29 Midt på natten slo Herren i hjel alle førstefødte i Egypt, fra den eldste sønn av farao som satt på sin trone, til den eldste sønn av fangen i fengslet, og alle de førstefødte dyr i buskapen.
30 Da fór farao opp om natten, han og alle mennene hans og alle egypterne. Det lød et fælt skrik i Egypt; for det fantes ikke et hus hvor det ikke var noen død. 31 Mens det ennå var natt, sendte farao bud etter Moses og Aron og sa: «Gjør dere i stand og dra bort fra mitt land, både dere og israelittene! Gå av sted og hold den gudstjenesten som dere har talt om! 32 Ta med dere småfeet og storfeet deres, som dere har sagt, og dra bort! Be så om velsignelse for meg også!» 33 Egypterne skyndte på folket for å få dem ut av landet i en fart. «Ellers dør vi alle sammen,» sa de.
23 Dette sa Moses til israelittene, og de førte spotteren utenfor leiren og steinet ham. Israelittene gjorde som Herren hadde befalt Moses.
27 Folk gikk da bort fra plassen omkring boligen til Korah, Datan og Abiram. Datan og Abiram var kommet ut og stod ved teltåpningen sammen med sine koner og barn, både store og små. 28 Moses sa: «På denne måten skal dere få vite at det er Herren som har sendt meg for å gjøre alle disse gjerningene, og at jeg ikke gjør dem av meg selv: 29 Dersom disse dør på samme vis som andre mennesker, dersom de får samme lagnad som alle andre, da er det ikke Herren som har sendt meg. 30 Men hvis Herren gjør noe nytt og uhørt, hvis jorden åpner sitt gap og sluker dem og alle deres, så de går levende ned til dødsriket, da skal dere vite at disse menn har ringeaktet Herren.»
31 Ikke før var Moses ferdig med å tale, så revnet jorden under dem. 32 Den åpnet sitt gap og slukte både dem og deres boliger, alle som holdt med Korah, og all deres eiendom. 33 De og alle som hørte dem til, fór levende ned til dødsriket, og jorden skjulte dem. Slik ble de utryddet av menigheten. 34 Alle israelittene som stod omkring dem, flyktet da de hørte deres skrik. «Jorden kunne jo sluke oss òg,» sa de. 35 Så fór en ild ut fra Herren og fortærte de to hundre og femti menn som hadde ofret røkelse.
Og når de omringer deg i alle byene i hele landet Herren din Gud gir deg, 53 da skal du, i den trengsel og nød som fienden fører over deg, spise dine egne barn, kjøttet av dine sønner og døtre som Herren din Gud gir deg. 54 Selv den fineste og mest forvente mann blant dere vil da se skjevt til sin bror og til sin kone som han tar i favn, og til de barna han ennå har tilbake. 55 Han unner ingen noe kjøtt av sine barn som han spiser, fordi han ikke har annet igjen, i den trengsel og nød som fienden fører over deg i alle dine byer.
19 Men Herren slo ned noen av mennene i Bet-Sjemesj, fordi de hadde sett på Herrens paktkiste. Sytti mann av dem slo han ned. Folket sørget fordi han hadde voldt så stort mannefall blant dem.
15 Så lot Herren en pest komme over Israel fra morgenen og til den tiden han hadde fastsatt. Det døde sytti tusen mann av folket, fra Dan til Be’er-Sjeba.
15 Den som blir funnet, skal gjennombores,
og den som blir grepet, skal falle for sverd.
16 Deres småbarn skal knuses mens de ser på,
deres hus skal plyndres og kvinnene voldtas.
7 Jeg kullkaster Judas og Jerusalems planer på dette sted. Jeg lar dem falle for sverd like for øynene på deres fiender, ved dem som står dem etter livet. Så gir jeg likene av dem til føde for fuglene under himmelen og dyrene på marken. 8 Jeg gjør denne byen til skremsel og spott. Alle som går forbi, skal grøsse og spotte når de ser alle sårene den har fått. 9 Jeg lar dem spise kjøttet av sine egne sønner og døtre, og den ene skal spise kjøttet av den andre i den trengsel og nød som deres fiender og de som står dem etter livet, fører over dem.
19 Derfor sier Herren Gud: Fordi dere alle er blitt som slagg, vil jeg samle dere i Jerusalem. 20 Likesom en samler sølv, kobber, jern, bly og tinn i en smelteovn og så tenner opp ild for å smelte dem, slik vil jeg i min vrede og harme samle dere, legge dere i ovnen og smelte dere. 21 Når jeg samler dere og lar min vredes ild flamme mot dere, skal dere smelte i den. 22 Som sølvet smeltes i ovnen, slik skal også dere smeltes. Da skal dere få sanne at jeg, Herren, har latt min vrede gå ut over dere.
1 Samaria skal bøte,
fordi folket i byen var trassig mot sin Gud.
De skal falle for sverd,
deres småbarn skal bli knust,
og deres svangre kvinner skal skjæres opp.
12 Da sa mennene til Lot: «Har du ellers noen her, enten svigersønner, sønner eller døtre eller andre som hører deg til i byen, så skal du ta dem med deg bort herfra. 13 For nå skal vi ødelegge dette stedet, fordi et stort klagerop over folket er nådd opp til Herren. Han har sendt oss for å ødelegge byen.»
...
24 Da lot Herren svovel og ild regne over Sodoma og Gomorra ned fra Herren, fra himmelen. 25 Han ødela disse byene og hele sletten, alle som bodde i byene, og alt som grodde på marken. 26 Men Lots kone så seg tilbake. Da ble hun til en saltstøtte.
27 Tidlig om morgenen gikk Abraham til det stedet hvor han hadde stått for Herrens åsyn. 28 Da han så ut over Sodoma og Gomorra og hele slettelandet, fikk han se at røk veltet opp fra landet, som røken fra en smelteovn.
1 Så drog Abraham videre til Negev og slo seg ned mellom Kadesj og Sjur. Siden oppholdt han seg i Gerar. 2 Om sin kone, Sara, sa han: «Hun er min søster.» Da sendte Abimelek, kongen i Gerar, folk av sted og hentet Sara. 3 Men om natten kom Gud til Abimelek i en drøm og sa til ham: «Nå skal du dø, fordi du har tatt denne kvinnen; for hun er en annen manns hustru.»
...
7 La nå mannen få sin hustru tilbake, for han er en profet; og han vil gå i forbønn for deg, så du får leve. Men gir du henne ikke tilbake, skal du vite at du må dø, både du og alle dine.»
2 Sikem, sønn av hevitten Hamor, høvdingen der i landet, fikk se Dina. Han tok henne og lå med henne og krenket henne.
...
25 Men den tredje dagen, mens de ennå var syke, tok de to Jakobs-sønnene Simeon og Levi, Dinas brødre, hvert sitt sverd, trengte seg uhindret inn i byen og slo alle mannfolk i hjel. 26 De drepte også Hamor og Sikem, sønnen hans, med sverd. Så tok de Dina ut av Sikems hus og drog bort. 27 Siden kom Jakobs sønner over de falne og plyndret byen, fordi de hadde krenket deres søster. 28 De tok deres småfe og storfe og esler, både det som var i byen og det som var ute på marken. 29 Alt deres gods og alle deres kvinner og barn førte de bort som bytte; alt som var i husene, ranet de.
...
1Mos 35,5
5 Så brøt de opp, og en redsel fra Gud kom over byene der omkring, så ingen forfulgte Jakobs sønner.
6 Juda tok en kone til Er, sin eldste sønn. Hun hette Tamar. 7 Men Er, Judas eldste sønn, gjorde det som var ondt i Herrens øyne, og Herren lot ham dø.
11 En tid etter, da Moses var blitt voksen, gikk han en gang ut til frendene sine og så hvordan de trellet og slet. Der fikk han se en egypter som slo en hebreer, en av frendene hans. 12 Moses så seg om til alle kanter, og da han ikke fikk øye på noen, slo han egypteren i hjel og gravde ham ned i sanden.
1 Herren sa til Moses: «Gå til farao og si til ham: Så sier Herren, hebreernes Gud: La mitt folk fare, så de kan tjene meg! 2 For nekter du å la dem fare, og holder du på dem enda lenger, 3 skal Herrens hånd ramme husdyrene dine ute på marken, både hestene, eslene og kamelene og storfeet og småfeet, så de blir angrepet av en forferdelig pest. 4 Men Herren vil gjøre forskjell på israelittenes husdyr og egypternes husdyr; ingen skal dø av alle de dyr som tilhører israelittene. 5 Herren har fastsatt tiden: I morgen skal Herren la dette skje i landet.»
6 Dagen etter gjorde Herren som han hadde sagt. Da døde alle egypternes husdyr, men hos israelittene døde ikke et dyr. 7 Da farao sendte bud, fikk han vite at ikke ett av israelittenes dyr var døde. Men farao gjorde seg hard og lot ikke folket fare.
8 Herren sa til Moses og Aron: «Ta hendene fulle av sot fra ovnen, og Moses skal kaste det opp i været så farao ser på! 9 Da skal det bli til støv over hele Egypt, og støvet skal sette verkebyller som bryter ut med blemmer på folk og fe i hele Egypt.» 10 De tok sot fra ovnen og gikk fram for farao, og Moses kastet det opp i været. Da kom det verkebyller både på folk og fe. 11 Spåmennene var ikke i stand til å møte Moses på grunn av byllene. For det kom byller på spåmennene som på alle andre egyptere. 12 Men Herren forherdet farao, så han ikke hørte på dem. Det gikk som Herren hadde sagt til Moses.
13 Herren sa til Moses: «I morgen tidlig skal du gå fram for farao og si til ham: Så sier Herren, hebreernes Gud: La mitt folk fare, så de kan tjene meg! 14 For denne gang vil jeg sende alle mine plager over deg og dine menn og ditt folk, så du kan skjønne at ingen er som jeg på hele jorden. 15 Jeg kunne allerede ha rakt ut hånden og slått deg og ditt folk med pest, så dere var blitt utryddet fra jorden. 16 Men jeg har likevel holdt deg oppe for å vise deg min makt, og for at mitt navn skal bli forkynt over hele jorden.
17 Ennå står du imot mitt folk og lar det ikke fare. 18 Derfor vil jeg i morgen på denne tid sende et forferdelig haglvær, som det aldri har vært maken til i Egypt fra den dag landet ble skapt og til nå. 19 Send nå folk av sted og berg din buskap og alt det du har på marken! Haglet skal falle på alt som er ute på marken, alt som ikke har kommet seg i hus, enten det er folk eller fe, og de skal dø.» 20 De av faraos tjenere som fryktet Herrens ord, berget da sitt folk og sin buskap i hus. 21 Men de som ikke brydde seg om Herrens ord, lot folk og buskap bli ute på marken.
22 Herren sa til Moses: «Rekk hånden opp mot himmelen, så skal det falle hagl i hele Egypt, både over folk og fe og over hver plante som vokser i Egypt!» 23 Moses rakte staven sin opp mot himmelen. Da sendte Herren torden og hagl, og lyn fór ned mot jorden. Herren lot det hagle over Egypt. 24 Haglet falt, og lynene blinket i haglskurene. Aldri hadde det vært slikt uvær i hele Egypt etter at folk bosatte seg der. 25 Haglet slo ned alt som var ute på marken i hele Egypt, både folk og fe. Det knekte hver plante og knuste hvert tre på marken. 26 Bare i Gosen, hvor israelittene bodde, falt det ikke hagl.
1 Herren sa til Moses: «Gå til farao! Det er jeg som har forherdet ham og hans menn, for at jeg kan gjøre disse tegn blant dem. 2 Så kan du fortelle din sønn og din sønnesønn hva jeg har gjort mot egypterne, og hvilke tegn jeg har gjort iblant dem, og dere skal skjønne at jeg er Herren.»
12 Da sa Herren til Moses: «Rekk hånden ut over Egypt, så skal gresshoppene komme over landet og ete opp alt som vokser på marken, alt det haglet har spart.» 13 Moses rakte staven sin ut over Egypt, og Herren sendte en østavind over landet hele den dagen og hele natten. Da det ble morgen, kom østavinden med gresshoppene. 14 De drev inn over hele Egypt i store mengder og slo seg ned i hele landet. Aldri før hadde det vært en slik gresshoppesverm, og aldri mer skal det komme. 15 De dekket hele landet, så markene ble svarte. Og de åt opp alle plantene på marken og all frukten som var igjen på trærne etter haglværet. Det ble ikke noe grønt igjen, verken på trær eller planter i Egypt.
21 Herren sa til Moses: «Rekk hånden opp mot himmelen, så skal det komme mørke over Egypt, et mørke så tett at en kan ta på det!» 22 Moses rakte hånden opp mot himmelen. Da ble det stummende mørkt i hele Egypt i tre dager. 23 Den ene kunne ikke se den andre, og i tre dager var det ingen som torde flytte seg fra sin plass. Men overalt der israelittene bodde, var det lyst.
27 Men Herren forherdet farao, så han ikke ville la dem fare.
4 Moses sa: «Så sier Herren: Ved midnattstid vil jeg gå gjennom Egypt. 5 Da skal alle førstefødte i Egypt dø, fra den eldste sønn av farao som sitter på sin trone, til den eldste sønn av trellkvinnen som står bak kvernen, og alle de førstefødte dyr i buskapen. 6 Det skal lyde et høyt skrik i hele Egypt, som det ikke har vært maken til før og heller ikke skal bli det siden. 7 Men ikke en hund skal gjø mot noen av israelittene, verken mot mennesker eller dyr. Slik skal dere skjønne at Herren gjør forskjell på egypterne og israelittene. 8 Da skal alle dine menn komme ned til meg og bøye seg for meg og si: Dra ut, både du og hele det folk som følger deg! Og så skal jeg dra herfra.» Dermed gikk han bort fra farao i brennende harme.
9 Herren sa til Moses: «Farao skal ikke høre på dere. Det skjer for at jeg skal gjøre mange under i Egypt.» 10 Moses og Aron gjorde alle disse underne for farao. Men Herren forherdet farao, og han lot ikke israelittene dra ut av landet.
12 For samme natt vil jeg gå gjennom Egypt og slå i hjel alle førstefødte i landet, både av folk og fe; og over alle gudene i Egypt vil jeg holde dom. Jeg er Herren. 13 Men blodet skal være det merke som viser hvilke hus dere er i. Når jeg ser blodet, vil jeg gå forbi. Ikke noe ødeleggende slag skal ramme dere når jeg slår Egypt. 14 Siden skal denne dagen være en minnedag for dere. Da skal dere holde helg og høytid for Herren. En evig ordning skal det være for dere å feire den i slekt etter slekt.
29 Midt på natten slo Herren i hjel alle førstefødte i Egypt, fra den eldste sønn av farao som satt på sin trone, til den eldste sønn av fangen i fengslet, og alle de førstefødte dyr i buskapen.
30 Da fór farao opp om natten, han og alle mennene hans og alle egypterne. Det lød et fælt skrik i Egypt; for det fantes ikke et hus hvor det ikke var noen død. 31 Mens det ennå var natt, sendte farao bud etter Moses og Aron og sa: «Gjør dere i stand og dra bort fra mitt land, både dere og israelittene! Gå av sted og hold den gudstjenesten som dere har talt om! 32 Ta med dere småfeet og storfeet deres, som dere har sagt, og dra bort! Be så om velsignelse for meg også!» 33 Egypterne skyndte på folket for å få dem ut av landet i en fart. «Ellers dør vi alle sammen,» sa de.
35 Israelittene gjorde som Moses hadde sagt. De bad egypterne om sølv- og gullsaker og klær. 36 Herren laget det slik at egypterne fikk godvilje for folket og gjerne gav dem det de bad om. På den måten tok de bytte fra egypterne.
11 Herren sa til Moses: 12 Når du holder manntall over israelittene, skal alle som telles, gi Herren løsepenger for sitt liv, så det ikke kommer noen ulykke over dem fordi de telles. 13 Enhver som opptas i manntallet, skal gi en halv sekel etter den vekt som brukes i helligdommen, der en sekel er tjue gera. Denne halve sekel er en gave til Herren. 14 Alle som opptas i manntallet, de som er tjue år eller mer, skal gi en gave til Herren. 15 Den rike skal ikke gi mer og den fattige ikke mindre enn en halv sekel når dere gir gaven til Herren som løsepenger for deres liv. 16 Du skal ta imot løsepengene av israelittene og bruke dem til tjenesten i møteteltet. Det skal minne Herren om israelittene og være en løsepenge for deres liv.
9 Herren sa videre til Moses: «Jeg har holdt øye med dette folket og merket at det er et stridlynt folk. 10 La nå meg få råde, så skal min vrede flamme opp mot dem, og jeg vil gjøre ende på dem! Men deg vil jeg gjøre til et stort folk.» 11 Da bønnfalt Moses Herren sin Gud og sa: «Herre, hvorfor skal din vrede flamme opp mot ditt folk, som du har ført ut av Egypt med stor kraft og sterk hånd?
...
14 Da oppgav Herren sin plan og førte ikke ulykke over folket, slik han hadde tenkt.
27 Og han sa til dem: «Så sier Herren, Israels Gud: Spenn sverdet på dere, alle mann! Gå fram og tilbake i leiren, fra port til port, og slå i hjel både brødre og venner og frender!» 28 Levittene gjorde som Moses sa, og den dagen falt det omkring tre tusen mann av folket.
31 Så gikk Moses tilbake til Herren og sa: «Å, dette folket har gjort en stor synd! De har laget seg en gud av gull. 32 Å, om du ville tilgi dem deres synd! Kan du ikke, så stryk meg ut av boken som du skriver i!» 33 Da svarte Herren: «Den som synder mot meg, stryker jeg ut av min bok.
23 Tre ganger om året skal alle menn hos deg tre fram for Herren, Israels Gud. 24 For jeg vil drive de andre folkene bort for deg og gjøre dine grenser vide, og ingen skal ønske å ta ditt land mens du drar opp og trer fram for Herren din Gud tre ganger om året.
1 Arons sønner Nadab og Abihu tok hver sin glopanne, hadde glør i dem, la røkelse på glørne og bar uinnviet ild fram for Herren, i strid med det han hadde befalt dem. 2 Da fór det ild ut fra Herren og fortærte dem, og de døde for Herrens åsyn.
23 Dette sa Moses til israelittene, og de førte spotteren utenfor leiren og steinet ham. Israelittene gjorde som Herren hadde befalt Moses.
27 Hvis dere enda ikke hører på meg, men setter dere opp mot meg, 28 da vil jeg bli vred og sette meg opp mot dere og tukte dere sju ganger så hardt for deres synder. 29 Da blir dere nødt til å spise kjøttet av deres sønner og døtre.
11 Så sa Herren til Moses: 12 Se, levittene har jeg tatt ut blant israelittene, istedenfor alle førstefødte i Israel, de som først kommer fra mors liv. Og levittene skal tilhøre meg. 13 For jeg skal jo ha alle førstefødte. Den dagen jeg slo i hjel alle førstefødte i Egypt, bestemte jeg at alle førstefødte i Israel, både av mennesker og dyr, skal vies til meg. De skal høre meg til. Jeg er Herren.
33 Men mens de ennå hadde kjøttet mellom tennene, før de hadde tygd ferdig, flammet Herrens vrede opp mot folket. Han slo dem ned, og det ble et veldig mannefall. 34 Dette stedet kalte de Kibrot-Hatta’ava; for der ble de gravlagt, de som hadde vært så grådige.
9 Så gikk Herren bort, mens hans vrede flammet imot dem.
10 Da skyen trakk seg bort fra teltet, se, da var Mirjam angrepet av hudsykdom; hennes hud var som snø. Da Aron vendte seg mot Mirjam og fikk se hennes syke hud, 11 sa han til Moses: «Herre, la oss ikke bøte for en synd vi har gjort i vår dårskap. 12 La ikke Mirjam være lik et dødt foster som er halvveis borttæret når det kommer ut av mors liv!»
11 Og Herren sa til Moses: Hvor lenge skal dette folket forakte meg? Hvor lenge skal de la være å tro på meg, enda jeg har gjort så mange tegn iblant dem? 12 Nå vil jeg slå dem med pest og drive dem bort. Og så vil jeg gjøre deg til et folk som er større og sterkere enn de.
...
20 Da sa Herren: Jeg tilgir dem på ditt ord.
28 Du skal si til dem: Så sant jeg lever, lyder ordet fra Herren: Jeg skal gjøre med dere slik dere selv har bedt meg om. 29 Her i ørkenen skal likene av dere bli liggende, alle dere som ble mønstret, hver mann fra tjueårsalderen og oppover som har murret mot meg. 30 Ingen av dere får komme inn i det landet som jeg lovte at dere skulle få bo i, ingen uten Kaleb, sønn av Jefunne, og Josva, sønn av Nun. 31 Og barna som dere mente ville bli et bytte for fienden, dem skal jeg føre inn. De skal lære å kjenne det landet som dere ringeaktet. 32 Men likene av dere skal ligge her i ørkenen. 33 Og barna deres skal streife omkring her i førti år. De skal lide fordi dere var utro, helt til likene deres blir borte i ørkenen. 34 Likesom dere speidet ut landet i førti dager, skal dere lide i førti år for deres egne misgjerninger, ett år for hver dag. Slik skal dere få merke hva det vil si å sette seg opp imot meg. 35 Jeg, Herren, har sagt at slik vil jeg gjøre med hele dette onde folket som har sammensverget seg mot meg. De skal omkomme her i ørkenen; her skal de dø.
36 Da de mennene som Moses hadde sendt for å speide ut landet, vendte tilbake, satte de hele folket opp imot ham ved å gi nedslående meldinger om landet. 37 De mennene som hadde vært med på dette, døde av pest etter Herrens vilje.
32 Mens israelittene var i ørkenen, kom de over en mann som sanket ved på sabbatsdagen. 33 De som traff ham mens han holdt på med det, førte ham fram for Moses og Aron og hele menigheten. 34 Og de satte ham fast, for de hadde ingen klar bestemmelse om hva som skulle gjøres med ham. 35 Da sa Herren til Moses: «Mannen må dø. Hele menigheten skal steine ham utenfor leiren.» 36 Så førte hele menigheten ham utenfor leiren og steinet ham, slik Herren hadde befalt Moses.
Da viste Herrens herlighet seg for hele menigheten. 20 Og Herren sa til Moses og Aron: 21 «Skill dere ut fra denne flokken, så skal jeg gjøre ende på dem på et øyeblikk!» 22 Da kastet de seg ned med ansiktet mot jorden og sa: «Gud, du Gud som rår over livsånden i alle mennesker, blir du vred på hele menigheten fordi en enkelt mann synder?»
27 Folk gikk da bort fra plassen omkring boligen til Korah, Datan og Abiram. Datan og Abiram var kommet ut og stod ved teltåpningen sammen med sine koner og barn, både store og små. 28 Moses sa: «På denne måten skal dere få vite at det er Herren som har sendt meg for å gjøre alle disse gjerningene, og at jeg ikke gjør dem av meg selv: 29 Dersom disse dør på samme vis som andre mennesker, dersom de får samme lagnad som alle andre, da er det ikke Herren som har sendt meg. 30 Men hvis Herren gjør noe nytt og uhørt, hvis jorden åpner sitt gap og sluker dem og alle deres, så de går levende ned til dødsriket, da skal dere vite at disse menn har ringeaktet Herren.»
31 Ikke før var Moses ferdig med å tale, så revnet jorden under dem. 32 Den åpnet sitt gap og slukte både dem og deres boliger, alle som holdt med Korah, og all deres eiendom. 33 De og alle som hørte dem til, fór levende ned til dødsriket, og jorden skjulte dem. Slik ble de utryddet av menigheten. 34 Alle israelittene som stod omkring dem, flyktet da de hørte deres skrik. «Jorden kunne jo sluke oss òg,» sa de. 35 Så fór en ild ut fra Herren og fortærte de to hundre og femti menn som hadde ofret røkelse.
44 Herren talte til Moses og sa: 45 «Gå bort fra denne flokken, så skal jeg på et øyeblikk gjøre ende på dem.» Da kastet de seg ned med ansiktet mot jorden. 46 Og Moses sa til Aron: «Ta glopannen, legg glør fra alteret på den og ha røkelse over. Skynd deg så bort til menigheten og gjør soning for dem! For en vredesdom er kommet fra Herren. Det har brutt ut pest!»
47 Aron gjorde som Moses hadde sagt. Han tok glopannen og løp midt inn i mengden. Og se, det hadde brutt ut pest i folket. Han la røkelse på glopannen og gjorde soning for folket. 48 Mens han stod der mellom døde og levende, stanset pesten. 49 Men det var fjorten tusen sju hundre som døde av pesten, foruten de som mistet livet for Korahs skyld. 50 Så vendte Aron tilbake til Moses ved inngangen til møteteltet. Nå hadde pesten stanset.
22 Israelittene brøt opp fra Kadesj og kom i samlet flokk til fjellet Hor. 23 Der, ved grensen mot Edom-landet, sa Herren til Moses og Aron: 24 Nå skal Aron gå til sine fedre. Han får ikke komme inn i det landet jeg har gitt israelittene; for dere var ulydige mot meg ved Meriba-kilden. 25 Ta Aron og hans sønn Elasar med deg opp på Hor-fjellet. 26 Ta så presteklærne av Aron og ta dem på hans sønn Elasar! For der skal Aron dø og gå til sine fedre.
27 Moses gjorde som Herren sa. Mens hele menigheten så på, steg de opp på Hor-fjellet. 28 Moses tok presteklærne av Aron og lot hans sønn Elasar ta dem på. Så døde Aron der oppe på toppen av fjellet. Da Moses og Elasar kom ned igjen, 29 skjønte hele menigheten at Aron var død. Og hele Israels-ætten holdt sørgehøytid over Aron i tretti dager.
Men underveis ble folket utålmodig 5 og talte mot Gud og mot Moses: «Hvorfor førte dere oss ut av Egypt når vi må dø her i ørkenen? Her er jo verken brød eller vann, og vi er inderlig lei av denne elendige maten.»
6 Da sendte Herren giftslanger inn blant folket. De bet israelittene, og mange av dem døde.
3 Da israelittene holdt seg til Ba’al-Peor, ble Herren brennende vred på dem. 4 Han sa til Moses: «Ta alle lederne i folket og heng dem på pælen for Herren under åpen himmel. Så vil Herrens brennende vrede vende seg bort fra Israel.» 5 Moses sa til styresmennene i Israel: «Hver av dere skal drepe de av sine menn som har holdt seg til Ba’al-Peor.»
6 Da kom en israelitt med en midjanittisk kvinne. Han førte henne inn blant sine landsmenn, like for øynene på Moses og hele israelittenes menighet, der de satt og gråt ved inngangen til møteteltet. 7 Da Pinhas, som var sønn av presten Elasar, Arons sønn, fikk se dette, reiste han seg, gikk fram av flokken og grep et spyd. 8 Så fulgte han etter israelitten inn i soverommet og stakk spydet gjennom dem begge, både israelitten og kvinnen, så det gikk inn i livet på henne. Da stanset pesten som herjet blant israelittene. 9 Men tjuefire tusen hadde mistet livet i pesten.
10 Herren sa til Moses: 11 «Pinhas, sønn av presten Elasar, Arons sønn, har vendt min harme bort fra israelittene, fordi han viste sin brennende iver for meg iblant dem. Derfor gjorde jeg ikke ende på dem i min brennende iver. 12 Av den grunn skal du si: Jeg slutter en vennskapspakt med ham. 13 Han og hans ætt etter ham skal ha en evig rett til å være prester, fordi han ved sin brennende iver for Gud gjorde soning for israelittene.»
...Det var Datan og Abiram som var utvalgt av folket og likevel gjorde oppstand mot Moses og Aron den gang Korahs flokk satte seg opp mot Herren. 10 Jorden åpnet sitt gap og slukte både dem og Korah; hele flokken omkom. To hundre og femti mann ble fortært av ilden, et tegn til skrekk og advarsel.
9 Da de hadde vært i Esjkol-dalen og hadde sett på landet, tok de motet fra israelittene, så de ikke ville gå inn i det landet Herren hadde gitt dem. 10 Da ble Herren brennende harm, og han sverget: 11 Ingen av de menn som drog opp fra Egypt, og som er tjue år eller mer, skal få se det landet som jeg lovte Abraham, Isak og Jakob; for de har ikke fulgt meg trofast, 12 ingen uten Kaleb, sønn av Jefunne, av Kenas-ætten og Josva, sønn av Nun; for de har trofast fulgt Herren. 13 Så brennende harm ble Herren på israelittene at han lot dem streife omkring i ørkenen i førti år, til det var utdødd, hele det slektledd som hadde gjort Herren imot. 14 Og nå vil dere følge i fedrenes fotspor, dere som er avkom av syndige menn, og gjøre Herrens brennende vrede mot Israel enda større! 15 For hvis dere vender dere bort fra ham, så lar han Israel bli enda lenger i ørkenen, og da fører dere ulykke over hele folket.»
4 Egypterne holdt nettopp på å gravlegge alle sine førstefødte, som Herren hadde slått i hjel hos dem.
14 Det var gått trettiåtte år fra vi forlot Kadesj-Barnea, til vi gikk over Sered-bekken. Da var hele det gamle slektledd av våpenføre menn i leiren utdødd, slik Herren hadde sverget at det skulle gå dem. 15 Herrens hånd var vendt mot dem, og han utryddet dem av leiren til siste mann.
3 Med egne øyne har dere sett det som Herren gjorde ved Ba’al-Peor. Herren din Gud utryddet av folket hver mann som holdt seg til Ba’al-Peor.
8 Allerede ved Horeb vakte dere Herrens harme. Han ble så vred at han ville gjøre ende på dere.
14 «La meg være i fred, så vil jeg utrydde dem og utslette deres navn under himmelen. Jeg vil gjøre deg til et sterkere og større folk enn dette.»
25 Så falt jeg ned for Herrens åsyn og bad til ham i førti dager og førti netter, fordi Herren hadde sagt at han ville utrydde dere.
12 Det kan hende at du hører noen si om en av de byene Herren din Gud gir deg å bo i, 13 at ugudelige menn har trådt fram i folket og lokket innbyggerne med slike ord: «La oss gå bort og dyrke andre guder» - guder som dere ikke kjenner. 14 Da skal du undersøke saken nøye, granske den og spørre deg for. Og viser det seg virkelig å være sant at noe så avskyelig har funnet sted hos deg, 15 skal du hogge ned innbyggerne i denne byen med sverd. Både byen og alt som er i den, skal du slå med bann. Selv buskapen skal du hogge ned med sverd. 16 Alt byttet som er tatt, skal du samle midt på torget. Så skal du brenne opp byen og hele byttet som et heloffer til Herren din Gud. Den skal ligge som en ruinhaug for alle tider og ikke bygges opp igjen.
Og når de omringer deg i alle byene i hele landet Herren din Gud gir deg, 53 da skal du, i den trengsel og nød som fienden fører over deg, spise dine egne barn, kjøttet av dine sønner og døtre som Herren din Gud gir deg. 54 Selv den fineste og mest forvente mann blant dere vil da se skjevt til sin bror og til sin kone som han tar i favn, og til de barna han ennå har tilbake. 55 Han unner ingen noe kjøtt av sine barn som han spiser, fordi han ikke har annet igjen, i den trengsel og nød som fienden fører over deg i alle dine byer.
56 Selv den fineste og mest forvente kvinne, som aldri har prøvd å sette foten på jorden, så fin og forvent som hun var, vil se skjevt til sin mann som hun tar i favn, og til sin sønn og datter. 57 Hun vil ikke dele med dem etterbyrden som kommer ut av henne, eller barna hun har født. Fordi hun mangler alt, spiser hun dem i hemmelighet, i den trengsel og nød som fienden fører over deg i byene dine.
25 Sverd skal herje på gaten,
redsel inne i kamrene.
Både gutter og jenter blir revet bort,
spedbarn og gråhåret mann.
42 Jeg gjør mine piler drukne av blod,
blodet av falne og fanger,
og lar mitt sverd fortære kjøtt,
hoder av fiendens høvdinger.
15 Den som det bannlyste godset blir funnet hos, skal brennes med alt det som hører ham til. For han har brutt Herrens pakt og gjort en skammelig gjerning i Israel.
25 Josva sa: «For en ulykke du har ført over oss! I dag skal Herren føre ulykke over deg.» Så tok hele Israel og steinet ham. Og det som hørte ham til, brente de opp eller steinet det. 26 Så la de over ham en stor haug med steiner, som har ligget der til denne dag. Da oppgav Herren sin brennende vrede.
27 Men samme dagen satte Josva dem til å hogge ved og bære vann for folket og til Herrens alter, på det stedet Herren ville velge seg ut, og det har de gjort til denne dag.
6 Adoni-Besek rømte, men de satte etter ham, grep ham og hogg av ham tommelfingrene og stortærne. 7 Da sa Adoni-Besek: «Sytti konger med avhogne tommelfingrer og stortær hadde jeg til å sanke smuler under mitt bord. Nå har Gud gjort gjengjeld mot meg for det jeg gjorde.» Siden førte de ham til Jerusalem, og der døde han.
14 Da ble Herren brennende harm på Israel og gav dem i hendene på røvere som plyndret dem. Han overgav dem til deres fiender rundt omkring, og de kunne ikke stå seg i kampen med fiendene. 15 Overalt hvor de drog fram, var Herrens hånd imot dem. Derfor gikk det ille for dem, slik Herren hadde sagt dem og bekreftet med ed. Og de kom i stor nød.
20 Da Ehud kom inn til kongen, satt han alene i sin svale takstue. Ehud sa til ham: «Jeg har et ord til deg fra Gud.» Da reiste kongen seg opp fra stolen. 21 I det samme rakte Ehud ut sin venstre arm, grep sverdet som han hadde på høyre side, og stakk det i livet på ham, 22 så håndtaket fulgte bladet inn. Og fettet lukket seg omkring bladet, for han trakk ikke sverdet ut av livet på ham; det stakk ut på baksiden. 23 Så gikk Ehud ut i forhallen, lukket døren til takstuen etter seg og låste den.
21 Sisera var så trett at han falt i dyp søvn. Da tok Jael, Hebers kone, en teltplugg og gikk stille inn til ham med en hammer i hånden. Hun slo teltpluggen gjennom tinningen på ham, så den gikk ned i jorden. Slik døde han.
49 Så hogg alle folkene hver sin bør med grener, de også, og fulgte etter Abimelek. De la grenene over kjeller-rommet og brente dem over hodene på dem som var der. Slik omkom alle i Sikem-borgen, omtrent tusen menn og kvinner.
52 Abimelek rykket fram mot tårnet og angrep det. Men da han nærmet seg porten i tårnet for å sette ild på den, 53 var det en kvinne som kastet en kvernstein i hodet på ham så skallen ble knust. 54 Abimelek ropte fort til sin våpensvein: «Trekk sverdet og drep meg, så de ikke skal si at det var en kvinne som slo meg i hjel!» Da stakk tjeneren sverdet gjennom ham, så han døde.
28 Men ammonittenes konge ville ikke høre på det sendebudene fra Jefta sa til ham. 29 Da kom Herrens Ånd over Jefta. Han fór gjennom Gilead og Manasse og videre til Mispa i Gilead. Derfra drog han ut mot ammonittene. 30 Jefta avla et løfte til Herren. «Gir du ammonittene i min vold,» sa han, 31 «skal den første som går ut av døren i mitt hus og kommer imot meg når jeg vender velberget hjem igjen fra striden med ammonittene, høre Herren til. Jeg skal bære ham fram som brennoffer.»
32 Så drog Jefta ut for å kjempe mot ammonittene, og Herren gav dem i hans vold. 33 Han slo dem og tok landet fra Aroer bort imot Minnit, med tjue byer, og området helt til Abel-Keramim. Det ble et stort mannefall, og ammonittene måtte gi seg inn under israelittene.
Jeftas datter
34 Da Jefta kom hjem igjen til Mispa, kom hans datter ut imot ham med håndtrommer og dans. Hun var hans eneste barn. Han hadde ingen sønn eller datter utenom henne. 35 Med det samme Jefta fikk se henne, flerret han klærne sine og ropte: «Å, min datter, du volder meg sorg og fører ulykke over meg! Jeg har gitt Herren et løfte, og det kan jeg ikke ta tilbake.» 36 Da sa hun til ham: «Far, har du gitt Herren et løfte, så gjør med meg som du har sagt, siden han har latt deg få hevn over ammonittene, dine fiender. 37 Bare én ting må du gi meg lov til,» sa hun til sin far. «La meg være fri i to måneder, så jeg kan gå omkring på fjellene sammen med mine venninner og gråte over at jeg må dø som jomfru.» 38 «Ja, gå du,» sa faren, og lot henne være borte i to måneder. Så gikk hun bortover fjellene med sine venninner og gråt fordi hun skulle dø så ung.
39 Da de to månedene var omme, kom hun tilbake til sin far, og han gjorde med henne som han hadde gitt løfte om. Hun hadde aldri hatt forbindelse med noen mann. Siden ble det skikk i Israel 40 at de unge pikene hvert år, fire dager i året, går ut og synger klagesanger over datteren til Jefta fra Gilead.
19 Herrens Ånd kom over ham med styrke, og han gikk ned til Asjkalon og slo i hjel tretti mann der.
6 Filisterne spurte hvem som hadde gjort dette, og folk sa: «Samson, svigersønnen til mannen fra Timna. Det har han gjort fordi svigerfaren tok hans kone og gav henne til brudeføreren.» Da fór filisterne opp og brente både kvinnen og hennes far inne. 7 Men Samson sa til dem: «Er det slik dere bærer dere at, skal jeg ikke unne meg ro før jeg får hevnet meg på dere.» 8 Så slo han til dem så de stupte over ende, og det ble et stort mannefall. Siden gikk han ned til Etam-kløften og gav seg til der.
14 Da Samson kom til Leki, sprang filisterne imot ham med høye rop. Da kom Herrens Ånd over ham med styrke. Repene om hans armer ble som brent lintråd, og båndene falt av hans hender som om de smuldret bort. 15 Samson fant et friskt kjeveben av et esel. Han grep det og slo i hjel tusen mann med det. 16 Så sa han:
«Med kjevebenet av et esel
slo jeg dem ned i haugevis;
med kjevebenet av et esel
slo jeg ned tusen mann.»
26 Da sa Samson til gutten som holdt ham i hånden: «Slipp meg! La meg holde i de søylene som huset hviler på, og støtte meg til dem.» 27 Huset var fullt av menn og kvinner, og alle filisterfyrstene var der. På taket var det omtrent tre tusen menn og kvinner som så på at de holdt moro med Samson. 28 Da ropte Samson til Herren og sa: «Herre Gud, kom meg i hu og gi meg styrke bare denne ene gangen, så jeg kan hevne meg på filisterne for ett av øynene mine.» 29 Så tok han tak omkring de to midtsøylene som huset hvilte på, den ene med høyre arm og den andre med venstre. Han trykket dem inn til seg 30 og sa: «La meg dø sammen med filisterne!» Så tok han i av all kraft, og huset styrtet sammen over fyrstene og over hele folket som var der. Slik drepte Samson flere ved sin død enn han hadde drept i sin levetid.
22 Abimelek styrte i Israel i tre år. 23 Da sendte Gud en ond ånd som vakte strid mellom Abimelek og mennene i Sikem, så de sviktet Abimelek. 24 Dette skjedde for at den samme voldsgjerning som ble gjort mot Jerubba’als sytti sønner da de mistet livet, skulle ramme både deres frende Abimelek som drepte dem, og mennene i Sikem som hadde støttet ham så han kunne drepe brødrene sine.
29 Da han kom hjem, grep han en kniv, tok sin medhustru og skar henne opp i tolv stykker, lem for lem. Og han sendte delene omkring i hele Israels landområde. 30 Alle som så det, sa: «Slikt har aldri hendt, og slikt har ingen sett siden israelittene drog opp fra Egypt, og til denne dag. Tenk over dette, rådslå og si hva dere mener!»
23 Benjamins-mennene gjorde så. De hentet seg hver sin brud blant de dansende pikene som de røvet. Så drog de tilbake til sitt eget land. De bygde opp igjen byene og bosatte seg der.
22 Eli var nå meget gammel. Da han fikk høre hva sønnene hans gjorde mot alle israelittene, og at de lå med kvinnene som gjorde tjeneste ved inngangen til møteteltet, 23 sa han til dem: «Hvorfor gjør dere slikt? Jeg hører alle mennesker tale om deres onde ferd. 24 Nei, mine sønner! Det er ikke noe godt rykte som går om dere i Herrens folk, etter det jeg hører. 25 Når en mann synder mot en annen, skal Gud dømme ham. Men når en mann synder mot Herren, hvem skal da be for ham?» Men de hørte ikke på faren, for Herren ville at de skulle dø.
6 Nå lå Herrens hånd tungt på folket i Asjdod. Han gjorde dem rådløse og redde og slo dem med byller, både i Asjdod og i bygdene omkring.
8 De sendte bud og stevnet alle filisterfyrstene sammen hos seg og spurte dem: «Hva skal vi gjøre med paktkisten til Israels Gud?» De svarte: «Flytt den til Gat.» Så flyttet de paktkisten til Gat.
9 Men da de hadde flyttet den dit, rammet Herrens hånd byen og skapte rådløshet og redsel. Han slo folket i byen med sott, og det brøt ut byller både på små og store.
11 De sendte bud og stevnet alle filisterfyrstene sammen og sa: «Send paktkisten til Israels Gud bort og la den komme tilbake til det stedet hvor den hører hjemme. Ellers kommer den til å drepe oss og alle våre.» For det var kommet dødsskrekk over hele byen. Herrens hånd lå meget tungt på den. 12 De mennene som ikke døde, ble slått med byller, og klageskriket fra byen steg opp mot himmelen.
19 Men Herren slo ned noen av mennene i Bet-Sjemesj, fordi de hadde sett på Herrens paktkiste. Sytti mann av dem slo han ned. Folket sørget fordi han hadde voldt så stort mannefall blant dem.
45 David svarte: «Du kommer mot meg med sverd og lanse og kastespyd; men jeg kommer mot deg i navnet til Herren, Allhærs Gud, han som er Gud for Israels fylkinger; ham har du hånet. 46 I dag vil Herren gi deg i min hånd; jeg skal slå deg i hjel og hogge hodet av deg. Og liket ditt og likene fra filisterhæren skal jeg i dag gi til fuglene under himmelen og til villdyrene på jorden, så hele verden kan skjønne at Israel har en Gud. 47 Og alt dette folket som er samlet, skal skjønne at det ikke er med sverd og spyd Herren gir seier. Det er Herren som rår for krigen, og han vil gi dere i vår makt.»
51 David sprang bort til filisteren, tok sverdet hans og drog det ut av sliren og drepte ham. Så hogg han hodet av ham.
18 Da sa kongen til Doeg: «Gå fram og hogg prestene ned!» Og Doeg fra Edom gikk fram og hogg ned prestene. Den dagen drepte han åttifem menn som bar presteklær av lin.
38 Omkring ti dager senere slo Herren Nabal, og han døde.
13 Så spurte David gutten som hadde fortalt ham dette: «Hvor er du fra?» Han svarte: «Jeg er sønn av en innflytter, en amalekitt.» 14 Da sa David til ham: «Hvordan kunne du våge å legge hånd på Herrens salvede og drepe ham?» 15 Og David ropte på en av mennene sine og sa: «Kom hit og hogg ham ned!» Mannen slo ham i hjel, 16 og David sa: «Du er selv skyld i din død. Din egen munn vitnet mot deg da du sa: Jeg har drept Herrens salvede.»
12 Abner, Ners sønn, brøt opp fra Mahanajim med mennene til Isjbosjet, Sauls sønn, og drog til Gibeon. 13 Joab, Serujas sønn, og mennene til David drog også ut. De møttes ved Gibeon-dammen og slo seg ned på hver sin side av dammen. 14 Da sa Abner til Joab: «Skal vi ikke la noen unge menn komme fram og holde våpenlek for oss?» «Jo, la dem det,» svarte Joab. 15 Så reiste de seg og gikk fram, så mange som skulle være med fra hver side, tolv fra Benjamin, av mennene til Isjbosjet, Sauls sønn, og tolv av mennene til David. 16 De tok tak i hodet på hverandre og stakk hverandre i siden med sverdet, og slik falt de alle sammen. Derfor kalles dette stedet Sverdmarken; den ligger ved Gibeon.
5 Sønnene til Rimmon fra Be’erot, Rekab og Ba’ana, drog av sted og kom til Isjbosjets hus midt på heteste dagen, mens han lå og hvilte middag. 6 Dørvoktersken hadde sittet og siktet hvete. Men hun var falt i søvn, så Rekab og hans bror Ba’ana slapp usett forbi. 7 De kom inn i huset der han lå på sengen i soverommet sitt, og de slo ham i hjel og hogg hodet av ham. De tok hodet hans med seg, og så gikk de hele natten gjennom Jordan-dalen. 8 De førte Isjbosjets hode med seg til David i Hebron og sa til kongen: «Se, her er hodet av Isjbosjet, sønn av din fiende Saul, som stod deg etter livet. I dag har Herren gitt deg hevn over Saul og hans ætt, herre konge.»
12 Så bød David mennene sine å drepe Rimmon-sønnene og hogge hendene og føttene av dem og henge dem opp ved Hebron-dammen. Men hodet av Isjbosjet tok de og gravla i Abners grav i Hebron.
6 Men da de kom til Nakons treskeplass, rakte Ussa hånden ut mot Guds paktkiste og tok tak i den, fordi oksene ble ustyrlige. 7 Da ble Herren brennende harm på Ussa. Gud slo ham på stedet fordi han hadde forsyndet seg, og han døde der ved Guds paktkiste.
Herren lot en hard sykdom ramme gutten som David hadde fått med Urias kone.
...
18 Den sjuende dagen døde gutten.
Og da alle var gått, 10 sa han til Tamar: «Bær maten inn i kammerset, så jeg kan ta imot den av din egen hånd.» Tamar tok kakene hun hadde laget, og bar dem inn i rommet til sin bror Amnon. 11 Men da hun rakte dem fram til ham så han kunne spise, grep han fatt i henne og sa: «Kom og ligg med meg, søster!» 12 Men hun svarte: «Nei, bror! Før ikke vanære over meg. Slikt gjør en ikke i Israel. Gjør ikke en slik skjenselsdåd! 13 Hvor skulle jeg da gjøre av meg med min skam? Du vil bli regnet for en av de verste ugjerningsmennene i Israel. Snakk heller med kongen; han vil nok ikke nekte deg å få meg.» 14 Men han ville ikke høre på henne; han tok henne med makt og lå med henne.
5 De svarte: «Det gjelder den mannen som ville gjøre ende på oss og som hadde satt seg fore å utrydde oss, så det ikke skulle finnes noen igjen av oss i hele Israels land. 6 Gi oss sju av etterkommerne hans, så skal vi bryte armer og ben på dem for Herren i Gibea, der Saul, Herrens utvalgte, hørte hjemme.» Da sa kongen: «Jeg skal gi dere dem.»
...
9 Han overgav dem til mennene i Gibeon, som lemlestet dem oppe på fjellet for Herrens åsyn. Slik omkom de alle sju på en gang. Det var i de første dagene av skurdonna, i begynnelsen av bygghøsten, de ble drept.
15 Så lot Herren en pest komme over Israel fra morgenen og til den tiden han hadde fastsatt. Det døde sytti tusen mann av folket, fra Dan til Be’er-Sjeba.
24 Hent et sverd til meg!» sa kongen. De kom inn til kongen med et sverd, 25 og han sa: «Hogg det levende barnet i to, og la de to kvinnene få hver sin halvpart.»
1 Men nettopp som Jeroboam stod foran alteret og tente offerilden, kom det etter Herrens vilje en gudsmann fra Juda til Betel. 2 På Herrens bud ropte han mot alteret: «Alter, alter! Så sier Herren: Det skal fødes en sønn i Davids ætt; Josjia skal han hete. På deg skal han ofre prestene fra offerhaugene som tenner offerild på deg; på deg skal han brenne menneskeben.»
23 Da gudsmannen hadde spist og drukket, salte profeten eselet for ham, 24 og så drog han av sted igjen. Men på veien kom det en løve imot ham. Den drepte ham, og liket ble slengt ned på veien. Eselet ble stående ved siden av liket, og der stod også løven.
26 Da profeten som hadde fått mannen med seg hjem fra veien, fikk høre det, sa han: «Dette er den gudsmannen som viste trass mot Herrens ord. Derfor lot Herren løven ta ham, og den har revet ham i hjel, etter det ord Herren hadde talt til ham.»
9 Men du har båret deg verre at enn alle de som var før deg. Du har gått bort og laget deg andre guder, støpte gudebilder. Slik har du gjort meg harm, og du har vendt meg ryggen. 10 Derfor vil jeg føre ulykke over Jeroboams hus og utrydde alle mannfolk i hans ætt i Israel, både store og små. Og jeg vil feie etter Jeroboams ætt som når en feier bort avfall til det ikke er et grann igjen. 11 Den av Jeroboams ætt som dør i byen, skal hundene ete opp, og den som dør ute på marken, skal fuglene under himmelen ete opp. Herren har talt.
28 Det var i Juda-kongen Asas tredje regjeringsår at Basja drepte Nadab, og han ble konge etter ham. 29 Da han var blitt konge, slo han i hjel hele Jeroboams ætt. Han lot ikke en levende sjel bli igjen av kongeslekten, men utryddet den fullstendig. Da ble det oppfylt, det ordet som Herren hadde talt gjennom sin tjener Akia fra Sjilo. 30 Dette var straffen for de synder som Jeroboam selv hadde gjort, og som han hadde fått israelittene med på. For på den måten hadde han vakt harme hos Herren, Israels Gud.
4 Den av Basjas ætt som dør i byen, skal hundene ete opp, og den som dør ute på marken, skal fuglene under himmelen ete opp.»
12 Simri utryddet hele Basjas ætt, slik som Herren hadde sagt til Basja gjennom profeten Jehu. 13 For Basja og hans sønn Ela hadde syndet og fått israelittene med på all sin synd, og med sine gagnløse guder hadde de vakt harme hos Herren, Israels Gud.
18 Da Simri så at byen ble tatt, gikk han inn i borgtårnet i slottet. Han satte ild på slottet mens han selv var inne i det, og slik omkom han. 19 Dette hendte fordi han hadde syndet og gjort det som var ondt i Herrens øyne. Han hadde fulgt i Jeroboams fotspor, gjort de samme syndene som han og fått israelittene med på dem.
34 I Akabs tid bygde Hiel fra Betel opp igjen Jeriko. Da han la grunnvollen, kostet det ham den eldste sønnen Abirams liv, og da han satte opp portene, kostet det ham den yngste sønnen Segubs liv. Slik ble det oppfylt, det ordet Herren hadde talt gjennom Josva, sønn til Nun.
40 Elia sa til dem: «Grip Ba’al-profetene! La ikke én av dem slippe unna!» Da grep de Ba’als profeter, og Elia førte dem ned til Kisjon-bekken og drepte dem der.
17 Det skal gå slik at den som slipper unna Hasaels sverd, skal Jehu drepe; og den som slipper unna Jehus sverd, skal Elisja drepe. 18 Men jeg vil la sju tusen bli igjen i Israel, alle som ikke har bøyd kne for Ba’al og ikke har kysset ham med sin munn.»
35 En av profetdisiplene sa på Herrens bud til en av de andre: «Slå til meg!» Men mannen ville ikke slå ham. 36 Da sa profeten til ham: «Fordi du ikke ville lyde Herrens røst, skal du bli drept av en løve når du går fra meg.» Og så snart den andre gikk, kom det en løve imot ham og drepte ham.
20 Akab sa da til Elia: «Har du funnet meg nå, min uvenn?» Han svarte: «Ja, jeg har funnet deg. Fordi du har solgt deg til å gjøre det som er ondt i Herrens øyne, 21 vil jeg føre ulykke over deg. Jeg vil feie etter deg og utrydde alle mannfolk i Akabs ætt, i Israel, både store og små. 22 Jeg vil gjøre med din ætt som jeg gjorde med ætten til Jeroboam, sønn av Nebat, og med ætten til Basja, sønn av Akia. For du har vakt min harme og fått Israel til å synde. 23 Og om Jesabel har Herren sagt: Hundene skal ete opp Jesabel på Jisre’el-vollen. 24 Den av Akabs ætt som dør i byen, skal hundene ete opp; og den som dør ute på marken, skal fuglene under himmelen ete opp.»
4 Derfor sier Herren så: Du kommer ikke til å stå opp fra den sengen du har lagt deg i; du skal dø.» Så gikk Elia.
15 Herrens engel sa til Elia: «Gå ned med ham og vær ikke redd ham!» Da stod han opp, fulgte med føreren til kongen 16 og sa til ham: «Så sier Herren: Fordi du sendte bud for å rådspørre Ba’al-Sebub, guden i Ekron, som om det ikke var noen Gud å spørre i Israel, skal du ikke stå opp fra den sengen du har lagt deg i; du skal dø.» 17 Og det ordet fra Herren som Elia hadde talt, gikk i oppfyllelse. Akasja døde, og hans bror Joram ble konge etter ham; for han hadde ingen sønn. Dette skjedde i det andre året Joram, sønn av Josjafat, var konge i Juda.
23 Fra Jeriko drog profeten opp til Betel. Mens han var på veien, kom noen smågutter ut av byen. De gjorde narr av ham og ropte: «Kom deg vekk, din fleinskalle! Kom deg vekk, din fleinskalle!» 24 Da snudde han seg, så på dem og forbannet dem i Herrens navn. Brått kom det to bjørner ut av skogen, og de rev i hjel førtito av barna.
26 Da kongen i Moab så at striden ble for hard for ham, tok han med seg sju hundre mann, væpnet med sverd, for å bryte igjennom og nå bort til kongen i Edom. Men de greide det ikke. 27 Da tok kongen sin eldste sønn, som skulle bli konge etter ham, og ofret ham som brennoffer på bymuren. Og det kom så stor skrekk over israelittene at de brøt opp og vendte tilbake til sitt land.
25 Da Gehasi kom inn og gikk bort til sin herre, sa Elisja til ham: «Hvor kommer du fra, Gehasi?» «Jeg har ikke vært noe sted,» svarte han. 26 Men profeten sa til ham: «Tror du ikke jeg var der i ånden da mannen snudde seg fra vognen og gikk imot deg? Har du nå tatt imot penger for å skaffe deg klær, oliventrær og vingårder, småfe og storfe, treller og trellkvinner? 27 Derfor skal Na’amans hudsykdom for alltid henge ved deg og din ætt.» Da Gehasi gikk bort fra ham, var han syk; huden var som snø.
18 Da arameerne kom ned mot Elisja, bad han til Herren: «La disse folkene rammes av blindhet!» Og Herren slo dem med blindhet på Elisjas bønn.
6 Da stod Jehu opp og gikk inn i huset. Profetdisippelen helte olje over hans hode og sa til ham: «Så sier Herren, Israels Gud: Jeg har salvet deg til konge over Israel, Herrens folk. 7 Du skal gjøre ende på ætten til Akab, din herre. Jeg vil ta hevn på Jesabel for drapet på mine tjenere profetene, alle Herrens tjenere som led døden. 8 Hele Akabs ætt skal gå til grunne. Jeg vil utrydde alle mannfolk, både store og små, av Akabs ætt i Israel. 9 Jeg gjør likedan med Akabs ætt som jeg gjorde med ætten til Jeroboam, sønn av Nebat, og med ætten til Basja, sønn av Akia. 10 Jesabel skal hundene ete opp på Jisre’el-sletten; ingen skal gravlegge henne.» Så åpnet profetdisippelen døren og kom seg unna.
30 Nå kom Jehu til Jisre’el. Da Jesabel hørte det, sminket hun øynene, pyntet seg på hodet og kikket ut av vinduet. 31 Da Jehu kom inn gjennom porten, ropte hun: «Kommer du i fredelig ærend, du Simri som har drept din herre?» 32 Jehu så opp mot vinduet og sa: «Er det noen her som holder med meg?» Da to-tre hoffmenn så ut av vinduet, 33 ropte han: «Kast henne ned!» Og de kastet henne ned, så blodet sprutet opp etter veggen og på hestene, som tråkket henne ned.
34 Så gikk Jehu inn. Da han hadde spist og drukket, sa han: «Sørg for at denne forbannede kvinnen blir gravlagt! Hun var jo kongedatter.» 35 Men da de kom for å begrave henne, fant de ikke annet igjen enn hodeskallen, føttene og hendene. 36 De vendte tilbake og fortalte dette til Jehu. Da sa han: «Nå er det oppfylt, det ordet som Herren talte gjennom sin tjener Elia fra Tisjbe, da han sa: På Jisre’els mark skal hundene ete opp Jesabels kropp. 37 Hennes lik skal bli som møkk på jorden i Jisre’el, og ingen skal kunne si: Dette er Jesabel.»
6 Så skrev Jehu enda et brev til dem, og der stod det: «Er det så at dere holder med meg og vil adlyde meg, så hogg hodet av sønnene til deres herre og kom til meg i Jisre’el i morgen på denne tiden.» Kongens sønner, alle sytti, var hos byens stormenn, som oppfostret dem. 7 Da de fikk brevet, tok de kongens sønner og drepte alle sytti. Hodene la de i to kurver og sendte dem til Jehu i Jisre’el. 8 Da han fikk melding om at de hadde ført kongssønnenes hoder til ham, sa han: «Legg dem i to hauger foran porten til i morgen!»
9 Da Jehu kom ut om morgenen, trådte han fram og talte til hele folkemengden: «Dere er uten skyld. Det var jeg som fikk i stand en sammensvergelse mot min herre og drepte ham. Men hvem har slått i hjel alle disse? 10 Nå skal dere vite at ikke et ord av det Herren har talt mot Akabs ætt, faller maktesløst til jorden. Herren har gjort det han forkynte gjennom sin tjener Elia.» 11 Så slo Jehu i hjel alle som var igjen av Akabs ætt i Jisre’el, og alle kongens stormenn, kjenninger og prester. Ikke én av dem lot han bli igjen eller slippe unna.
13 Der møtte han brødrene til Juda-kongen Akasja, og han spurte: «Hvem er dere?» «Vi er Akasjas brødre,» svarte de. «Vi skal ned og hilse på kongefamilien og dronningens sønner.» 14 Da sa Jehu: «Grip dem levende!» De gjorde så og slo dem i hjel ved brønnen i Bet-Eked, førtito mann i alt. Ikke én av dem lot han bli igjen.
17 Da Jehu kom til Samaria, slo han i hjel alle som var igjen av Akabs ætt der i byen. Han utryddet dem fullstendig, slik som Herren hadde sagt til Elia.
24 Så gikk de inn for å bære fram slaktoffer og brennoffer. Men Jehu satte åtti mann utenfor huset og sa: «Den som lar noen slippe unna av de menn jeg gir i hendene på dere, skal selv bøte med livet.» 25 Da de var ferdige med å bære fram brennofferet, sa Jehu til livvakten og våpensveinene: «Gå inn og hogg dem ned! Ikke én mann må slippe ut.» Livvakten og våpensveinene hogg dem ned med sverd og kastet dem ut. Så gikk de inn i Ba’al-templet, 26 bar ut støttene som stod der, og brente dem opp. 27 De knuste Ba’als steinstøtte, rev ned Ba’al-templet og gjorde det til et avtrede, som det er den dag i dag.
5 Men Herren rørte ved kongen så han fikk en hudsykdom som gjorde ham uren, og den hadde han til sin dødsdag. Han bodde i et hus for seg selv, og Jotam, kongens sønn, stod for slottet og styrte folket i landet.
18 Herren ble meget vred på israelittene og støtte dem fra seg. Bare Juda-stammen ble igjen. 19 Men heller ikke Juda holdt de bud som Herren deres Gud hadde gitt. De fulgte de skikker som israelittene hadde innført. 20 Derfor forkastet Herren hele Israels ætt. Han fór hardt fram mot dem, overgav dem til ransmenn og kastet dem fra seg til slutt.
23 Til slutt støtte Herren dem fra seg, som han hadde varslet gjennom alle sine tjenere profetene. Israelittene ble ført bort fra sitt land til Assyria, der de er den dag i dag.
25 Den første tiden de bodde der, fryktet de ikke Herren. Derfor sendte Herren løver iblant dem, og løvene drepte mange av dem.
1 På den tiden ble kong Hiskia dødssyk. Da kom profeten Jesaja, sønn av Amos, til ham og sa: «Så sier Herren: Du må ordne opp med din eiendom, for du skal dø; du får ikke leve lenger.»
10 Da talte Herren gjennom sine tjenere profetene. Han sa: 11 Fordi Juda-kongen Manasse har gjort disse avskyelige ting, ting som er verre enn alt det amorittene før ham gjorde, og med sin avgudsdyrkelse også har forført judeerne til synd, 12 derfor sier Herren, Israels Gud: Nå vil jeg føre slik ulykke over Jerusalem og Juda at det ringer for ørene på alle som hører om det. 13 Jeg vil strekke ut samme målesnor over Jerusalem som over Samaria og bruke samme vektlodd som mot Akabs ætt. Jeg vil tørke bort Jerusalem som når en tørker av et fat og snur det opp ned. 14 Så bryr jeg meg ikke mer om dem som er igjen av mitt eget folk. Jeg overgir dem til deres fiender, så de alle kan røve og plyndre dem. 15 Dette skal skje fordi de har gjort det som er ondt i mine øyne, og har vakt min harme fra den dag deres fedre gikk ut av Egypt, og til denne dag.
16 Så sier Herren: Se, jeg fører ulykke over dette stedet og over dem som bor der, alt det som er nevnt i den boken Juda-kongen har lest. 17 For de har gått bort fra meg og tent offerild for andre guder. Slik har de vakt min harme med sine henders verk. Harmen flammer mot dette stedet, og den skal ikke slokne.
19 Også i Samarias byer fjernet Josjia alle husene på offerhaugene, som kongene i Israel hadde bygd og således vakt Herrens harme. Han gjorde med dem nøyaktig slik som han hadde gjort i Betel. 20 Alle offerhaug-prestene som fantes der, drepte han ved altrene, og han brente menneskeben på dem. Så vendte han tilbake til Jerusalem.
13 Slik døde Saul fordi han hadde vist troløshet mot Herren og ikke hadde holdt seg etter Herrens ord, og fordi han hadde rådspurt dødningeånder 14 istedenfor å søke råd hos Herren. Derfor lot Herren ham dø og lot kongedømmet gå over til David, Isais sønn.
22 Benaja, sønn av Jojada, fra Kabse’el, var en mektig mann og gjorde mange storverk. Han slo i hjel de to kjempene fra Moab. En dag det hadde snødd, gikk han ned i en brønn og drepte en løve. 23 Han felte også en kjempestor egypter som var fem alen høy. Egypteren hadde et spyd, så tykt som en vevbom, i hånden. Men Benaja gikk imot ham med en stav, rev spydet ut av hånden på egypteren og drepte ham med hans eget spyd.
9 Men da de kom til Kidons treskeplass, rakte Ussa hånden ut og tok tak i paktkisten, fordi oksene ble ustyrlige. 10 Da ble Herren brennende harm på Ussa. Han slo ham fordi han hadde rakt hånden ut mot paktkisten, og han døde der for Guds ansikt.
7 Det som hadde hendt, var ondt i Guds øyne; derfor ville han straffe Israel.
14 Så lot Herren en pest komme over Israel, og det døde sytti tusen mann av folket.
20 Jeroboam kom ikke til makt igjen så lenge Abia levde. Og Herren rammet ham så han døde.
6 Folk støtte mot folk og by mot by; for Gud skapte uro blant dem ved alle slags trengsler.
10 Det kom en redsel fra Herren over alle land og riker som lå omkring Juda, så de ikke våget å gå til krig mot Josjafat. 11 Noen av filisterne kom til Josjafat med gaver og en mengde sølv som avgift. Også araberne kom til ham med småfe, sju tusen sju hundre værer og sju tusen sju hundre bukker. 12 Slik fikk Josjafat større og større makt, og han bygde borger og opplagsbyer rundt om i Juda.
18 Etter alt dette lot Herren Joram angripes av en uhelbredelig sykdom i innvollene. 19 Til sist, da to år var gått, førte sykdommen til at hans tarmer falt ut, og han døde under store lidelser. Hans folk tente ingen ild til ære for ham, slik de hadde gjort for hans fedre. 20 Joram var trettito år da han ble konge, og han regjerte i Jerusalem i åtte år. Da han gikk bort, var det ingen som savnet ham. De gravla ham i Davids-byen, men ikke i kongegravene.
7 Men det var Gud som ville at Akasja skulle gå til grunne; derfor laget han det så at han kom til Joram. For da han var kommet dit, drog han sammen med Joram ut mot Jehu, sønn av Nimsji, som Herren hadde salvet til å utrydde Akabs ætt. 8 Og mens Jehu holdt på å fullbyrde dommen over Akabs ætt, møtte han Judas stormenn og Akasjas brorsønner som var i tjeneste hos kongen, og han drepte dem. 9 Siden lette han etter Akasja, og han ble grepet mens han holdt seg skjult i Samaria. De førte ham til Jehu og drepte ham. Så gravla de ham; for de sa: «Han er da en ætling av Josjafat som søkte Herren av hele sitt hjerte.» Nå var det ingen igjen av Akasjas ætt som var i stand til å overta kongedømmet.
19 Da ble Ussia sint. Han stod med et røkelseskar i hånden, og ville nettopp til å brenne røkelse. Men da han ble sint på prestene, brøt det ut på hans panne en hudsykdom som gjorde ham uren, mens han stod der foran prestene, ved røkelsesalteret i Herrens hus. 20 Da øverstepresten Asarja og alle de andre prestene vendte seg mot ham, så de at han hadde hudsykdom i pannen. De skyndte seg og drev ham bort derfra. Selv var han også snar til å komme seg ut, fordi Herren hadde rammet ham.
24 Så sier Herren: Se, jeg fører ulykke over dette stedet og over dem som bor her, alle de forbannelser som er skrevet i den boken de har lest for Juda-kongen. 25 For de har gått bort fra meg og tent offerild for andre guder. Slik har de vakt min harme med sine henders verk. Harmen flammer mot dette stedet, og den skal ikke slokne.
10 Hva skal vi nå si etter dette, vår Gud? Vi har handlet mot dine bud 11 som du gav oss gjennom dine tjenere profetene, da du sa: «Landet som dere drar inn i og skal ta i eie, er urent. Den fremmede befolkningen har fylt det med avgudsdyrkelse og annen styggedom og gjort det urent fra ende til annen. 12 Derfor skal dere ikke gifte bort døtrene deres til menn av den fremmede befolkningen. Dere skal heller ikke finne koner til sønnene deres blant dem og aldri hjelpe dem til velferd og lykke. Da skal dere bli sterke og få nyte alt det gode i landet, og barna deres skal for alltid få det til odel og eie.»
26 Men så ble de trassige
og satte seg opp mot deg;
de vendte ryggen til din lov.
De drepte dine profeter, som advarte dem
for å føre dem tilbake til deg.
Og de spottet deg grovt.
27 Da overgav du dem til fiender
som var harde mot dem.
Men de ropte til deg i sin nød og trengsel,
og du hørte dem fra himmelen.
I din store barmhjertighet
sendte du dem redningsmenn,
som frelste dem fra deres fiender.
16 Mens han ennå talte, kom en annen og sa: «Guds ild fór ned fra himmelen, traff både sauene og guttene og brente dem opp. Jeg var den eneste som slapp unna, så jeg kunne si fra til deg.»
7 Så gikk Satan bort fra Herren, og han slo Job med vonde byller fra hode til hæl. 8 Job tok et potteskår og skrapte seg med, der han satt borte på avfallsdyngen.
11 Gud har overgitt meg til onde menn,
han har latt meg komme i nidingers vold.
12 Jeg levde i fred, da ristet han meg,
tok meg i nakken og knuste meg.
Han satte meg opp som skyteskive,
13 hans piler kom mot meg fra alle kanter.
Nådeløst kløvde han mine nyrer,
han lot min galle renne til jorden.
14 Flenge på flenge rev han i meg
og stormet mot meg som en kriger.
9 Din hånd skal finne alle dine fiender,
din høyre skal nå dem som hater deg.
10 Du lager et flammende bål av dem
så snart du viser deg.
Herren fortærer dem i sin vrede,
ilden skal sluke dem.
11 Du utrydder deres barn fra jorden,
deres etterkommere fra menneskeætten.
2 Herre, refs meg ikke i din vrede,
og tukt meg ikke i din harme!
3 For dine piler har truffet meg,
din hånd ligger tungt på meg.
4 Fordi du straffer i din harme,
er ingenting friskt i min kropp;
mine lemmer er syke fordi jeg har syndet.
7 Derfor vil Gud slå deg ned for alltid,
knuse deg og dra deg ut av ditt telt;
han vil rykke deg opp av de levendes land.
11 Men den rettferdige gleder seg
når han ser at han får hevn.
Han kan vaske sine føtter
i blodet av de ugudelige.
12 Da skal menneskene si:
«Ja, den rettferdige får sin lønn.
Det er Gud som dømmer på jorden.»
14 Gjør ende på dem i din harme,
gjør ende på dem, så de ikke er mer.
Da skal folkene skjønne
at det er Gud som rår i Jakob,
ja, helt til verdens ende.
3 Du driver dem bort som røk.
De ugudelige går til grunne for Guds åsyn,
lik voks som smelter for ilden.
19 Du steg opp til høyden.
Du førte fanger med deg
og tok gaver blant menneskene,
ja, selv blant opprørere.
Der ville du bo, Herre Gud.
30 Men før de hadde stilt sin trang,
mens de ennå hadde mat i munnen,
31 flammet Guds vrede opp mot dem.
Han drepte de kraftigste blant dem,
slo Israels unge stridsmenn til jorden.
44 Han gjorde elvene der til blod,
ingen kunne drikke av bekkene.
51 Han slo alle førstefødte i Egypt,
den beste kraft i hamittenes telt.
62 Han overgav sitt folk til sverdet,
han var harm på sitt eget folk.
63 Ilden fortærte de unge stridsmenn,
pikene fikk ingen bryllupssang.
64 Folkets prester falt for sverdet,
og enkene fikk ikke holde sørgehøytid.
16 De ble harme på Moses i leiren
og på Aron, som var vigslet til Herren.
17 Da åpnet jorden seg, slukte Datan
og skjulte Abirams flokk.
18 Det brøt ut ild i flokken deres,
og flammen fortærte de onde menn.
9 Sæl er den som tar dine småbarn
og knuser dem mot berget!
23 For Herren vil føre de fattiges sak
og ta livet fra deres ransmenn.
28 Men brottsmenn og syndere skal knuses,
de som svikter Herren, skal gå til grunne.
25 Derfor flammer Herrens vrede mot hans folk.
Han rekker ut hånden mot det
og slår det så fjellene skjelver,
og likene ligger som avfall i gaten.
Hans harme har likevel ikke lagt seg,
ennå er hans hånd rakt ut.
19 Landet er satt i brann
fordi Herren, Allhærs Gud, er harm,
og folket blir til føde for ilden.
Det er ingen som skåner sin bror.
20 De biter til høyre og er likevel sultne,
de glefser til venstre og blir ikke mette.
Hver mann eter sin neste,
16 Derfor skal Herren, Allhærs Gud,
sende en tærende sykdom
mot assyrerkongens sterke menn.
Under all hans prakt skal det tennes en ild,
og den skal flamme som et bål.
9 Se, full av gru kommer Herrens dag
med harme og brennende vrede;
den skal legge jorden øde
og utrydde synderne der.
15 Den som blir funnet, skal gjennombores,
og den som blir grepet, skal falle for sverd.
16 Deres småbarn skal knuses mens de ser på,
deres hus skal plyndres og kvinnene voldtas.
22 Jeg vil stå opp imot babylonerne, lyder ordet fra Herren, Allhærs Gud. Jeg vil utslette Babels ettermæle og alt som er igjen i byen, både barn og etterkommere, lyder ordet fra Herren.
30 På min jord skal småkårsfolk finne føde
og de fattige trygt slå seg ned.
Men ditt avkom lar jeg dø av sult,
og resten av deg skal bli slått i hjel.
1 Se, Herren gjør jorden øde og forlatt,
snur om på dens overflate
og sprer dem som bor på den.
3 Øde, ja, øde skal jorden bli,
den skal herjes og plyndres;
for dette ord har Herren talt.
4 Jorden sturer og visner,
verden visner og tæres bort,
både himmel og jord sykner hen.
10 Nå vil jeg reise meg, sier Herren,
nå vil jeg stå opp og stige fram.
11 Dere unnfanger høy og føder halm,
min pust skal fortære dere som ild.
12 Folkeslag skal brennes til kalk,
de skal brennes lik nedhogd tornekratt.
13 Dere som er langt borte,
hør hva jeg vil gjøre,
og kjenn min styrke,
dere som er nær!
2 For Herren er harm på alle folk,
han er vred på hele deres hær.
Han har slått dem med bann
og overgitt dem til å slaktes.
3 De som drepes, blir slengt til side;
stanken stiger opp fra likene,
og det flyter av blod på fjellene.
6 Herrens sverd blir fullt av blod,
det blir mettet med fett,
med blod av lam og bukker,
med nyrefett av værer.
For Herren har offerslakting i Bosra,
en stor nedslakting i Edom.
26 Jeg lar dem som undertrykte deg,
ete sitt eget kjøtt
og drikke sitt blod som druesaft.
Alle mennesker skal skjønne
at jeg er Herren, din frelser,
Jakobs Veldige, din forløser.
20 Maktesløse lå dine sønner
på alle gatehjørner,
som antilopen i garnet,
rammet av Herrens brennende vrede,
av trusselen fra din Gud.
2 Hvorfor er din kappe så rød,
lik klærne til en som tråkker druer?
3 «Alene tråkket jeg i vinpressen,
av folkene var ingen med meg.
Jeg tråkket på dem i min vrede
og trampet dem ned i min harme.
Da sprutet deres blod på mine klær,
hele min drakt ble tilsølt.
4 For jeg hadde gjengjeldelsens dag i tanken,
mitt utløsnings-år var kommet.
5 Jeg så meg om, det var ingen som hjalp,
jeg ble forferdet, men fikk ingen støtte.
Da var det min egen arm som hjalp meg,
min harme som støttet meg.
6 Jeg tråkket folkene ned i min vrede
og knuste dem i min harme;
deres blod lot jeg renne til jorden.»
23 På nymånedagen fra måned til måned,
på sabbatsdagen fra uke til uke
skal alle mennesker komme,
bøye seg og tilbe for mitt åsyn,
lyder ordet fra Herren.
24 Og når de så drar bort igjen,
ser de likene av de menn
som gjorde opprør mot meg.
Marken som eter dem, skal ikke dø,
og ilden skal ikke slokne.
De skal være en gru for alle som lever.
7 En løve stiger opp fra krattet.
En som herjer blant folkene,
bryter opp og drar ut fra sitt sted
for å gjøre ditt land til en ørken.
Byene dine skal legges i grus,
så ingen kan bo der lenger.
14 Derfor sier Herren, Allhærs Gud:
Fordi dere taler slike ord,
gjør jeg mine ord i din munn til ild
og dette folket til ved
som ilden skal fortære.
33 Likene av dette folket skal bli til føde for fuglene under himmelen og for dyrene på marken, og ingen skal skremme dem bort. 34 Da lar jeg rop av fryd og glede, og røsten av brudgom og brud forstumme i Judas byer og på Jerusalems gater. For landet skal legges øde.
1 På den tid, lyder ordet fra Herren, skal de ta knoklene av Juda-kongene og deres høvdinger, knoklene av prestene og profetene og innbyggerne i Jerusalem ut av gravene 2 og strø dem ut for solen, månen og hele himmelens hær, som de elsket, dyrket og holdt seg til, og som de spurte til råds og bøyde seg for i tilbedelse. De skal ikke bli samlet og gravlagt; til gjødsel på marken skal de bli. 3 Likevel skal alle som blir igjen av denne onde ætt, på alle de stedene jeg driver dem bort til, velge døden framfor livet, lyder ordet fra Herren, Allhærs Gud.
17 Ja, jeg sender mot dere slanger,
giftige ormer som ingen kan mane bort.
De skal bite dere, lyder ordet fra Herren.
15 Derfor sier Herren,
Allhærs Gud, Israels Gud:
Jeg lar dette folket spise malurt
og drikke giftig vann.
16 Jeg sprer dem blant folkeslag
som verken de eller deres fedre kjente,
og sender sverdet etter dem
til jeg får gjort ende på dem.
21 «Døden steg inn gjennom vinduene
og trengte inn i våre borger.
Den rev småbarn bort fra gaten
og unge menn fra torgene.»
22 Tal således, sier Herren:
Lik av mennesker skal ligge
som gjødsel ut over marken,
som kornband etter høstfolkene;
det er ingen som samler dem opp.
12 Du skal tale dette ordet til dem: Så sier Herren, Israels Gud: Hver krukke skal fylles med vin. Og når de svarer deg: «Vi vet da godt at hver krukke er til å fylle vin på», 13 skal du si til dem: Så sier Herren: Jeg vil fylle alle som bor her i landet, så de blir drukne, både kongene som sitter på Davids trone, og prestene, profetene og alle innbyggerne i Jerusalem. 14 Jeg vil knuse dem, den ene mot den andre, både fedre og sønner, lyder ordet fra Herren. Jeg vil ødelegge dem uten skånsel, uten medynk eller barmhjertighet.
3 På fire måter vil jeg straffe dem, lyder ordet fra Herren: med sverd til å drepe, med hunder til å slepe bort, med fuglene under himmelen og med dyrene i marken til å ete og ødelegge. 4 Jeg gjør dem til et skremmebilde for alle riker på jorden, på grunn av det som Juda-kongen Manasse, Hiskias sønn, har gjort i Jerusalem.
1 Herrens ord kom til meg, og det lød så: 2 Du skal ikke ta deg noen kone og ikke få sønner og døtre på dette sted. 3 For så sier Herren om de sønner og døtre som blir født her, om mødrene som føder dem, og om fedrene som fostrer dem her i landet: 4 De skal dø en smertefull død, og det blir ingen sørgehøytid eller gravferd for dem; de skal bli til gjødsel på marken. Ved sverd og hunger skal de omkomme, og likene av dem skal bli til føde for fuglene under himmelen og dyrene på marken.
7 Jeg kullkaster Judas og Jerusalems planer på dette sted. Jeg lar dem falle for sverd like for øynene på deres fiender, ved dem som står dem etter livet. Så gir jeg likene av dem til føde for fuglene under himmelen og dyrene på marken. 8 Jeg gjør denne byen til skremsel og spott. Alle som går forbi, skal grøsse og spotte når de ser alle sårene den har fått. 9 Jeg lar dem spise kjøttet av sine egne sønner og døtre, og den ene skal spise kjøttet av den andre i den trengsel og nød som deres fiender og de som står dem etter livet, fører over dem.
10 Siden skal du knuse krukken mens de mennene som går med deg, ser på, 11 og du skal si til dem: Så sier Herren, Allhærs Gud: Jeg vil knuse dette folket og denne byen som når en knuser et leirkar slik at det ikke kan bli helt igjen. I Tofet skal de døde begraves, fordi det ikke er gravplass andre steder.
12 Hør Herrens ord, du Davids ætt!
Så sier Herren:
Døm rettferdig hver morgen,
fri den som er ranet, fra voldsmannens hånd!
Ellers vil min harme slå ut som ild
og brenne uten at noen slokker.
For dere har gjort så mye ondt.
14 Men jeg vil straffe dere,
det er frukten av deres gjerninger,
lyder ordet fra Herren.
Jeg setter ild på byens skog,
og ilden skal fortære alt omkring.
33 Den dagen skal folk som Herren har drept, ligge der fra den ene ende av jorden til den andre. Det blir ingen sørgehøytid over dem, de blir ikke samlet eller gravlagt. Til gjødsel på marken skal de bli.
14 For så sier Herren, Allhærs Gud, Israels Gud: Et åk av jern legger jeg over nakken på alle disse folkeslagene, for at de skal tjene babylonerkongen Nebukadnesar og trelle under ham. Selv de ville dyr i marken overgir jeg til ham.
15 Da sa profeten Jeremia til profeten Hananja: «Hør, Hananja, du er ikke sendt av Herren. Og du har fått dette folket til å stole på løgn. 16 Derfor sier Herren: Nå sender jeg deg – men bort fra jorden. Allerede i år skal du dø, fordi du forkynte frafall fra Herren.» 17 Og profeten Hananja døde samme året, i den sjuende måneden.
16 Så sier Herren om kongen som sitter på Davids trone, og om alt folket som bor i denne byen, frendene deres som ikke måtte gå i landflyktighet sammen med dere, 17 ja, så sier Herren, Allhærs Gud: Se, jeg sender sverd, hunger og pest mot dem og gjør dem lik sprukne fikener, som er så dårlige at de ikke kan spises. 18 Jeg forfølger dem med sverdet, hungeren og pesten og gjør dem til et skremmebilde for alle riker på jorden, til forbannelse, skremsel, spott og vanære blant alle de folkene jeg har drevet dem bort til, 19 fordi de ikke ville adlyde mine ord, sier Herren. Enda jeg sendte mine tjenere profetene til dem både sent og tidlig, ville de ikke høre, lyder ordet fra Herren.
21 Så sier Herren, Allhærs Gud, Israels Gud, om Akab, Kolajas sønn, og om Sidkia, Ma’asejas sønn, som spår løgn for dere i mitt navn: Jeg overgir dem i babylonerkongen Nebukadnesars vold, og han skal drepe dem for øynene på dere.
23 Nå bryter harmen ut som et Herrens vær,
en virvelstorm farer av sted
og virvler mot de ugudeliges hoder.
24 Herrens flammende vrede legger seg ikke
før han har satt i verk og fullført
det han hadde tenkt å gjøre.
Til sist, i dager som kommer,
skal dere skjønne dette helt.
4 For så sier Herren, Israels Gud, om husene her i byen og om Juda-kongens gårder, som ble revet ned for å brukes til voller og vern 5 da folket kom i strid med kaldeerne og byen ble fylt med lik av mennesker: Jeg har slått dem ned i min vrede og harme og vendt meg bort fra denne byen på grunn av all deres ondskap.
19 Høvdingene i Juda og Jerusalem, hoffmennene og prestene og alt folket i landet som gikk mellom stykkene av kalven, 20 gir jeg i hendene på deres fiender og på folk som står dem etter livet. Likene av dem skal bli til føde for fuglene under himmelen og for dyrene på marken.
17 Derfor sier Herren, Allhærs Gud, Israels Gud: Se, jeg vil føre over Juda og innbyggerne i Jerusalem all den ulykken jeg har truet dem med. For de hørte ikke da jeg talte til dem, og svarte ikke da jeg ropte på dem.
2 Så sier Herren: Den som blir her i byen, skal dø for sverd, hunger og pest. Men den som overgir seg til kaldeerne, skal få livet til bytte og leve videre. 3 Så sier Herren: Denne byen skal komme i hendene på babylonerkongens hær, som skal innta den.
17 Da sa Jeremia til Sidkia: «Så sier Herren, Allhærs Gud, Israels Gud: Dersom du overgir deg til babylonerkongens høvdinger, skal du berge livet, og byen skal ikke brennes. Både du og ditt hus skal få leve. 18 Men overgir du deg ikke til høvdingene, skal byen gis i kaldeernes vold. De skal brenne den opp, og selv skal du ikke slippe ut av hendene på dem.»
2 Da livvaktsjefen hentet Jeremia, sa han til ham: «Herren din Gud har varslet den ulykken som rammet dette stedet. 3 Og Herren gjorde som han hadde sagt. Han lot ulykken komme, fordi dere syndet mot Herren og ikke ville høre på ham. Derfor har dette hendt dere.
18 Ja, så sier Herren, Allhærs Gud, Israels Gud: Likesom min vrede og harme ble utøst over innbyggerne i Jerusalem, skal min harme bli utøst over dere om dere kommer til Egypt. Dere skal bli utsatt for besvergelse, skremsel, forbannelse og spott, og dere skal aldri få se dette stedet igjen. 19 Herren har sagt til dere som er igjen i Juda: Dra ikke til Egypt! Dere skal sannelig vite at jeg har advart dere i dag.
10 Og du skal si til dem: Så sier Herren, Allhærs Gud, Israels Gud: Snart sender jeg bud og henter babylonerkongen Nebukadnesar, min tjener. Han skal sette sin tronstol over disse steinene du har gravd ned, og slå opp sin tronhimmel over dem. 11 Han skal komme og slå Egypt. Det blir døden for dem som må dø, fangenskap for dem som skal tas til fange, og sverd for dem som skal falle for sverd. 12 Han setter ild på templene i landet og brenner opp gudebildene eller fører dem bort. Han plukker egypterne som en gjeter plukker lus av sin kappe, og så drar han bort i fred. 13 Han skal slå i stykker steinstøttene i Bet-Sjemesj og brenne opp templene i Egypt.
2 Så sier Herren, Allhærs Gud, Israels Gud: Dere har selv sett all den ulykken jeg lot komme over Jerusalem og alle byene i Juda. I dag ligger de øde, og ingen bor i dem. 3 Det skyldes det onde de gjorde, da de vakte min harme ved å gå av sted og tenne offerild og dyrke andre guder, som verken de eller dere eller fedrene deres hadde kjent. 4 Gang på gang sendte jeg til dere alle mine tjenere profetene for å si: «Gjør ikke disse avskyelige ting som jeg hater!» 5 Men de ville ikke høre og vendte ikke øret til, så de kunne vende om fra sin ondskap og holde opp med å tenne offerild for andre guder. 6 Derfor flammet min harme og vrede opp og gikk ut over byene i Juda og gatene i Jerusalem, så de ble til ruiner og ørken, slik som de er det i dag.
7 Og nå sier Herren, Allhærs Gud, Israels Gud: Hvorfor gjør dere så ondt mot dere selv at dere lar menn og kvinner, barn og spedbarn utryddes fra Juda så dere ikke skal ha en rest tilbake? 8 Dere vekker min harme med det dere gjør, når dere ofrer til andre guder i Egypt, dit dere drog for å bo som innflyttere. Slik kommer dere til å utrydde dere selv og bli til forbannelse og spott blant alle folkeslag på jorden.
11 Derfor sier Herren, Allhærs Gud, Israels Gud: Nå retter jeg blikket mot dere. Jeg vil sende ulykke og utrydde hele Juda. 12 Jeg river bort resten av folket i Juda som satte seg fore å dra til Egypt og slå seg ned der som innflyttere. I Egypt skal de omkomme, alle sammen. De skal falle for sverd eller omkomme av sult. Både høy og lav skal dø for sverd og hunger. De blir utsatt for besvergelse og skremsel, forbannelse og spott. 13 Jeg vil straffe dem som bor i Egypt, på samme måte som jeg straffet Jerusalem, med sverd, hunger og pest. 14 Blant resten av judeerne som kom til Egypt for å slå seg ned der, skal ikke en eneste berge seg unna og slippe fra det; de skal ikke komme tilbake til Juda. De skal lengte etter å vende tilbake og bosette seg der, men ingen skal komme hjem igjen, unntatt noen få flyktninger.
27 Se, jeg våker over dem og vil sende ulykke og ikke lykke. Hver eneste judeer i Egypt skal rammes av sverd og hunger, til det er ute med dem.
For se, nå sender jeg ulykke
over alt som lever, sier Herren.
18 Herren har handlet rettferdig,
for jeg har trosset hans bud.
Hør på meg, alle folk,
og se hvor smertelig jeg lider.
Mine unge piker og gutter
måtte gå i fangenskap.
20 Se, Herre, og legg merke til
hvem du behandler så ille.
Skal kvinner spise sine barn,
de små som de bærer på armen?
Skal prest og profet bli drept
i Herrens helligdom?
21 Unge og gamle ligger på jorden,
midt i gatene.
Mine unge piker og gutter
er nå falt for sverd.
Du drepte dem på din vredes dag,
da du slaktet uten skånsel.
66 Du forfølger dem i vrede,
utrydder dem under Herrens himmel.
4 Spedbarnas tunge henger fast
ved ganen fordi de tørster.
Småbarna tigger om brød,
men ingen gir dem en bit.
10 Kvinner som før var milde og kjærlige,
kokte sine egne barn.
Barna ble til føde for dem
da mitt folk ble knust.
11 Derfor, så sant jeg lever, lyder ordet fra Herren Gud, fordi du har gjort min helligdom uren med alle dine avskyelige guder og all din styggedom, skal jeg sannelig hogge deg ned. Jeg vil ikke vise medlidenhet eller skånsel. 12 En tredjedel av dere skal dø av pest eller omkomme av sult i byen; en tredjedel skal falle for sverd rundt omkring den; og en tredjedel vil jeg spre for alle vinder og forfølge med løftet sverd. 13 Min vrede skal få fritt løp. Jeg vil stille min harme på dem og ta hevn. Da skal de få sanne at jeg, Herren, har talt i min brennende iver, når jeg lar min harme gå ut over dem.
16 Da sender jeg inn iblant dere hungerens vonde piler, som er bestemt til å ødelegge. Jeg sender dem for å ødelegge dere. Jeg lar hungersnøden ramme dere hardt og bryter i stykker brødstaven for dere. 17 Sult og udyr sender jeg imot deg, og de skal gjøre deg barnløs. Pest og drap skal hjemsøke deg, og jeg sender sverd mot deg. Det er jeg, Herren, som taler.
11 Så sier Herren Gud: Slå hendene sammen og tramp med foten! Rop ve over all den onde styggedom blant israelittene. De skal falle for sverd eller dø av sult og pest. 12 De som er langt borte, skal dø av pest; de som er nær, skal falle for sverd, og de som kommer velberget fra dette, skal dø av sult. Jeg fullbyrder min vredesdom over dem. 13 De skal få sanne at jeg er Herren, når deres falne ligger midt iblant avgudene deres og rundt omkring altrene, på alle høye hauger og alle fjelltopper, under hvert frodig tre og hver løvrik terebinte, på alle stedene hvor de lot en behagelig duft stige opp for alle avgudene sine. 14 Jeg vil rekke hånden ut mot dem, og overalt hvor de bor, vil jeg gjøre landet til en redselsfull ørken, verre enn Dibla-ørkenen. Da skal de sanne at jeg er Herren.
14 De blåser i horn og gjør alt klart; men ingen drar ut i strid. For min harme går ut over hele flokken. 15 Ute rammer sverdet, inne rår sykdom og sult. Den som er ute på marken, må dø for sverd, og den som er i byen, fortæres av sykdom og sult. 16 Om noen slipper unna og kommer seg til fjells, som duer i dalene, skal de alle dø, enhver for sin egen synd.
Herren ropte til mannen som var kledd i lin og hadde skrivesaker i beltet, 4 og han sa til ham: «Gå igjennom byen, midt igjennom Jerusalem, og sett et merke i pannen på de mennene som sukker og stønner over all den styggedom som foregår der.» 5 Og til de andre sa han mens jeg hørte på: «Gå igjennom byen etter mannen og hogg ned for fote! Vis ingen medlidenhet eller skånsel. 6 Gamle og unge menn, unge piker, kvinner og barn skal dere slå i hjel og utrydde. Men rør ikke noen av dem som har merke på seg! Dere skal begynne ved min helligdom.» Og de begynte med de gamle mennene som stod foran Herrens hus. 7 Da sa han til dem: «Gjør huset urent, fyll tempelgårdene med de drepte! Far av sted.» Så fór de av sted og hogg ned folk i byen.
9 Han svarte: «Israels og Judas skyld er umåtelig stor. Landet er fullt av blodskyld, og i byen blir retten stadig krenket. For de sier: Herren har forlatt landet; Herren ser ikke noe. 10 Derfor vil heller ikke jeg vise medlidenhet eller skånsel. Jeg gir dem igjen for deres egen ferd.»
15 De skal sanne at jeg er Herren, når jeg sprer dem blant folkeslagene og strør dem ut i landene. 16 Bare noen få av dem lar jeg slippe fra sverd og hunger og pest. Og blant folkene som de kommer til, skal de fortelle om all den styggedom de har vært med på. Da skal de sanne at jeg er Herren.
2 Menneske, vend deg mot Jerusalem, forkynn mot helligdommen, og tal profetord mot Israels land. 3 Du skal si til Israels land: Så sier Herren: Se, jeg kommer over deg. Jeg drar mitt sverd fra sliren og utrydder både rettferdige og ugudelige hos deg. 4 Fordi jeg vil utrydde rettferdige og ugudelige hos deg, skal mitt sverd fare ut av sliren mot hver skapning, fra sør til nord. 5 Alle som lever skal sanne at jeg, Herren, har dratt sverdet fra sliren, og det skal ikke vende tilbake til den.
12 Skrik og hyl, du menneske!
For sverdet skal ramme mitt folk
og alle Israels høvdinger.
De er prisgitt sverdet sammen med mitt folk.
Derfor skal du slå deg på hoften.
31 Jeg lar min harme gå ut over deg
og blåser min vredes ild imot deg.
Jeg overgir deg til grusomme mennesker,
som er mestere til å ødelegge.
32 Du skal bli til føde for ilden,
ditt blod skal flyte midt i landet,
og ingen skal minnes deg mer.
Det er jeg, Herren, som har talt.
19 Derfor sier Herren Gud: Fordi dere alle er blitt som slagg, vil jeg samle dere i Jerusalem. 20 Likesom en samler sølv, kobber, jern, bly og tinn i en smelteovn og så tenner opp ild for å smelte dem, slik vil jeg i min vrede og harme samle dere, legge dere i ovnen og smelte dere. 21 Når jeg samler dere og lar min vredes ild flamme mot dere, skal dere smelte i den. 22 Som sølvet smeltes i ovnen, slik skal også dere smeltes. Da skal dere få sanne at jeg, Herren, har latt min vrede gå ut over dere.
9 Derfor overgav jeg henne til hennes elskere, assyrerne, som hun lengtet så begjærlig etter. 10 De kledde henne naken, tok hennes sønner og døtre og drepte henne med sverd. Hun fikk et dårlig rykte blant kvinner. Slik fullbyrdet de dommen over henne.
46 Så sier Herren Gud: Jeg kaller en folkemengde sammen mot dem og overgir dem til mishandling og ran. 47 Folkemengden skal steine dem og hogge dem ned med sverd. Deres sønner og døtre skal de drepe, og husene skal de brenne opp. 48 Jeg gjør slutt på den skammelige utukten i landet. Alle kvinner skal ta lærdom av det og ikke lenger drive hor som dere. 49 Dere må selv ta ansvaret for deres skammelige ferd og bære straffen for den syndige avgudsdyrkelsen. Da skal dere sanne at jeg er Herren Gud.
5 Den skal bli en tørkeplass for garn,
der den ligger ute i havet.
For jeg har talt, sier Herren Gud.
Den skal bli et bytte for andre folk,
6 og i datterbyene på fastlandet
skal menneskene bli drept med sverd.
De skal få sanne at jeg er Herren.
8 I dine datterbyer på fastlandet
skal han drepe folk med sverd.
Han skal bygge skanser,
kaste opp en voll omkring deg
og reise skjoldtak mot deg.
23 Jeg sender pest inn i byen
og lar blodet flyte i gatene.
Menn blir drept, de faller for sverd
som rettes mot byen fra alle kanter.
Da skal de sanne at jeg er Herren.
8 Derfor sier Herren Gud:
Se, nå sender jeg sverd imot deg
og rydder ut både folk og fe.
9 Egypt skal bli til en øde ørken,
og folket skal sanne at jeg er Herren.
12 Jeg gjør Egypt til en ørken
mellom land som er øde og forlatt,
og byene der
skal ligge uhyggelig øde
mellom andre ruinbyer i førti år.
Jeg vil spre egypterne blant folkene
og strø dem ut i landene.
7 Egypt skal ligge øde
blant ødelagte land,
og byene skal ligge der
blant ødelagte byer.
8 Da skal de sanne at jeg er Herren,
når jeg setter ild på Egypt,
og alle som hjelper landet, blir knust.
14 Jeg legger Patros øde,
setter ild på Soan
og holder dom over No.
15 Jeg lar harmen gå ut over Sin,
den sterke festningsby i Egypt,
og utrydder folkemengden i No.
16 Når jeg setter ild på Egypt,
må Sin vri seg og skjelve.
No blir stormet av fiender
og Nof blir tatt ved høylys dag.
17 De unge menn i On og Pi-Beset
skal falle for sverd,
de andre må gå i fangenskap.
5 Jeg legger ditt kjøtt på fjellene
og fyller dalene med din kropp.
6 Så vanner jeg jorden med væsken fra deg,
med blodet som flyter på fjellene
og fyller bekkefarene.
12 Din hop lar jeg falle for helters sverd,
alle er de hardere enn andre folk.
De herjer det egypterne er stolte av,
hele hopen blir utryddet.
2 Menneske, tal til dine landsmenn og si: Når jeg sender sverd mot et land, vil folket der velge ut en av sine egne og gjøre ham til sin vaktmann. 3 Når så mannen ser sverdet komme mot landet, blåser han i horn og advarer folket. 4 Hvis noen som hører hornsignalet, ikke bryr seg om advarselen, slik at sverdet kommer og river ham bort, da er han selv skyld i sin død. 5 Han hørte hornsignalet, men brydde seg ikke om advarselen. Derfor må han selv ta skylden for sin død. Hadde han latt seg advare, hadde han berget livet.
6 Nå kan det hende at vaktmannen ser sverdet komme, men ikke blåser i hornet og ikke advarer folket. Når sverdet kommer og river en av dem bort, da skjer det fordi han har syndet. Men vaktmannen vil jeg kreve til ansvar for hans død.
7 Du menneske, jeg har satt deg til vaktmann for Israels ætt. Når du hører et ord fra min munn, skal du gi dem en advarsel fra meg. 8 Hvis jeg sier til en ugudelig mann: «Du skal sannelig dø», og du ikke advarer ham mot det livet han fører, da skal han dø fordi han har syndet. Men deg vil jeg kreve til ansvar for hans død. 9 Men advarer du ham mot hans gudløse liv for at han skal vende om, og han likevel ikke vender om, da skal han dø på grunn av sin synd. Men du har berget livet.
27 Du skal si til dem: Så sier Herren Gud: Så sant jeg lever, de som bor blant ruinene, skal falle for sverd; den som er ute på marken, gir jeg til føde for villdyrene, og de som holder til i fjellborgene og hulene, skal dø av pest. 28 Jeg gjør landet til en redselsfull ørken; det blir slutt på dets stolte makt. Fjellene i Israel skal ligge øde; ingen skal ferdes der. 29 De skal sanne at jeg er Herren, når jeg gjør landet til en redselsfull ørken på grunn av all styggedommen de har gjort.
Så sier Herren Gud:
Se, jeg kommer imot deg, Se’ir-fjell;
jeg rekker hånden ut mot deg
og gjør deg til en redselsfull ørken.
4 Dine byer legger jeg i ruiner,
og selv skal du bli til en ørken.
Da skal du sanne at jeg er Herren.
7 Jeg gjør Se’ir-fjellet
til en redselsfull ørken
og utrydder folk som ferdes der.
8 Jeg fyller fjellene der med drepte.
På alle hauger, i daler og bekkefar
faller menn som ble drept med sverd.
9 Jeg gjør deg til en evig ørken,
dine byer skal ligge folketomme.
Da skal dere sanne at jeg er Herren.
17 Du menneske, så sier Herren Gud: Si til fuglene og alt som har vinger, og til alle villdyrene i marken: Kom sammen, ja, kom sammen hit fra alle kanter, til det offeret jeg slakter for dere, et stort offer på Israels fjell. Dere skal få spise kjøtt og drikke blod, 18 spise kjøttet av krigere og drikke blodet av jordens fyrster. De er som værer og lam, bukker og okser; som gjøfe fra Basan er de alle. 19 Spis fett til dere blir mette, og drikk blod til dere blir drukne, av slaktofferet som jeg slakter for dere. 20 Ved mitt bord skal dere bli mette av hester og andre ridedyr, av krigere og alle slags stridsmenn, lyder ordet fra Herren Gud.
19 Da ble Nebukadnesar så harm på Sjadrak, Mesjak og Abed-Nego at hans ansikt ble helt fordreiet. Han gav befaling om at ovnen skulle gjøres sju ganger hetere enn vanlig. 20 Og han bød noen sterke menn i hæren å binde Sjadrak, Mesjak og Abed-Nego og kaste dem i ovnen med flammende ild. 21 Så ble mennene bundet og kastet i den glødende ovnen, med kappene, buksene, luene og de andre klærne på seg. 22 Fordi ovnen etter kongens strenge befaling var så sterkt opphetet, ble de som førte Sjadrak, Mesjak og Abed-Nego opp, drept av flammene. 23 De andre tre, Sjadrak, Mesjak og Abed-Nego, falt bundne ned i den glødende ovnen.
29 Nå gir jeg dette påbud: Om det i alle folk og stammer med ulike språk er noen som taler foraktelig om Sjadraks, Mesjaks og Abed-Negos Gud, skal han hogges i stykker, og hans hus skal bli til en grushaug. For det finnes ingen annen gud som kan frelse slik.»
13 Ve dem, at de rømte fra meg!
Død over dem, fordi de brøt med meg!
Jeg vil løse dem ut,
men de talte løgn mot meg.
14 Israel glemte sin skaper
og bygde seg slott;
Juda bygde mange faste byer.
Men jeg vil sende ild mot deres byer,
den skal fortære deres borger.
14 Derfor skal det reise seg
stridsgny i ditt folk,
og alle dine borger skal ødelegges,
likesom Sjalman ødela Bet-Arbel
på stridsdagen, da mor og barn ble knust.
15 Slik vil jeg gjøre med dere i Betel
fordi deres ondskap er stor.
Når det gryr av dag,
er det ute, ja ute med Israels konge.
1 Samaria skal bøte,
fordi folket i byen var trassig mot sin Gud.
De skal falle for sverd,
deres småbarn skal bli knust,
og deres svangre kvinner skal skjæres opp.
13 Sønnene og døtrene deres vil jeg la judeerne selge. De skal selge dem til sabeerne, et folk som bor langt borte. – Herren har talt.
4 Jeg vil sende ild mot Hasaels hus,
den skal fortære Benhadads borger.
5 Jeg vil sprenge portbommen i Damaskus,
utrydde dem som bor i Aven-dalen,
og ham som bærer kongsstav i Bet-Eden.
Folket i Aram skal føres bort til Kir,
sier Herren.
8 Jeg vil utrydde dem som bor i Asjdod,
og ham som bærer kongsstav i Asjkalon.
Jeg vender min hånd mot Ekron,
og resten av filisterne skal gå til grunne,
sier Herren Gud.
2 Jeg vil sende ild mot Moab,
den skal fortære borgene i Kerijot.
Moabittene skal dø under larmen,
mens hærropet lyder og hornene gjaller.
3 Jeg vil utrydde ham som styrer i landet,
og drepe høvdingene
sammen med ham, sier Herren.
2 Herren Gud har sverget ved sin hellighet:
Se, dager kommer over dere
da dere skal slepes bort med haker
og de siste av dere med fiskekroker.
6 Jeg lot dere gå med tom munn
i alle deres byer,
alle steder lot jeg dere mangle brød.
Men dere vendte ikke om til meg,
lyder ordet fra Herren.
11 Jeg sendte dere ødeleggelser
som da Gud la Sodoma og Gomorra i grus;
dere var som en brann, revet ut av ilden.
Men dere vendte ikke om til meg,
lyder ordet fra Herren.
8 Herren Gud har sverget ved seg selv,
lyder ordet fra Herren, Allhærs Gud:
Jeg avskyr Jakobs stolthet
og hater slottene der;
jeg overgir byen og alt som er i den.
9 Om ti menn blir tilbake i ett og samme hus, skal de også dø. 10 Og en mann som skal brenne sin døde frende, tar ham og bærer bena ut av huset. Han sier til den som er innerst i huset: «Er det noen igjen hos deg?» Den andre svarer: «Nei, ingen.» Og han sier: «Hysj! Herrens navn må ikke nevnes.»
11 For se, Herren gir befaling, og han slår det store huset så det synker i grus, og det lille huset så det revner.
17 Derfor sier Herren:
Din kone skal drive utukt i byen,
dine sønner og døtre skal falle for sverd.
Din jord skal måles ut til andre,
selv skal du dø på uren grunn.
Og Israel skal føres bort
som fanger fra sitt land.
1 Jeg så Herren stå ved alteret.
Han sa: Slå til søylehodene
så dørtersklene skjelver,
og knus dem så de faller i hodet på dem alle!
Resten vil jeg drepe med sverd.
Ingen av dem skal kunne flykte,
ingen av dem skal slippe unna.
10 For sverdet skal de dø,
alle synderne i mitt folk,
de som sier: «Ulykken når oss ikke,
den kommer aldri over oss.»
10 Folket der ble likevel bortført
og måtte gå i fangenskap.
Selv deres småbarn ble knust
på alle gatehjørnene.
14 Du støter spydet gjennom hodet
på hans høvdinger,
de som stormer fram for å drive meg bort,
og gleder seg som om de i smug
skulle fortære en stakkar.
3 Jeg river bort både folk og fe,
fuglen i luften og fisken i sjøen,
jeg fører de ugudelige til fall
og utrydder menneskene fra jorden,
lyder ordet fra Herren.
17 Da vil jeg gjøre folk så redde
at de går omkring som blinde,
for de har syndet mot Herren.
Deres blod skal kastes ut som avfall
og deres kjøtt som møkk.
På sin vredesdag skal Herren
i sin brennende iver
fortære hele jorden.
For han gjør ende, ja, brå ende
på alle som bor på jorden.
For det er min rett å samle folk
og føre kongeriker sammen
for å øse ut min harme over dem,
all min brennende vrede.
For i min brennende iver
skal jeg fortære hele jorden.
4 Se, Herren vil innta byen
og styrte festningsverkene i havet;
byen skal fortæres av ild.
7 Sverd, våkn opp mot min hyrde,
mot mannen som står meg nær,
lyder ordet fra Herren, Allhærs Gud.
Slå hyrden så sauene spredes!
Mot de minste vil jeg løfte min hånd.
8 I hele landet, lyder ordet fra Herren,
skal to tredjedeler utryddes og omkomme,
men en tredjedel skal bli igjen.
2 Jeg vil samle alle folkeslag til krig mot Jerusalem. Byen skal bli tatt, husene bli plyndret og kvinnene voldtatt. Halve byen må gå i landflyktighet, men resten av folket skal ikke utryddes fra byen.
1 Se, dagen kommer,
den brenner som en ovn.
Alle frekke og ugudelige
skal da være som halm,
og dagen som kommer, skal brenne dem opp,
sier Herren, Allhærs Gud,
så verken rot eller gren blir igjen.
