»
33 Se, Herren, Allhærs Gud,
hogger grenene av med uhyggelig kraft.
Høyvokste trær blir felt,
stolte stammer blir lagt i bakken.
13 Derfor skaker jeg himmelen,
og jorden skjelver og skifter plass.
For Herren, Allhærs Gud, er harm
den dagen hans vrede flammer opp.
4 For så har Herren sagt til meg:
Fra min bolig skuer jeg rolig ned,
som når heten dirrer i solskinnet,
eller tåkedisen ligger en høstdag.
Se, Herren farer på lette sky
og kommer til Egypt.
11 Herre, din hånd er løftet,
men det er ingen som ser det.
La dem skamme seg når de får se
din brennende iver for folket.
La ild fortære dine motstandere!
8 Du gikk i rette med folket
da du skremte det opp og jaget det bort.
Herren støtte det fra seg med sin sterke pust
den dagen det stormet fra øst.
5 Men så skal flokken av dine fiender
bli som fint støv
og mengden av voldsmenn som fykende agner.
Brått, i et eneste øyeblikk,
6 kommer straffen fra Herren, Allhærs Gud,
med bulder og brak og veldig drønn,
med vindkast, storm og fortærende ild.
7 Som en drøm, som et syn om natten,
blir de borte, alle de folkeslag
som kjemper mot Ariel,
som angriper byen og borgen
og fører trengsel over den.
27 Se, Herren kommer langt bortefra
med brennende vrede, i all sin velde.
Hans lepper dirrer av harme,
hans tunge er som fortærende ild.
28 Hans pust er lik en flommende elv
som rekker helt opp til halsen.
Han legger på folkeslagene
et åk som tyner dem,
og lar folkene få i munnen
et bissel som leder dem vill.
30 Sin mektige røst lar Herren runge,
han viser hvordan hans arm slår ned
med brennende vrede og fortærende ild,
med storm og styrtregn og kraftig hagl.
33 Et ildsted er alt gjort i stand,
det er bestemt for kongen.
Bålet er gjort både høyt og vidt,
der er ild og ved i mengde.
Som en svovelstrøm skal Herrens ånde
sette det i brann.
5 Som fuglene brer ut sine vinger,
slik skal Herren, Allhærs Gud,
verne om Jerusalem.
14 På Sion blir synderne slått av redsel,
de gudløse gripes av angst:
«Hvem av oss kan holde seg
nær den fortærende ild,
hvem kan bo ved de evige flammer?»
1 Å, om du ville kløve himmelen
og stige ned så fjellene skalv for deg,
som når ild setter tørre kvister i brann,
og ilden får vannet til å koke.
Da skulle dine fiender få kjenne ditt navn
og folkeslag skjelve for ditt åsyn,
2 når du gjorde under som ingen ventet,
og steg ned så fjellene skalv for deg.
15 For se, Herren kommer som en ild,
hans vogner som en virvelvind.
Han slipper sin vrede løs som en brann,
sine trusselord som flammer.
16 For Herren skal holde dom med ild,
med sitt sverd skal han ramme hvert menneske;
mange er de som Herren feller.
2 Så sier Herren:
Venn dere ikke til å gjøre som andre folk
og frykt ikke tegn på himmelen,
selv om andre folk frykter dem.
29 Mitt ord, er ikke det som en ild,
lik en slegge som knuser fjell? sier Herren.
Herren skal tordne fra det høye,
la røsten runge fra sin hellige bolig.
Han tordner over sin beitemark,
roper lik folk som tråkker druer,
til alle som bor på jorden,
31 og lyden når helt til jordens ende.
40 Ja, så sier Herren:
Fienden kommer flygende som en ørn
og spiler vingene ut over Moab.
45 I skyggen av Hesjbon
står flyktninger som er uten kraft,
men en ild går ut fra Hesjbon,
en flamme fra Sihons by.
Den skal fortære Moabs tinning
og skallen på dem som gjør bråk.
22 Se, fienden stiger og flyr som en ørn,
den spiler vingene ut over Bosra.
Den dagen skal Edoms krigere
være til mote som en kvinne i barnsnød.
27 Jeg tenner ild mot muren rundt Damaskus,
den skal fortære Benhadads borger.
25 Herren har åpnet sitt lager
og tatt fram sin harmes våpen;
for Herren Gud, Allhærs Gud,
har et verk å gjøre i kaldeernes land.
1 Så sier Herren:
Jeg reiser
en ødeleggende storm
mot Babylon og dem som bor i Leb-Kamai.
16 Når han tordner, bruser vannet i himmelen,
han lar skyer stige opp fra jordens ende,
han lar lynene blinke og regnet falle
og sender vinden fra dens opplagsrom.
20 Du er min hammer, mitt stridsvåpen.
Med deg knuser jeg folkeslag
og ødelegger kongeriker.
21 Med deg knuser jeg hest og rytter,
knuser vogn og kjørekar.
22 Med deg knuser jeg mann og kvinne,
knuser gammel og ung,
knuser gutt og pike.
23 Med deg knuser jeg gjeter og buskap,
knuser bonden og hans okser,
knuser stattholdere og styresmenn.
53 Om Babel stiger opp til himmelen
og gjør sin høyborg utilgjengelig,
skal jeg sende folk som herjer den,
lyder ordet fra Herren.
13 Herren sendte ild fra det høye,
den gikk meg gjennom marg og ben.
3 I brennende vrede hogg han av
hvert horn i Israel.
Da fienden rykket fram,
trakk han sin høyre hånd tilbake.
I Jakob tente han en ild
som flammet opp
og fortærte rundt omkring.
4 Som en fiende spente han buen
og løftet sin høyre hånd.
Som en motstander drepte han
alt det vi frydet oss over å se.
Over Sion-datterens telt
øste han sin harme ut som ild.
44 Du omgav deg med skyer,
så ingen bønn nådde fram.
11 Herren gav sin harme fritt løp
og utøste sin brennende vrede.
På Sion tente han en ild
som fortærte alt til grunnen.
19 De som forfulgte oss, var raskere
enn ørner i flukt under himmelen.
Over fjellene jaget de oss,
i ødemarken lurte de på oss.
4 Jeg hadde et syn. Se, et stormvær kom fra nord. Det var en stor sky med flammende ild. Det strålte og skinte omkring den, og inne i ilden blinket det som av skinnende metall. 5 Midt i ilden viste det seg likesom fire skikkelser, som så slik ut: De hadde utseende som mennesker, 6 men hver av dem hadde fire ansikter og fire vinger. 7 Bena deres var rette, føttene lignet kalveklover, og de strålte som skinnende bronse. 8 Skikkelsene hadde menneskehender under vingene på alle fire sider, og alle holdt ansiktene og vingene slik: 9 De rørte ved hverandre med vingene. De snudde seg ikke når de gikk, men hver av dem gikk rett fram. 10 Slik så ansiktene deres ut: De hadde menneskeansikt foran, og alle fire hadde løveansikt på høyre side, okseansikt på venstre side og ørneansikt bak. 11 Det øverste vingeparet var utspent slik at den ene skikkelsen rørte ved den andre, og med de to andre vingene dekket de kroppen. 12 Hver av dem gikk rett fram. De gikk dit ånden ville, og snudde seg ikke mens de gikk.
13 Skikkelsene så ut som brennende kull og som fakler. Ilden beveget seg fram og tilbake mellom skikkelsene. Det strålte av den, og det gikk lyn ut fra den. 14 Skikkelsene fór fram og tilbake og var som lyn å se til.
15 Mens jeg så på skikkelsene, se, da var det et hjul på jorden ved siden av alle fire. 16 Hjulene så ut som om de var laget av noe som lignet krysolitt, og alle fire var likedan å se til. Det så ut som om de var laget slik at det ene hjulet var inni det andre. 17 De gikk til alle fire sider, og de snudde seg ikke når de gikk. 18 Hjulringene var høye og skremmende, og det var fullt av øyne rundt om på alle fire hjulene. 19 Når skikkelsene gikk, gikk hjulene ved siden av dem, og når skikkelsene løftet seg fra jorden, løftet hjulene seg også. 20 De gikk nettopp dit hvor ånden ville. Og hjulene løftet seg sammen med dem; for skikkelsenes ånd var i hjulene. 21 De gikk når skikkelsene gikk, og stanset når de stanset. Og når de løftet seg fra jorden, løftet hjulene seg sammen med dem; for skikkelsenes ånd var i hjulene.
22 Over hodene på skikkelsene var det noe som lignet en hvelving. Det var som krystall, skremmende å se til, utspent høyt over hodene på dem. 23 Under hvelvingen rettet vingene seg ut så de berørte hverandre. Hver skikkelse hadde også to vinger som dekket kroppen. 24 Når de gikk, hørte jeg lyden av vingene deres. Det var som duren av store vannmasser, som røsten av Den Allmektige, som støyen fra en leir. Men når de stanset, senket de vingene. 25 Det lød et drønn over hvelvingen som var over hodet på dem. Men når de stanset, senket de vingene.
26 Høyt oppe over denne hvelvingen var det noe som lignet safirstein. Det hadde form som en tronstol, og på det som hadde form som en tronstol, satt det en skikkelse; den var som et menneske å se til. 27 Fra det som syntes å være hoftene på den, og oppover, så jeg noe som lignet skinnende metall, likesom ild med en ring omkring. Fra det som syntes å være hoftene, og nedover, så jeg noe som lignet ild, omgitt av en strålende glans. 28 Synet av glansen omkring var som synet av regnbuen når den viser seg i skyen en regnværsdag. Slik var synet av Herrens herlighet. Da jeg så det, falt jeg ned med ansiktet mot jorden. Og jeg hørte røsten av en som talte.
12 Da kom ånden og løftet meg opp, og bak meg hørte jeg en kraftig rungende røst: «Herrens herlighet være lovet fra hans bolig!» 13 Jeg hørte lyden av skikkelsenes vinger når de berørte hverandre, lyden av hjulene ved siden av dem og et kraftig drønn.
14 Ånden løftet meg opp og tok meg med, og jeg fór av sted, bitter og opprørt i mitt sinn, og Herrens hånd var over meg med styrke. 15 Jeg kom til de bortførte i Tel-Aviv, de som bodde ved Kebar-elven. Og der satt jeg hos dem i sju dager, helt lamslått.
23 Jeg stod opp og gikk ned i dalen. Og der stod Herrens herlighet, slik jeg så den ved Kebar-elven. Jeg kastet meg ned med ansiktet mot jorden.
1 I det sjette året, den femte dagen i den sjette måneden, hendte det at Herrens hånd kom over meg mens jeg satt i huset mitt, og jødenes eldste satt foran meg. 2 Da fikk jeg se en skikkelse som lignet en mann. Nedover fra hoftene så den ut som ild, og fra hoftene og oppover var det likesom en glans, som skinnende metall å se til. 3 Han rakte ut noe som lignet en hånd, og tok tak i hårluggen min. Ånden løftet meg opp mellom jord og himmel, og i syner fra Gud tok den meg med til Jerusalem, til porten i nord som fører inn i den indre tempelgård. Der stod det et gudebilde som vakte Guds brennende harme.
4 Og se, der var Israels Guds herlighet, slik som jeg hadde sett den i dalen.
1 Nå hørte jeg at han ropte med høy røst: «Kom hit og la byen få sin straff! Enhver må ha sitt ødeleggelsesvåpen i hånden.» 2 Og se, fra den øvre porten, den som vender mot nord, kom seks mann, hver med sitt ødeleggelsesvåpen i hånden. Og blant dem var det én mann som var kledd i lin og hadde skrivesaker hengende i beltet. De kom og stilte seg ved siden av bronsealteret.
3 Da løftet Israels Guds herlighet seg opp fra kjerubene, som den hadde vært over, og flyttet seg til terskelen i templet.
1 Med ett fikk jeg se at det var noe som lignet en safirsten på hvelvingen over kjerubenes hoder; noe som lignet en tronstol var synlig over dem. 2 Da sa Herren til mannen som var kledd i lin: «Gå inn i hjulverket under kjerubene! Ta hendene fulle av glørne som ligger mellom kjerubene, og strø dem ut over byen!» Og han gikk inn mens jeg så på. 3 Kjerubene stod på sørsiden av templet da mannen gikk inn, og skyen fylte den indre forgården.
4 Da løftet Herrens herlighet seg fra kjerubene og flyttet seg til terskelen i templet. Skyen fylte huset, og glansen av Herrens herlighet fylte forgården. 5 Suset av kjerubenes vinger hørtes helt ut i den ytre forgård, likesom røsten av Gud Den Allmektige når han taler. 6 Da mannen som var kledd i lin, ble bedt om å hente ild under hjulverket mellom kjerubene, gikk han inn og stilte seg ved siden av det ene hjulet. 7 En kjerub rakte hånden ut mot ilden som var mellom kjerubene, tok opp noe av den og la i hendene til mannen med linklærne. Han tok ilden og gikk ut. 8 Under vingene på kjerubene kunne en se noe som lignet en menneskehånd.
9 Så fikk jeg se at det var fire hjul ved siden av kjerubene, ett ved hver kjerub; og hjulene så ut som krysolitt. 10 Alle fire var like å se til, og det var som om det ene hjulet var inni det andre. 11 De gikk til alle fire sider, og de snudde seg ikke når de gikk. De fulgte etter det forreste i den retning det vendte seg, og snudde seg ikke når de gikk.
12 Over hele kroppen til skikkelsene, på ryggen, hendene og vingene, og likedan på de fire hjulene, var det fullt av øyne rundt omkring. 13 Jeg hørte at hjulene ble kalt hjulverk. 14 Hver av skikkelsene hadde fire ansikter. Det første var et kjerubansikt, det andre et menneskeansikt, det tredje et løveansikt og det fjerde et ørneansikt. 15 Kjerubene løftet seg. Det var de skikkelsene som jeg hadde sett ved Kebar-elven. 16 Når kjerubene gikk, gikk også hjulene; og når kjerubene løftet vingene for å heve seg opp fra jorden, skilte ikke hjulene seg fra dem. 17 Når kjerubene stanset, stanset også hjulene; og når kjerubene løftet seg, løftet de seg med dem. For skikkelsenes ånd var i hjulene.
18 Nå flyttet Herrens herlighet seg fra terskelen i templet og stilte seg over kjerubene. 19 Jeg så hvordan kjerubene løftet vingene og hevet seg opp fra jorden, og når de steg, fulgte hjulene med. De stanset ved inngangen til østporten i Herrens hus, og der oppe over dem var Israels Guds herlighet. 20 Det var de samme skikkelsene som jeg hadde sett under Israels Gud ved Kebar-elven, og jeg skjønte at det var kjeruber. 21 Hver av dem hadde fire ansikter og fire vinger, og under vingene var det noe som lignet menneskehender. 22 Ansiktene deres lignet de ansiktene jeg hadde sett ved Kebar-elven; de så likedan ut. Hver av kjerubene gikk rett fram.
1 Nå løftet ånden meg opp og førte meg til østporten i Herrens hus, den som vender mot øst.
5 Da kom Herrens Ånd over meg og bød at jeg skulle si: Så sier Herren: Slik taler dere, Israels ætt, og jeg kjenner de tanker som stiger opp i dere.
22 Da løftet kjerubene sine vinger, og hjulene fulgte med. Høyt oppe over dem tronet Israels Guds herlighet. 23 Nå steg Herrens herlighet opp fra byen og stanset på det fjellet som ligger øst for den. 24 Ånden løftet meg opp og tok meg med til de bortførte i Kaldea.
6 Derfor sier Herren Gud: Som jeg gjør med vintreet blant trærne i skogen når jeg bruker det til brensel, slik gjør jeg med innbyggerne i Jerusalem, 7 når jeg vender meg mot dem. De har sluppet fra ilden, men ilden skal fortære dem. Og da, når jeg vender meg mot dem, skal dere sanne at jeg er Herren. 8 Jeg gjør landet til en ørken fordi de har vært troløse, lyder ordet fra Herren Gud.
15 De skal miste motet, og mange skal falle;
ved alle deres porter
setter jeg sverdet som hogger ned.
Å ve, det er laget for å lyne,
kvesset blankt for å slakte.
16 Vær kvass og hogg
til høyre og til venstre,
dit hvor eggen din er vendt.
17 Da skal også jeg slå hendene sammen
og stille min harme.
Det er jeg, Herren, som har talt.
18 Med all din skyld og din urett i handel
vanhelliget du dine helligdommer.
Så sendte jeg ild imot deg,
og den gjorde ende på deg.
Jeg lot deg bli til aske på jorden
for øynene på alle som så deg.
21 Da kaller jeg sverd imot ham på alle mine fjell, sier Herren Gud. Den ene skal vende sverdet mot den andre. 22 Jeg straffer ham med pest og blodsutgytelse. Jeg sender høljende regn og haglsteiner; ild og svovel lar jeg regne over ham og hans fylkinger og over alle folkene som er med ham. 23 Slik åpenbarer jeg min storhet og hellighet og gir meg til kjenne for øynene på mange folkeslag. Da skal de sanne at jeg er Herren.
6 Jeg sender ild mot Magog og mot dem som bor trygt på øyene. De skal få sanne at jeg er Herren.
2 Og se, der kom Israels Guds herlighet fra øst. Lyden av den var som duren av store vannmasser, og jorden lyste av hans herlighet. 3 Det synet jeg fikk se, lignet det synet jeg hadde da han kom for å ødelegge byen, og det jeg hadde ved Kebar-elven. Da kastet jeg meg ned med ansiktet mot jorden. 4 Og Herrens herlighet drog inn i templet gjennom den porten som vender mot øst.
5 Da løftet ånden meg opp og førte meg til den indre forgård. Og se, Herrens herlighet fylte huset!
4 Så førte han meg gjennom nordporten til plassen foran templet. Og der fikk jeg se at Herrens herlighet fylte templet. Da kastet jeg meg ned med ansiktet mot jorden.
17 Gud gav disse fire guttene kunnskap og forstand på allslags skrift og visdom. Og Daniel skjønte seg på alle slags syner og drømmer.
29 Da du lå på ditt leie, konge, steg det tanker opp i deg om det som skal hende i fremtiden. Han som åpenbarer hemmeligheter, fortalte deg det som skal skje.
20 Mens jeg ennå talte og bad og bekjente min egen og mitt folk Israels synd og bar fram for Herren min Gud en inderlig bønn for min Guds hellige fjell, 21 ja, mens jeg ennå holdt på å be, kom Gabriel, den mannen jeg tidligere hadde sett i synet, og fløy helt bort til meg. Det var ved tiden for kveldsofferet.
2 Han vekker oss til liv etter to dager,
den tredje dagen reiser han oss opp,
så vi kan leve for hans ansikt.
3 Jeg lar jærtegn vise seg
på himmelen og på jorden:
blod og ild og røksøyler.
4 Solen forvandles, den formørkes,
og månen blir som blod
før Herrens dag kommer, den store og skremmende.
21 Herren skal tordne fra Sion,
la røsten runge fra Jerusalem,
himmel og jord skal skjelve.
2 Han sa:
Herren skal tordne fra Sion,
la røsten runge fra Jerusalem.
7 Jeg vil sende ild mot muren rundt Gasa,
den skal fortære borgene i byen.
10 Jeg vil sende ild mot muren rundt Tyrus,
den skal fortære borgene i byen.
12 Jeg vil sende ild mot Teman,
den skal fortære borgene i Bosra.
14 Jeg vil tenne ild mot muren rundt Rabba,
den skal fortære borgene i byen,
mens hærrop lyder på stridens dag,
og stormen raser på uværsdagen.
5 Jeg vil sende ild mot Juda,
den skal fortære borgene i Jerusalem.
4 Dette syn lot Herren Gud meg se:
Herren Gud kalte ilden til strid.
Den slukte det store havdyp
og holdt på å ete opp landjorden.
5 Herren, Allhærs Gud,
rører jorden så den skjelver,
og alle som bor der, sørger,
ja, hele jorden stiger som Nilen
og synker som elven i Egypt.
6 Han som har bygd sin høysal i himmelen
og reist sin hvelving over jorden,
han som kaller på vannet i havet
og øser det ut over jorden
– Herren er hans navn.
4 Men Herren sendte en sterk storm over havet. Det blåste så hardt at skipet holdt på å bli knust. 5 Da ble sjømennene redde og ropte hver på sin gud, og for å lette skipet kastet de lasten som var om bord, på sjøen. Jona var gått ned i skipet og lå og sov fast. 6 Skipsføreren gikk da til ham og sa: «Hvordan kan du ligge og sove så godt? Stå opp og rop til din gud! Kanskje guden vil komme oss i hu, så vi ikke går under.»
...15 Så tok de Jona og kastet ham på sjøen. Da holdt havet opp å rase, 16 og folkene ble grepet av stor frykt for Herren. De ofret slaktoffer til Herren og gav løfter.
1 Herren sendte en stor fisk som slukte Jona; og han var i fiskens buk i tre dager og tre netter. 2 Jona bad til Herren sin Gud fra fiskens buk.
11 Da talte Herren til fisken, og den spydde Jona opp på land.
8 Da solen stod opp, sendte Gud en brennende østavind, og solen stakk Jona i hodet så han ble helt utmattet. Han ønsket seg døden og sa: «Jeg vil heller dø enn leve.»
Gjennom storm og uvær går hans vei,
skyer er støvet under hans fot.
5 Fjellene skjelver for ham,
haugene skaker og revner.
Jorden bever for ham,
verden og alle som bor der.
6 Hvem holder stand mot hans harme,
hvem holder ut hans brennende vrede?
Hans harme strømmer fram som ild,
og knausene styrter sammen for ham.
5 Gjennom gatene raser vognene fram,
over torgene farer de i susende fart.
De ser ut som fakler,
farer fram og tilbake som lyn.
Lynende sverd og blinkende spyd,
mengder av drepte, hauger av lik,
ingen ende på falne kropper
– en snubler over dem.
3 Gud kommer fra Teman,
Den Hellige fra Paran-fjellet.
Sela
Hans herlighet dekker himmelen,
jorden er full av hans pris.
4 Glansen fra ham er som lyset,
stråler går ut fra hans hånd.
Hans makt er skjult i dem.
6 Han skrider fram, og jorden rister,
folkeslag skjelver for hans blikk.
Gamle fjell slår sprekker,
eldgamle åser synker sammen.
Han går fram som i gammel tid.
8 Er du harm på elvene, Herre,
lar du din vrede ramme dem,
gjelder din harme havet,
når du farer fram på dine hester,
på dine seiersvogner?
11 Sol og måne blir i sin bolig;
de flykter for dine blinkende piler,
for glansen av ditt lynende spyd.
15 Med dine hester farer du over havet
der veldige brenninger bruser.
9 Selv skal jeg være en ildmur rundt byen,
lyder ordet fra Herren,
og midt i den vil jeg vise min herlighet.
1 Da jeg igjen løftet øynene, fikk jeg se en flygende bokrull. 2 Engelen spurte meg: «Hva ser du?» Jeg svarte: «Jeg ser en flygende bokrull som er tjue alen lang og ti alen bred.»
9 Jeg løftet øynene og fikk se to kvinner som kom fram. Vinden fylte vingene deres, for de var som storkevinger. De løftet efa-målet opp mellom himmel og jord.
14 Herren skal åpenbare seg over dem,
hans pil skal fare ut som et lyn.
Herren Gud skal la hornet gjalle
og fare fram i storm fra sør.
4 På den dagen, lyder ordet fra Herren, vil jeg slå alle hester med forvirring og rytterne med vanvidd.
3 Herren selv skal dra ut og stride mot disse folkene som på stridens dag, den dagen han gikk til kamp. 4 Den dagen skal han stå med føttene på Oljeberget, som ligger rett øst for Jerusalem.
